Brooms Vegard Møller Johnsen har gledet seg lenge til å begynne å reise på billanseringer igjen. Men han hadde glemt at det å dra på flytur også innebærer en del opplevelser som han ikke har savnet. Og med den pågående pandemien, har det dessuten kommet noen nye irritasjonsmoment.
Brooms Vegard Møller Johnsen har gledet seg lenge til å begynne å reise på billanseringer igjen. Men han hadde glemt at det å dra på flytur også innebærer en del opplevelser som han ikke har savnet. Og med den pågående pandemien, har det dessuten kommet noen nye irritasjonsmoment.

Reiselysten? Her er noe av det du ikke trenger å savne!

«Er det lov å gi en ørefik?»

MENING: Noe av hverdagen for oss som jobber i Broom, er å dra på billanseringer rundt omkring i verden. Det stoppet helt opp under korona-pandemien. I stedet ble det Teams-møter og diverse kreative løsninger.

Men nå er hverdagen så smått i ferd med å tas tilbake, her også. Bilprodusentene inviterer igjen på turer der vi får et tidlig møte med nye modeller.

En av de første turene er med Kia – som skal la oss kjøre deres elektriske nykommer: EV6. En bil mange er spent på.

Noen er nok også spent på hvordan det er å reise, igjen. De fleste har jo ikke gjort det på ganske lang tid. Brooms Vegard Møller Johnsen har derfor laget en liten rapport om hvordan det er å være biljournalist på jobbtur igjen. Og mens enkelte ting er som før – er det også en del som ikke er det!

PS: Vegard har også levert et par saker om bilen, selvsagt. De finner du her og her.

Ut på tur - igjen!

Langt i det fjerne høres en piping. Den nekter å forsvinne – og jeg rives etter hvert ut av den tunge søvnen. Men jeg sovnet jo nettopp! Dette kan vel ikke stemme?

Joda, en kjapp titt på klokka bekrefter at det er på tide å komme seg opp. Jeg skal nemlig ut på tur – med fly! Søvnen gnis ut av øynene. Det er ikke lett. Før reiser med tidlig avgang, sover jeg alltid dårlig. Særlig denne gangen. For nå er jeg i tillegg ute av trening.

I over halvannet år var det plutselig helt uaktuelt å reise utenlands. Siste jobbtur før pandemi-kaoset var av alle ting til Jokkmokk, i Sverige. Det var i starten av februar 2020.

Men nå er hverdagen på vei tilbake – og jeg skal til Frankfurt. Der skal jeg prøvekjøre en ny elbil fra Kia. En prototype!

Sånt er moro. Ofte kjenner jeg på en følelse av å ha selve drømmejobben. Den følelsen er aldri sterkere enn når jeg kan kombinere bilkjøring med en reise. Når målet er Tyskland, slik som nå, er ofte forventningene ekstra store. Du vet jo hva de har der? Motorveier – uten fartsgrenser!

Jeg blir aldri for gammel til å glede meg over å komme inn på en offentlig vei der du rett og slett kan kjøre akkurat så fort du vil.

Ikke glem å notere deg hvilket felt/areal bilen står parkert, så du slipper å lete når du kommer hjem.
Ikke glem å notere deg hvilket felt/areal bilen står parkert, så du slipper å lete når du kommer hjem.

Det er ikke som før ...

Du savner kanskje å komme kjørende til Gardermoen, og vite at du snart skal fly. Husker lukten fra tax-free-butikkene. Har drømt om igjen å kjenne sitringen av å stå på starten av rullebanen og høre jetmotorene ruse. Kjenne akselerasjonen før snuten på flyet peker oppover, merke at ristingen går over i en jevn flyt og du har luft under vingene, igjen. Se Norge i fugleperspektiv.

Flere og flere vil oppleve akkurat dette igjen, framover. Det bare er å glede seg.

Men vit at å være på tur ikke er helt som før – og utviklingen er ikke til det bedre. De tingene du irriterte deg over tidligere, er der fortsatt. Men nå har det kommet til en hel del nye momenter som føyer seg pent inn i «å herregud, er det mulig»-listen.

Køkultur

Du har vel ikke glemt de som sniker skamløst i den endeløse køen på vei til sikkerhetskontrollen. Det er fine folk. Noen har heldigvis vett nok til å si ifra hvor køen starter. Og da er gjerne overraskelsen tilsynelatende stor. «Åååå, det visste jeg ikke». Neida, sikkert ikke! Det svært kompliserte systemet med bånd ble for komplisert?

Gardermoen er på langt nær tilbake i godt gammelt slag. Det er lite folk og mange stengte butikker og skranker.
Gardermoen er på langt nær tilbake i godt gammelt slag. Det er lite folk og mange stengte butikker og skranker.

Er du velsignet med synets gave, skal du være ekstra lite smart for å ikke skjønne hvor en kø begynner.

Andre unnskylder seg med at de har dårlig tid. Noen ganger kan man ha medfølelse for disse. Men husk at det også kan være folk bak deg i køen som har dårlig tid. De vil sette liten pris på at du lar andre snike …

Så er det selve sikkerhetskontrollen. Her er det mye rart. Både fra passasjerer og de ansatte. De fleste som jobber her er både flinke og effektive, men enkelte bærer preg av at de har en dårlig dag. Eller bare mistrives sånn generelt. Da skal alt sjekkes og dobbeltsjekkes.

Men vaktene skal ha for at de må ha en del tålmodighet, også. "Har du med deg væske i bagen, må det ut", formaner de. Men like fordømt blir både shampoo, deodorant og drikke liggende i bagen, mange ganger. Så må alt gjennom på nytt.

Så har du de som ikke har fått med seg noe om hva som er greit og ikke greit å ta med seg på et fly. Saks, strikkepinner – til og med kniver, er det enkelte som vil ha med seg! Joda, de folkene finnes.

Lommeklapping

Du har kanskje glemt den stadige klappingen på lommene for å sjekke at passet og billetter er på plass? Vel, nå må du i tillegg ha kontroll på helsenorge-appen (eller skrive ut vaksinepasset ditt) – og i mange tilfeller trenger du også kvittering på at du har tatt en «fit to fly»-attest.

Lomme-klappingen blir som regel belønnet med lettelse og lav puls. Der var de, ja!

Men det varer bare fram til du to minutter senere skal «kontroll-klappe» en gang til, og er uheldig nok til å starte med feil lomme. Da er panikken aldri langt unna.

Blødende sår i hodebunnen

Inne på flyet går det jo stort sett bra. Det er trangt. Som før. Maten er i beste fall papp. Som før.

Enkelte medpassasjerer mangler enhver form for sosial intelligens og normal folkeskikk. Som før.

Du kjenner typen? De som deiser ned i setet foran, og bare dundrer seteryggen i fanget ditt ved første anledning. Passasjeren ved siden av som tar av seg på beina – og tilsynelatende ikke har skiftet sokker siden pandemien startet. Eller, han som sitter bak deg og dytter knærne opp i setet ditt.

Reiser du alene, får du ikke velge hvem du sitter ved siden av. Jeg husker en gang jeg ble sittende ved siden av en kar som hadde vært i utlandet og fått hårtransplantasjon. Hele hodebunnen var full av blødende, kraterlignende sår. Det ble en lang tur!

For øvrig må du ha munnbind på deg hele veien. Ikke noe stort problem. Det har vi jo blitt vant med etter hvert. Men litt irriterende er de jo – og på lengre turer kan jeg se for meg at munnbindet kan være slitsomt.

Turen til Frankfurt er heldigvis kort.

Ikke så hyggelig

Denne flyplassen har jeg vært på i forbindelse med utallige billanseringer. Men denne gangen er den ikke helt seg selv.

Nå er ikke jeg av typen som liker å prate for mye med folk jeg ikke kjenner. Faktisk er jeg ganske fornøyd om jeg kan sitte i fred med hodetelefonene mine, og tenke på mitt.

Men selv jeg synes dette blir litt i overkant «kaldt». Alle ser litt mistenksomme og skeptiske ut. Smilene er borte – eller i beste fall skjult av munnbind.

Nei, skulle du sett. Bagasjen er forsinket, gitt!
Nei, skulle du sett. Bagasjen er forsinket, gitt!

Er det lov å gi en ørefik?

Munnbind, ja. La meg vie litt spalteplass til dem. Det er nemlig noe det åpenbart fortsatt trengs en del voksenopplæring på. De bæres tidvis med en forbausende – og fullstendig malplassert – kreativitet. La meg ta noen eksempel: Noen går med bindet under nesa. Det både ser fullstendig latterlig ut og har omtrent null effekt. Gratulerer med den!

Så har du de som dytter hele stasen ned under haka. Ikke fordi de skal drikke eller spise – neida, de bare har den der. Det ser om mulig enda dummere ut.

Andre igjen har den hengende og flagre i det ene øret. Hva i helsike skjedde der? Er det lov å gi sånne en ørefik, tro?

Enkelte har tenkt at munnbind er unødvendig – siden de har et skjerf, som de mener må være minst like effektivt. Og ikke få meg til å snakke om de som har strikket sitt eget munnbind. De finnes, de også!

En del av de som bruker briller svirrer rundt som zombier – med glass som er blitt fullstendig ubrukelige etter anstrengt pesing på vei til eller fra en gate.

Til slutt kan jeg ikke la være å nevne de som ser ut som de kommer ut av en eller annen Star Wars-film. De har tydeligvis tenkt at munnbind ser såpass ugreit ut, at de like gjerne kan fullføre verket og kjøpe de styggeste utgavene du får tak i. De vandrer rundt som en slags mutert maursluker – der munnbindet stikker langt ut.

Fred Magne Skillebæk (Elbil24) og Broom-Vegard gjør seg klar til å teste seg selv for korona-smitte.
Fred Magne Skillebæk (Elbil24) og Broom-Vegard gjør seg klar til å teste seg selv for korona-smitte.

Forsinkelser

Vel framme ved bagasjebåndet står vi forgjeves og venter på at noe skal skje. Lenge. Så kommer meldingen – bagasjen er forsinket.

Forsinkelser er flyturenes verst fiende. Særlig om du har siste fly hjem eller det skjer på en mellomlanding. Det har blitt noen overnattinger på diverse flyhotell opp gjennom årene, etter at forsinkelsen går over til å bli en kansellering.

En time etter skjema dukker endelig bagasjen opp. Når programmet for dagen er ganske hektisk fra før, får sånt konsekvenser. Men vi skal i alle fall ikke videre med et annet fly, så akkurat det stresset slipper vi.

Når vi ankommer Kias tilholdssted, er det tid for noe helt nytt. Her skal vi nemlig korona-teste oss selv! Det har jeg aldri gjort før. Utstyret deles ut og vi blir forklart hva vi skal gjøre. Akkurat like lite komplisert som du tror – og akkurat lite like behagelig som når andre gjør det.

Endelig bak rattet! Bil er et fantastisk framkomstmiddel. Det ser Broom-Vegard ekstra pris på etter å ha reist på fly.
Endelig bak rattet! Bil er et fantastisk framkomstmiddel. Det ser Broom-Vegard ekstra pris på etter å ha reist på fly.

Testingen av elbilen EV6 går for øvrig knirkefritt. Prototypen vi har fått til rådighet lover godt. Etter mange timer med fly og flyplass – er det dessuten deilig å sitte i en bil. Styre tempo og destinasjon selv.

Bilen, altså! Det er et fantastisk redskap. Ingenting er som en flytur for å få bekreftet akkurat det.

Men så skal bilen parkeres, og det er tid for retur.

I dette tilfellet har vi faktisk aller siste fly hjem til Norge. Og gjett hva som skjer? Det blir forsinket, selvsagt. Heldigvis ikke mer enn en time.

Siste utfordring

Ved ankomst Oslo er turen fortsatt ikke over. Nå skal pass, vaksinepass- og korona-tester kontrolleres på nytt. Nye køer.

Jeg har fått begge sprøytene, jeg. Men den siste ble satt bare fem dager før. Det er to dager for lite til å slippe å måtte teste meg på flyplassen. Ny kø – ny pinne i nesa!

Etter det må jeg være på flyplassen i 20 minutter til – i påvente av testen. SÅ kan jeg dra hjem.

Jeg setter meg i bilen rundt klokken ett. Da har jeg vært på farten siden halv seks på morgenen. Øynene er tunge. Turen til Vikersund virker lang. Glamorøst? Ikke akkurat!

Er det virkelig dette jeg har savnet alle disse pandemi-månedene?

Litt overrasket over meg selv, er svaret et soleklart: Ja, for pokker! For det er verdt det. Alle ulempene er raskt glemt – mens selve turen kan være et minne for livet. Du kommer nok til å irritere deg og stresse masse, men det er bare å glede seg til nesten reise!

Frankfurt by night. Endelig er det hjemreise.
Frankfurt by night. Endelig er det hjemreise.