Snakker ut om den dramatiske ulykken: – Jeg fryktet du var død

Hoppsjef Clas Brede Bråthen stod bare 25 meter unna, da det gikk galt for Daniel-André Tande.

25. mars er en dato både Daniel-André Tande og hoppsjef Clas Brede Bråthen aldri kommer til å glemme. Dette er dagen Daniel traff bakken i skihoppbakken i Planica.

Daniel forteller at han aldri er redd når han sitter på bommen i sekundene før han tar sats og lar skiene gli av gårde. Han prøver å gå gjennom alle arbeidsoppgavene i hodet på forhånd, slik at hodet er tomt idet han skal hoppe.

– Jeg vil ikke si at jeg har noen frykt. Selvfølgelig har man respekt for det man holder på med, men det er stor forskjell å ha respekt for det man holder på med og være redd for det man holder på med. Hadde man vært redd, hadde man ikke klart å prestere på det nivået man har fått til så langt, forteller han til God morgen Norge.

Clas forteller at de alltid følger nøye med på utøverne sine før og etter konkurranser. De ser på hvordan de ter seg og om det er noe unormalt de må agere på. Det var det ikke denne skjebnesvangre dagen.

– Alt lå til rette og Daniel var veldig tent. Han hadde hoppet veldig godt på Lillehammer før han dro, og han var ifølge moren sin på grensa til å være litt «cocky». Også hadde han en veldig klar oppgave som vi alle sammen var sikre på at han kom til å gå 100 prosent inn for. Det gjorde han også, som han alltid gjør, forteller han.

Se hele intervjuet øverst i saken!

Fallet

Hoppsjefen stod bare 25 meter unna, da Daniel deiset i bakken.

– Jeg ser umiddelbart at han gjør alt riktig. Men jeg ser også at han blir slått bevisstløst i det øyeblikket han treffer bakken, for jeg ser at kroppen hans blir gummi-lignende.

Clas løper ned trappa for å ta seg til utøveren sin. Idet han ankommer bakken, møter han to førstehjelpere som løper full fart. Det likte han ikke. Han ser de løper inn i traumerommet og kommer ut igjen med en hjertestarter.

– Det var en veldig ekkel følelse. Også kommer jeg inn på sletta og møter den tyske legen som var først på stedet. Han møter meg og var helt bleik. Han sier: «Clas, dette er ikke bra. Dette er ikke bra i det hele tatt». Jeg spør: «Hva er det jeg må forberede meg på?», han sier: «Du må bare forberede deg på det aller, aller verste». Da kjente jeg at det ikke fikk blitt noe verre.

BEVISSTLØS: I 2,5-3 minutter lå Daniel-André Tande uten puls.
BEVISSTLØS: I 2,5-3 minutter lå Daniel-André Tande uten puls. Foto: AP / NTB

Idet legen sier dette, hører han hjertestarteren. Clas ringer søsteren til Daniel, Ida, og gir beskjed om hva som har skjedd.

–I de 15-20 minuttene, så var det sånn at jeg frykta at du var død, sier han og ser bort på Daniel.

I 2,5-3 minutter var han uten puls. Deretter ble han lagt i kunstig koma. Etter fire dager våknet han opp. Mamma Trude og kjæresten Anja hadde tatt turen fra Norge, og satt ved hans side.

– Jeg husker ikke noen ting fra den dagen jeg våknet. Og egentlig svært lite fra dagene etter også. Det var mye sterke medisiner på kveldinga, som gjorde at hukommelsen er litt skurrete. Men noe av det første jeg husker er at Anja og mamma kom på besøk og det var veldig godt, sier han og fortsetter:

– Jeg gråt en liten skvett da, skal jeg være helt ærlig. Det var en merkelig situasjon, for jeg husket ingenting og jeg husker ikke at noen har fortalt meg hvorfor jeg var der, men jeg visste hvorfor jeg var der.

Tapet av lillebror

I 2017 tok lillebroren hans, Håkon, sitt eget liv. Kun noen måneder senere ble Daniel verdensmester i skiflyvning. Derfor var Daniel sin ulykke på mange måter ekstra spesiell for familien.

– Jeg tror at både for mamma og resten av familien min, så var det veldig tøft. Det å få en beskjed om at jeg var stabil, det ga ingen trøst, for det var en beskjed vi fikk ofte med Håkon. Det betydde nødvendigvis ikke at det kom til å gå bra. Så jeg tror alle var lettet uten like, da jeg våknet opp og var meg selv.

Laget, støtteapparatet og idretten betydde enormt mye for Daniel etter tapet av lillebroren. Også nå har deres støtte vært til stor hjelp. Og er det én ting han er sikker på, er at han skal fly igjen.

– Det var egentlig ikke noe jeg trengte å begynne å tenke på. Det har aldri vært noe dilemma for meg. Jeg skal fortsette å hoppe på ski, for det er det jeg liker og gjør meg glad.

– Hva sier familien din til det?

– Jeg regner med at det er litt blanda følelser, spesielt når det kommer til skiflygning, men det er kanskje det jeg gleder meg mest til.

STØTTESPILLER: Hoppsjefen, sammen med resten av laget, har vært en stor støttespiller for Daniel de siste årene.
STØTTESPILLER: Hoppsjefen, sammen med resten av laget, har vært en stor støttespiller for Daniel de siste årene. Foto: God morgen Norge

Støtte fra hoppsjefen

Hoppsjefen støtter Daniel sin avgjørelse å komme tilbake til idretten, og forteller at han er en fantastisk gutt som er en positiv tilvekst i et hvert miljø han er i.

– I tillegg er han en fantastisk skihopper – kanskje potensielt en av de beste skihopperne som noen sinne har gått på denne planeten. Og det beste Daniel gjør, er det ingen som klarer å matche.

Clas påpeker at det er den indre drivkraften og kjærligheten til idretten som avgjør om en utøver klarer å komme tilbake etter en ulykke. Det mener han at Daniel har.

– Da klarer du å jobbe deg gjennom alle tingene. Og i Norge er vi så heldige som har Olympiatoppen, som samler all kompetanse i forskjellige idretter. Så gjennom å ha den kjærligheten og motivasjonen, kan Daniel få all den hjelpen som finnes.

Relatert