TV 2s sportskommentator Mina Finstad Berg. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
TV 2s sportskommentator Mina Finstad Berg. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
Kommentar

Sviket mot bredden

Breddefotballen har vært stengt ned i over et år. Lite tyder på at det har vært nødvendig. Kostnaden av å holde stengt har sannsynligvis vært langt større enn gevinsten.

Mantraet fra myndighetene har under mesteparten av pandemien vært at vi bør møtes utendørs. Likevel har nesten 50 000 fotballspillere fått treningsnekt og kampnekt. Uteidretten fotball har i praksis vært forbudt for alle andre voksne enn de som har det som jobb, samtidig som smittetilfeller som kan spores direkte tilbake til kamper i barne- og ungdomsfotballen glimrer med sitt fravær.

Basert på den kunnskapen vi nå har tilgjengelig, er det veldig lite som tyder på at denne totale nedstengingen har vært nødvendig.

Det var forståelig at man stengte ned breddefotballen i starten av pandemien. Da visste vi lite om hvordan viruset smitter og hvilke tiltak som fungerer. Vi måtte prøve oss fram og det tryggeste var kanskje å stenge ned så mye som mulig av samfunnet.

Det er derimot vanskelig å forstå hvorfor breddefotballen har vært stengt ned i hele landet gjennom hele pandemien, helt uavhengig av lokale forhold og smittetrykk. Breddefotballen er en av de få arenaene i samfunnet som har vært pålagt de samme strenge smitteverntiltakene helt uavhengig av hvordan smittetallene utvikler seg nasjonalt og lokalt.

Når myndighetene har fått spørsmål om hvorfor breddefotballen ikke kan åpne opp igjen har svarene ofte vært vage og gitt et inntrykk av at de ikke egentlig vet hvordan virkeligheten ser ut i breddefotballen. Hvem kan vel for eksempel glemme den voldsomme frykten for kioskkø…

Breddefotballen har betalt en uforholdsmessig høy pris i denne pandemien. Deres behov og bekymringer har ikke blitt tatt nok på alvor. Nå bør imidlertid breddefotballen sparkes i gang igjen så fort som overhode mulig.

Etterhvert som risikogruppene er vaksinert, bør man kunne kreve stadig mer tungtveiende grunner for å opprettholde strenge smitteverntiltak. Det er grenser for hvor mye og hvor lenge man kan holde stengt “for sikkerhets skyld”. Selv om det er lett å tenke at det er best å være føre var, holder ikke det i lengden. Man kan ikke holde fast ved ekstremt inngripende tiltak bare for å være på den sikre siden. Smitteverntiltakene har nemlig også sin pris, både økonomisk og helsemessig.

Selv smittevernloven slår fast at man må vurdere nytten av et tiltak opp mot de negative konsekvensene. Når det gjelder breddefotballen tyder det aller meste på at nytten av nedstengingen har vært liten sammenlignet med den belastningen tiltaket har påført både klubbene og spillerne.

Å hindre et fåtall smittetilfeller er ikke lenger en god nok grunn til å holde hele breddefotballen stengt.

Stadig flere får sine etterlengtede vaksinedoser. De gruppene som har størst sjanse for alvorlig sykdom og død hvis de får korona er i stor grad vaksinert. Faren for en alvorlig kapasitetskrise i helsevesenet synker.

Vi har levd så lenge med denne pandemien nå at korona og smittetall overskygger alt annet. Men etterhvert må vi klare å omstille oss. Før eller senere må korona gå fra å være en ekstraordinær, altomspennende krise til å bli en helseutfordring på lik linje med en rekke andre sykdommer. Når stadig flere er vaksinert og faren for alvorlig sykdom, død og sprengte intensivavdelinger synker, kan ikke lenger hensynet til smittetall trumfe absolutt alle andre hensyn.

Snart må også andre helseutfordringer veie like tungt. For eksempel folks generelle fysiske og psykiske helse. For mange vil det å få spille fotball med gode lagkamerater være den aller beste medisinen de kan få både for kropp og sjel.