Startet med at noen sølte melk – nå er det millionindustri

Wunder-Baum – disse små duft-trærne i papp til å henge i bilen, er definitivt et elsk-eller-hat-produkt. De er kanskje ikke helt politisk korrekte og stuerene blant de som anser seg selv som over gjennomsnittlig seriøse innen klassisk bil?

For disse oppfattes Wunder-Baum gjerne som noe litt rånete og «billig» og dermed ikke noe man vil assosieres med. Dessuten lukter de jo så vondt også…

På den annen side – vi har mer enn en gang blitt en smule overrasket over i hvilke biler man finner disse små papp-trærne med lukt. Da ikke hengende i bak-speilet, men kanskje hengende på sparkeplata foran fordøra, for eksempel i panseråpneren, gjemt oppunder dashbordet, eller liggende i midtkonsollen, så den lett kan gjemmes.

Brutalt møte

Vi som er glade i Volvo blir gjerne oppfattet som litt rånete blant bil-fiffen. Uansett hvor strøken Volvo Amazon 123 GT-en eller 850 T-5R-en vi har er. Vi er kanskje dermed hakket mer frimodige i forhold til å både kjøpe og å henge én, fem, eller ti Wunder-Baum i speilet. Volvo-eiere er nok kanskje overrepresenterte som Wunder-Baum-kjøpere. Vi tror det. Selv om det ikke finnes noen statistikk på slikt.

Mitt første møte med de små duftende grantrærne var brutalt. Jeg hadde som ung gutt skrapt sammen ukepengene mine for å kjøpe noe tøft å ha på rommet. Noen bil-greier.

Budsjettet var begrenset. Aller helst ville jeg hatt seriøst gromt bilstasj. Men pengene mine rakk ikke til annet enn to Wunder-Baum. Én gul og én blå. Jeg skrelte av plasten og hang begge to i nattlampa over senga mi, og gikk ut.

Da jeg skulle legge meg om kvelden, luktet det så jævlig at jeg ikke kunne sove der. Mutter`n både luftet og vasket i dagene etter, men lukta forsvant aldri helt …

Mitt moderlige opphav beordret, med vaskekluten i hånd og myndig stemme, svineriet ut, med – og det på flekken. Wunder-Baumene ble i stedet festet på sykkelstyret. Jeg har dem faktisk ennå. Dette må ha vært tidlig på 80-tallet en gang. Det var da den gule med vaniljelukt kom, og jeg hadde aldri sett den før. Men det hele startet lenge før den tid.

Den gamle Bobla ble solgt for rekordpris

Det luktet sur melk

For i New York i 1952 er det en melkebilsjåfør som klager på lukten av sur melk etter søl i lastebilen han kjører. Klagen retter han til en kjemiker ved navn Julius Sämann. Kjemikeren ser med en gang forretningsideen, og tar utfordringen på strak arm. Denne Sämann tilbringer så flere år i dypet av de kanadiske skoger. Der forsker han på hvordan man kan utvinne duft-oljer av barnåler på vintergrønne trær. Produktet blir kjent som Little-Trees.

Til Norge kommer Little-Trees senere som et lisensprodusert produkt under navnet Wunder-Baum.

Julius starter produksjon i en leid garasje i Watertown. Etter en vellykket lansering, ruller bestillingene inn. Først fra USA, så fra hele verden. Suksessen er et faktum.

Bare i USA omsattes lukt-friskere for den svimlende summen av 50 millioner dollar i året. Little-Trees / Wunder-Baum har til sammen hatt mer enn 100 forskjellige luktkombinasjoner. En del varianter har utgått på grunn av fallende salg, mens nye stadig tilkommer. Per i dag finnes rundt 60 ulike å velge i. Den grønne, opprinnelige med «skogfrisk» duft er fortsatt en bestselger. Mens både den brune med lukt av «Lær» og den grå «Byliv» er blant de nyere variantene.

Noen biler har fått VELDIG uheldige navn

Fikk i gave

Til Norge og Europa dukket de opp på 70-tallet. Også her blir de raskt populære.

Wunder-Baum produseres ikke lenger i en leid garasje. Men i flere store fabrikker. Både i USA og Europa. Det er fortsatt en familiebedrift, og det er Sämanns barnebarn, Daniel som i dag står ved roret på gigantforetaket. Et foretak som altså startet med lukten av spilt melk.

Etter Wunder-Baum-sjokket i barndommen skal jeg være den første til å innrømme at jeg har hatt et litt ambivalent forhold til papp-trærne. Selv om jeg ikke er noen bilsnobb. Men jeg er også fascinert og samler på dem. Når jeg finner nye varianter, kjøper jeg gjerne en. Disse ligges i en tett pose og oppi en eske og oppbevares i garasjen.

Da jeg kjøpte min knalloransje Volvo 142 for et par år siden fikk jeg selvfølgelig en matchende og like oransje Wunder-Baum, som dufter aprikos, i gave. Jeg tok sjansen og hengte den opp i bilen. Den lukter faktisk ganske godt også. Så den skal få bli hengende. Såpass «harry» kan jeg tillate meg å være. Jeg har jo Volvo!

Snart blir også bilskiltene digitale

Vil du lese mer om klassisk Volvo?

Da bør du kjøpe vårt nyeste VolvoKlassiker magasin! Det er absolutt siste sjanse. Bladet forsvinner fra butikkhyllene denne uka.

Her får du 100 sider om kun én ting: Nemlig klassisk Volvo. Fra starten i 1927, og helt opp til 2000-tallet. Reportasjer, intervjuer, bildeserier, småstoff og kuriosa.

Du kan også veldig enkelt bestille det i bladkiosken.no. Det koster det samme som i butikk, 99 kroner (+ 39 kroner i porto) Du betaler med Vipps og får du bladet rett hjem i postkassen om noen dager.

Les også: 19 år og pappa til tre – nå vil han ha spesiell familiebil

Video: Se mer av nyeste VolvoKlassiker her