Bekymret for freden i Nord-Irland:

Raymond McCord gikk rettens vei for å stanse Brexit

BELFAST/NORD-IRLAND (TV 2): Brexit fører til sinne og frustrasjon i den britiske delen av befolkningen i Nord-Irland. Raymond McCord har kjempet for forsoning mellom protestanter og katolikker siden sønnen ble drept i 1997. Han er bekymret for utviklingen i den britiske provinsen.

På gravlunden Carnmoney nord i Belfast ligger gravene tett i tett.

Den ligger i et protestantisk område av den nordirske hovedstaden, og derfor ligger det også flest unionistiske protestanter begravd her.

Men noen katolikker er det. De ligger i et eget område. Selv i døden er nasjonalistiske katolikker og unionistiske protestanter adskilt.

Drept av sine egne

– Det blir ikke mer fredfylt enn dette, sier Raymond McCord og rusler bort til en av gravene.

Han napper vekk noen løvetann.

DREPT: Raymond McCord junior var 22 år gammel da han ble drept i 1997.
DREPT: Raymond McCord junior var 22 år gammel da han ble drept i 1997. Foto: Privat

«Raymond Christopher McCord» står det på steinen. Sønnen var bare 22 år da han ble brutalt drept av terroristene i den paramilitære gruppen Ulster Volunteer Force (UVF).

– Ser du støtten? spør McCord TV 2.

– Dette er den fjerde. Tre ganger har de knust gravstøtten hans. Lojalistene, altså.

Han rister på hodet.

– UVF drepte han bare noen kilometer herfra. De slo han ihjel. Det var folk han kjente. Vi så han aldri som død. Vi måtte ha lukket kiste fordi liket var så ille tilredt.

MOTSTANDER: McCord er en høylytt motstander av ekstremistiske grupper i Nord-Irland. Foto: Tom Rune Orset/TV 2
MOTSTANDER: McCord er en høylytt motstander av ekstremistiske grupper i Nord-Irland. Foto: Tom Rune Orset/TV 2

McCord-familien er selv britiske unionister. Raymond junior ble drept av sine egne.

– Vi er ikke «deres egne». De kaller seg lojalister, men er bare lojale til narkotika og utpressing. De er ikke lojale til det unionistiske miljøet. Bare fordi du er unionist betyr det ikke at de vil beskytte deg, sier McCord bestemt.

Bekymret for uro

Siden sønnen ble drept har McCord jobbet utrettelig for rettferdighet for ofrene for begge sider av Nord-Irland-konflikten. Han er en høylytt motstander av ekstremistiske grupper i Nord-Irland.

– Folk som kjenner meg vet hva jeg syns om sekterisme. Det er en kreftsvulst, sier han.

Nå er 67-åringen bekymret for det som skjer i de unionistiske og lojalistiske delene av den britiske provinsen.

HYLLES: UVF hylles på husveggene i flere unionistiske nabolag i Belfast.
HYLLES: UVF hylles på husveggene i flere unionistiske nabolag i Belfast. Foto: Tom Rune Orset / TV 2

Ukentlig er det protestaksjoner mot Brexit og den omstridte tollgrensen i Irskesjøen.

I mars og april opplevde provinsen de verste opptøyene på flere år, og barn helt ned i 12-årsalderen kastet stein og brannbomber mot politiet. Om lag 90 politifolk ble skadet.

– Vi hadde det relativt fredelig, unger var ikke ut i gatene og drev opprør. Mennene med våpen var ikke ute i gatene. Dette skjer på grunn av Brexit, mener McCord.

McCord stemte for å bli i EU under folkeavstemningen i 2016, og gikk i 2019 rettens vei for å få Brexit stanset, uten å lykkes.

– Jeg mente Brexit ville føre til ustabilitet og sette fredsavtalen i fare. Det har jeg ment fra dag én, og jeg mener det fortsatt, sier han.

Protokollen om Nord-Irland

Spørsmålet om irskegrensen var det vanskeligste punktet i Brexit-forhandlingene mellom Storbritannia og EU.

Da Langfredagsavtalen ble inngått i 1998 og avsluttet flere tiår med blodig konflikt, handlet en del av avtalen om at det ikke skal være en hard grense med grensekontroll mellom Nord-Irland og republikken Irland.

23 ÅR SIDEN: Fra høyre: Storbritannias statsminister Tony Blair, Senator George Mitchell og Irlands statsminster Bertie Ahern poserer etter å ha signert Langfredagsavtalen i april 1998.
23 ÅR SIDEN: Fra høyre: Storbritannias statsminister Tony Blair, Senator George Mitchell og Irlands statsminster Bertie Ahern poserer etter å ha signert Langfredagsavtalen i april 1998. Foto: Dan Chung

Dette var enkelt da begge land var med i EU.

Men da britene stemte for å gå ut av EU i 2016, måtte man finne en annen løsning fordi EU krever kontroll og sjekk av varer som fraktes inn i det indre markedet.

For å bevare den skjøre freden på den irske øya ville man unngå en grense mellom Republikken Irland og den britiske provinsen Nord-Irland.

For å løse dette kom EU og Storbritannia frem til den såkalte «Protokollen om Nord-Irland», som trådte i kraft 1. januar 2021.

En lojalist protesterer mot Nord-Irland-protokollen.
En lojalist protesterer mot Nord-Irland-protokollen. Foto: Peter Morrison

Den innebærer at Nord-Irland fortsatt forholder seg til en del EU-regler, og har en annen status enn resten av Storbritannia. Det betød også at det ble opprettet en tollgrense i Irskesjøen, og at varer som kommer fra England, Skottland og Wales må tollklareres ved ankomst Nord-Irland.

NEI TIL SJØGRENSE: 100 år etter at Nord-Irland ble opprettet, skaper Brexitløsningen bråk i det delte landet.
NEI TIL SJØGRENSE: 100 år etter at Nord-Irland ble opprettet, skaper Brexitløsningen bråk i det delte landet. Foto: Tom Rune Orset / TV 2

Det liker den delen av befolkningen som identifiserer seg som britiske dårlig. De mener det svekker den britiske unionen, og mener det er nok et skritt i retning et forent Irland.

100 år med mistillit

Det er i år 100 år siden den britiske provinsen Nord-Irland ble opprettet. Årene har vært preget av splid, mistillit og blodig borgerkrig og vold.

23 år etter at Langfredagsavtalen ble inngått lever unionistiske protestanter og nasjonalistiske katolikker stort sett adskilt. Høye fredsmurer skiller nabolag fra hverandre, og på husveggene hylles martyrer og terrorgrupper.

På katolsk side vaier irske flagg, på protestantisk side er det Union Jack som gjelder.

SKILLER NABOLAG: Fredsmurer skiller protestantiske og katolske nabolag. Porten lukkes hver kveld.
SKILLER NABOLAG: Fredsmurer skiller protestantiske og katolske nabolag. Porten lukkes hver kveld. Foto: Tom Rune Orset / TV 2

I en sidegate til Falls Road, gata som mer enn noen andre symboliserer den katolske delen av Belfast, treffer TV 2 Michael Willis.

36-åringen er oppgitt over segregeringen i hjembyen.

– Shankill Road ligger bare 20 minutter unna her, men jeg kan ikke gå dit. Tenk at det er steder der vi ikke kan ferdes, i 2021. Det er galskap!

– Er det slik i ditt hjemland også? spør han.

TV 2 rister avkreftende på hodet.

BEKYMRET: Michael Willis bor i nærheten av irske Falls Road, og er bekymret for det som skjer på unionistisk side. Foto: Tom Rune Orset/TV 2
BEKYMRET: Michael Willis bor i nærheten av irske Falls Road, og er bekymret for det som skjer på unionistisk side. Foto: Tom Rune Orset/TV 2

– Folk må se på oss og tro vi er gale, sier han oppgitt.

Willis tror derimot ikke at provinsen vil gå tilbake til slik den var før fredsavtalen i 1998.

– Nei, det har gått for lang tid. Det er bare et lite mindretall som ønsker det. Det er andre folk på toppen nå, sier han.

Men han er likevel bekymret for uroen som finner sted på unionistisk side.

– Unionistene er bare sinte fordi de vet det går mot et forent Irland. De vil ikke ha noe av det, og derfor sender de ungene sine ut for å drive opprør, mener han.

– De sier de demonstrerer, men når de brenner busser, blokkerer veier og angriper katolske områder, så er det ikke lenger bare snakk om demonstrasjoner. Og dersom de prøver hardt nok, vil vår side svare.

- Mangler lederskap

Uroen over Brexit var også hovedårsaken til at Nord-Irlands førsteminister Arlene Foster 28. april annonserte at hun vil trekke seg. Foster vil trekke seg både som minister og leder for unionistpartiet, DUP, det største partiet i Nord-Irland etter sterkt press fra sine egne.

MÅTTE TREKKE SEG: Arlene Foster sammen med statsminister Boris Johnson.
MÅTTE TREKKE SEG: Arlene Foster sammen med statsminister Boris Johnson. Foto: Paul Faith

Misnøyen var først og fremst rettet mot hennes Brexit-håndtering. DUP var det eneste partiet som var for Brexit, og Foster var i begynnelsen en tilhenger av Nord-Irland-protokollen. Etterhvert som motstanden mot den økte, skiftet hun standpunkt, men dette var ikke nok til å bli sittende på post.

– DUP stemte for Nord-Irland-protokollen fordi de mente det sikret dem Brexit. Jeg holder dem ansvarlig for dette, sier McCord.

– Problemet er at vi mangler lederskap på unionistisk side, og den britiske regjeringen bryr seg ikke om den unionistiske befolkningen. Vi vet det, og Boris Johnson har vist oss det gjennom denne prosessen.

– Vi ble aldri fortalt sannheten om Brexit, avslutter han.

Relatert