LEGENDARISK DUO: Roberto Mancini har med seg sin tidligere lagkamerat Gianluca Vialli i teamet rundt det italienske landslaget. Her forut for straffekonkurransen mot Spania i EM-semifinalen tidligere denne uken.
LEGENDARISK DUO: Roberto Mancini har med seg sin tidligere lagkamerat Gianluca Vialli i teamet rundt det italienske landslaget. Her forut for straffekonkurransen mot Spania i EM-semifinalen tidligere denne uken. Foto: Matt Dunham/Reuters

Derfor betyr EM-finalen på Wembley noe ekstra for Italia-legendene

Det er ikke kun de engelske stjernene som har spøkelser å begrave i søndagens EM-finale.

Søndag spilles EM-finalen mellom Italia og England, et oppgjør der britene står i sin første EM-finale og kan sikre sin første mesterskapstriumf siden VM-gullet ble sikret samme sted for hele 55 år siden.

For Italia er både finaler og suksess noe mer dagligdags, og søndagens variant er den tiende av sitt slag - fire av dem i EM-sammenheng.

Allikevel er det enkelte i den italienske leiren som har spøkelser å begrave, både på den ene og den andre måten.

For landslagssjef Roberto Mancini er oppgjøret mot England nemlig ikke bare en retur til arenaen der han både vant og tapte FA-cupfinaler som sjef for Manchester City i henholdsvis 2011 og 2013.

Arenaen bringer heller ikke bare gode minner for teamleader Gianluca Vialli, til tross for at han som Chelsea-sjef vant både FA-cupen i 1997 og ligacupen i 1998 på den engelske nasjonalarenaen.

Tapet som fremdeles svir

Kameratene har nemlig ett felles minne i banken fra nettopp den engelske nasjonalarenaen. Finaletapet med Sampdoria i den gjeveste europacupen mot Barcelona i 1992.

Oppgjøret der de to - døpt «I Gemeli del Gol», måltvillingene, av italienerne på 1980-tallet - skulle forsøke å fullbyrde det utrolige i lille Sampdoria. '

HIT, MEN IKKE LENGER: Sampdorias lag mot Barcelona i finalen i europacupen i 1992. Mancini bakerst til høyre. Vialli nest lengst til høyre på første rad.
HIT, MEN IKKE LENGER: Sampdorias lag mot Barcelona i finalen i europacupen i 1992. Mancini bakerst til høyre. Vialli nest lengst til høyre på første rad. Foto: Bildbyrån

De to jevnaldrende angrepsspillerne var bestevenner, romkamerater og en dødelig duo på topp gjennom en årrekke for et lag som i 1990/91-sesongen sjokkerte både gigantene fra Milano og et etter hvert Maradona-løst Napoli (pga. dopingdom), og sikret seg sin første Scudetto noensinne.

Suksessen vedvarte i Europa, og radarparet var lagets toppscorere i turneringen og de to man satte sin lit til da Barcelona stod på motsatt banehalvdel på nettopp Wembley i mai 1992. Skuffelsen var derfor enorm da det endte med en målløs affære. I ekstraomgangene dunket nåværende Barca-sjef Ronald Koeman inn et frispark fra distanse og sørget for katalansk triumf.

Oppgjøret ble Viallis siste for Sampdoria, da Juventus kort tid senere åpnet en lommebok med hele 130 millioner kroner i og gjorde ham til verdens dyreste fotballspiller noensinne. Han og Mancini spilte aldri sammen igjen.

Den nåværende Italia-sjefen har beskrevet tapet på Wembley som den verste kvelden i løpet av sin tid i Sampdoria.

– Dagen etter var til og med verre, for du forstår hvilken mulighet du har kastet bort. Jeg ønsket så sterkt å vinne. Den pokalen var noe jeg alltid hadde hatt i hodet, har han sagt.

De to vennene, som hadde kjent hverandre siden tiden på italienske ungdomslandslag som tenåringer, forble deretter på separate veier i årene som fulgte. Begge valgte trenergjerningen (Mancini i blant annet Lazio, Inter og Manchester City, Vialli i Chelsea og Watford), men der Mancini har holdt seg i garderoben, har Vialli vært uten trenerjobb siden 2002. I stedet har han blant annet jobbet som TV-kommentator i hjemlandet, før man i 2017 igjen fikk siste nytt om spiss-legenden.

Alvorlig kreftsykdom hos Vialli, så ble de gjenforent

Dessverre var nyhetene den gang av den negative sorten. Vialli hadde nemlig fått kreft i bukspyttkjertelen og måtte gjennomgå knalltøffe perioder med behandling før han til slutt ble erklært kreftfri i desember 2019. Prognosene hadde vært dårlige, det hadde oppstått tilbakeslag, men Vialli klarte seg og trådte igjen også tilbake i fotballmanesjen.

Allerede før Vialli var helt frisk hadde Mancinis gode kamerat nemlig blitt en av den populære Italia-sjefens nærmeste, også i jobbsammenheng. I mai 2018 hadde nemlig Mancini overtatt selveste kremjobben i italiensk fotball. Italia, som halvåret før hadde mislyktes i å ta seg til VM, lå med brukket rygg, og Mancini fikk jobben med å reise dem igjen. Året etter fikk han overtalt sin venn gjennom 40 år, Vialli, til å påta seg rollen som teamsjef, leder for den italienske delegasjonen.

– Jeg er så glad for at jeg har endt opp med å jobbe med min beste venn. Det føles stort å være i stand til å hjelpe Roberto og jeg elsker å forsøke å inspirere spillerne, sa Vialli til The Guardian i 2020.

Har også ett annet punkt å revansjere

29 år etter finaletapet skal kompisduoen nå forsøke både å revansjere det nederlaget, samt å gjøre noe ingen av dem klarte i løpet av sine år som spillere. Til tross for suksessrike karrierer, både nasjonalt og internasjonalt, evnet nemlig ingen av dem å sikre en mesterskapstriumf for sitt Italia i løpet av dagene banen.

STOR KLUBBKARRIERE: Mancini, her fra sin tid i Lazio, nådde aldri de samme høydene på landslagsnivå som på klubbnivå i løpet av sine år som spiller.
STOR KLUBBKARRIERE: Mancini, her fra sin tid i Lazio, nådde aldri de samme høydene på landslagsnivå som på klubbnivå i løpet av sine år som spiller. Foto: Bildbyrån

Vialli var med både i VM 1986, EM 1988 og VM på hjemmebane i 1990, og særlig forut for sistnevnte turnering var det store forventninger til den daværende Sampdoria-stjernen. En skade forut for mesterskapet satte ham imidlertid tilbake, han endte opp uten scoringer og måtte se reserven Salvatore Schillaci stjele både overskrifter og toppscorer-trofeet.

Mancini var også med i den troppen, men endte opp uten spilletid, og har faktisk kun spilletid fra EM-turneringen som endte med semifinaletap i 1988 å se tilbake på fra egne spillerdager i mesterskapssammenheng. Til tross for at han er den spilleren i Serie A-historien med åttende flest kamper, en karriere som strakk seg fra 1981 til 2001, ble det nemlig kun 36 A-landskamper for den nåværende sjefen.

En konflikt med sjefen Arrigo Sacchi, ansatt i 1991, gjorde nemlig at verken Mancini eller Vialli var med da italienerne gikk hele veien til VM-finalen i 1994. Og til tross for at Vialli blant annet ble kåret til verdens beste fotballspiller av det anerkjente magasinet World Soccer i 1995, var han ikke med i EM-troppen i England det påfølgende året.

Nå er de dog i England, og det også sammen. Forut for semifinalen tidligere denne uken fikk Mancini spørsmål om nettopp Viallis rolle rundt laget, og benyttet anledningen til å skryte av sin venn.

– Vi tilbrakte en rekke år sammen, og vi har et forhold som strekker seg langt forbi bare vennskap. Han er omtrent som en bror for meg. Men slik var det med omtrent alle jeg spilte med i det Sampdoria-laget. Det har vært strålende stemning mellom alle spillerne og støtteapparatet. Vi lytter gjerne til ham når han hever stemmen, sa Mancini.

Over 2000 Serie A-kamper i teamet

Og, bare som en ekstra garanti for at støttespillerne i Italia-leiren skal vite hva de snakker om, har Mancini sørget for å innlemme også flere andre tidligere Serie A-spillere i sine lederrekker.

Se bare på disse støttespillerne til Italia-sjefen, som selv altså har 542 kamper og 156 scoringer i Serie A, to ligatitler, seks cupmesterskap, to cupvinnercup-pokaler og 36 landskamper for Italia som spiller:

GODT FLANKERT: Assistent Alberico Evani har selv finalerfaring fra 1994-tapet mot Brasil. Da var han en av kun to italienere som scoret på sitt straffespark i finalen.
GODT FLANKERT: Assistent Alberico Evani har selv finalerfaring fra 1994-tapet mot Brasil. Da var han en av kun to italienere som scoret på sitt straffespark i finalen. Foto: Matthias Schrader/AP
  • Alberico Evani, assistent
    353 Serie A-kamper, blant annet 13 sesonger for AC Milan og fire sesonger i Sampdoria. Del av det italienske landslaget som tapte VM-finalen i 1994.
  • Attilio Lombardo, assistent
    269 Serie A-kamper, blant annet som del av det samme Sampdoria-laget som vant ligaen og spilte europacupfinale. Også Serie A-mester med Juventus og Lazio.
  • Giulio Nuciari, assistent
    Kun 17 Serie A-kamper, men rekord for antall kamper på benken med hele 333 (!). Reservekeeper for blant annet de nevnte Sampdoria-lagene og AC Milan. Har vært Mancinis keepertrener både i Inter og Lazio tidligere.
  • Fausto Salsano, assistent
    351 Serie A-kamper, og en sann Samdoria-legende. Spilte for klubben fra 1979-1990 og 1993-1998, avbrutt av en liten periode i Roma. Var derfor ikke med på verken ligatriumf eller europacupeventyr. Har vært Mancinis assistent siden 2004.
  • Daniele De Rossi, assistent
    Trenger neppe noen videre introduksjon om du allerede har orket å lese deg helt ned hit i artikkelen. 459 Serie A-kamper for Roma og en av de aller største de siste to tiår. Avsluttet karrieren med en sesong i Boca Juniors i fjor. Verdensmester i 2006, og også del av Italia-laget som sist spilte EM-finale i 2012.
  • Massimo Battara, keepertrener
    Den minst meritterte i teamet, men keepertreneren har i det minste 97 kamper i Serie B for klubbene Sambenedettese, Salernitana, Lecce og SPAL. Har vært Mancinis keepertrener både i blant annet Inter og Man City, men også jobbet for både Roberto Di Matteo (Aston Villa og Schalke) og David Platt (i indisk fotball) i tilsvarende rolle.
  • Gabriele Oriali, team-manager
    380 Serie A-kamper for storklubbene Inter og Fiorentina og 28 A-landskamper for Italia. Verdensmester i 1982. Har vært sportsdirektør og teknisk direktør i klubber som Parma og Inter. Den eldste i Mancinis team.
  • Gianluca Vialli, delegasjonsleder
    Selvsagt allerede nevnt, men uten å tallfestes. 325 Serie A-kamper, 123 mål. 59 A-landskamper, 16 mål. Blant annet Serie A-mester to ganger, Champions League-vinner, UEFA-cupvinner og cupvinnercup-vinner to ganger.

Totalt står Mancini og kameratene med over 2000 Serie A-kamper på CVen, så det skal i hvert fall ikke stå på den rutinen søndag.

Og så gjenstår det å se hvilke følelsesregister som spilles ut fra Vialli i kjølvannet av kampen søndag kveld. I sin tid som spiller holdt han gjerne tilbake, men i et intervju med The Guardian i fjor forklarte han åpent om hvordan de senere års hendelser har endret hans perspektiv på nettopp det.

EMS BEST KLEDDE?: Vialli og Mancini på indre bane før dette mesterskapets første møte med Wembley. Da tok de seg av Østerrike i åttedelsfinalen.
EMS BEST KLEDDE?: Vialli og Mancini på indre bane før dette mesterskapets første møte med Wembley. Da tok de seg av Østerrike i åttedelsfinalen. Foto: Laurence Griffiths/AFP

– Jeg vet nå at du må slippe ut smerten. Jeg var ikke særlig god på å vise følelser og jeg holdt ting inni meg. Det er ikke bra. Nå har jeg innsett at når jeg ønsker å gråte, så gråter jeg. Det er ingen skam i det. Og hvis du vil le, så ler du. Jeg forsøker ikke å gråte foran folk som lett blir emosjonelle. Jeg prøver å gråte for meg selv. Når jeg er på et komfortabelt sted, holder jeg ikke noe tilbake. Jeg bare lar det komme ut, og føler meg bedre etterpå.

Søndagens finale blir en anledning for nye følelser. Trolig uansett utfall.

PS! Finalen mellom Italia og England ser du på NRK 1.

Kilder: Wikipedia, Transfermarkt, Evening Standard, The Guardian, Daily Mail

VIDEO: Alt fra "Alle elsker EM"

Relatert