Opel Monza hadde et design som virkelig fikk folk til å snu seg etter bilen.
Opel Monza hadde et design som virkelig fikk folk til å snu seg etter bilen. Foto: Frank Williksen

Tre dager med denne på tysk motorvei – det takker du ikke nei til

Opel Monza GSE var heftige saker.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Opel Monza GSE – en virkelig praktbil fra Opel i 1983-versjon.

Om Opel har det vært sagt og ment mye gjennom tidene, men ett har veldig mange vært enige om: Opel bygger rimelige og fornuftige familiebiler. Punktum. Alt annet er bare unntak. Slike unntak har det likevel vært flere riktig minneverdige eksempler på, som Manta, GT, Calibra, Monza og mer motorsterke utgaver av for eksempel Omega og Vectra. Men tyngden i programmet har hele tiden vært familiebiler, gjerne til priser som ga mye bil for pengene.

Friskt i minnet har jeg ennå mitt møte med den siste og råeste Monza-versjonen – Opel Monza GSE som ble lansert i 1983, og var med til det ble produksjonsstopp for Monza-serien i 1986.

En gang var dette et av Norges mest solgte bilmerker

Fri fart

Jeg var så heldig å få en spesialinvitasjon til å teste bilen i Tyskland som første norske journalist, før det var avgjort om denne varianten egentlig skulle markedsføres i Norge. Selv om bilen var flott, ville en norsk pris på minst 250.000 kroner sende den rett i konkurranse med langt mer prestisjetunge tyske premium-merker. Og forventningene til salg i Norge av Monza GSE var - rimelig nok - sterkt preget av dette pessimistiske scenariet.

Men å få rase rundt på tyske Autobahn med fri fart i noen dager med dette råskinnet var noe man i hvert fall ikke vurderte å takke nei til!

Monza bød på en ryddig og oversiktlig førerplass.
Monza bød på en ryddig og oversiktlig førerplass. Foto: Frank Williksen

220 – eller 240?

Så dermed satt jeg der, da, i førersetet og med Opels norske PR-sjef i passasjersetet, og kjørte de sydlige delene av daværende Vest-Tyskland på kryss og tvers. Mest Autobahn, selvsagt, men noen underholdende bayerske alpestrekninger ble det også tid til.

I løpet av drøyt tre dager ble det gjort unna noe sånt som 1.500 kilometer, så det ble mange timer bak rattet – selv om snittfarten tidvis lå på den øvre siden av 200 km/t. Den raskeste strekningen ble logget til ca. 220 km/t, som var et anslag, siden speedometeret faktisk viste 240...

Vakker sideprofil på Opel Monza 1983.
Vakker sideprofil på Opel Monza 1983. Foto: Mad4wheels

Dynamiske egenskaper

«Det er ingen vond følelse å kjøre med en marsjhastighet på 220,» fastslo jeg i min reportasje i Vi Menn nr. 42 i 1983.

«Retningsstabiliteten ligger på et slikt nivå at det virker som om bilen går på skinner. Slik opplevde vi det – uten unntak – på Autobahn-strekninger i Frankfurt-området. De fete Pirelli-dekkene stimulerer selvsagt både grep og kurs, men det er likevel på undersiden av bilen jobben blir gjort: dette understellet har dynamiske egenskaper som går utenpå svært mye,» fastslo jeg.

Vakker også bakfra.
Vakker også bakfra. Foto: Frank Williksen

Nesten utenkelig

Motoren falt også i smak hos testføreren: «Under det lave panseret skjuler det seg en rekkesekser på 3 liter, sterkt overkvadratisk, med en toppytelse på 180 hk og trekkraft til tusen. Akselerasjonen er det lite å utsette på: Fra 0 til 100 går det unna på 8,2 sekunder, og det er på ingen måte noen tålmodighetsprøve å klatre opp til hastigheter omkring 200 km/t,» kunne jeg begeistret fortelle.

Toppmodellen av Opel Monza var en stor bil, hele 4,72 m lang. Bredden var, for sin tid, også bra, med 1,72 m. Bilen hadde en egenvekt på nærmere 1.400 kg, og med en tillatt totalvekt på 1.935 kg var lasteevnen god. Så mye bagasje at man utnytter dette fullt ut «er det nesten utenkelig at noen kan ha med seg,» skrev jeg.

En Opel, et baksete - og en maskinpistol

Tripcomputer

Førerplassen i denne lekre kupéen skuffet heller ikke. Meget gode seter og fin sikt var et godt utgangspunkt, og med store og tydelige instrumenter og alt man ellers trengte lett tilgjengelig, måtte fasit bli god. Av 1983-reportasjen ser jeg også at jeg likte Monzaens tripcomputer ekstra godt: «...en utførelse som gjør at man kan bruke den med utbytte også under kjøring – uten at den dermed stjeler farlig mye oppmerksomhet. Displayet sitter høyt, med funksjonene opplistet i klartekst vertikalt. Funksjonsskifte skjer ved å trykke lett på en knapp på konsollen like bak girspaken.

Informasjonen computeren gir, er aktuelt forbruk, gjennomsnittlig forbruk, gjennomsnittlig hastighet, rekkevidde på gjenværende tankinnhold, stoppeklokke og utetemperatur.»

Kjørecomputere hadde for alvor begynt å komme. Her er Monzas versjon.
Kjørecomputere hadde for alvor begynt å komme. Her er Monzas versjon. Foto: Frank Williksen

Opplevelse!

Toppmodellen fra Opel var utstyrt med femtrinns manuell girkasse, noe som høres helt bortreist ut i dag. Men her snakker vi 1983, og den gangen var det ofte dette som gjaldt. På samme måte var elektrisk setejustering en sjeldenhet på bilene den gang.

Under min bokstavelig talt raske prøvekjøring noterte jeg et snittforbruk på i overkant av 1,5 liter pr. mil. Med oktankrav på minimum 98 ble bensinkontoen ganske drøy!

Men så var opplevelsen tilsvarende også, da...

Kjøreturen som kunne blitt min siste

Video: