Mening

Mammas hår er revet ut av hodebunnen. Hun er skambanket av pappa. Igjen

Det tøffeste ved å skrive og dele denne historien var å la mamma lese den først.

Korona gjør at tusenvis av norske barn blir tvunget til å oppholde seg i voldelige hjem. Politiet melder om kraftig økning i familievoldssaker under pandemien. Økningen skyldes stress, rusmiddelbruk og isolasjon.

Barna blir eksperter

En undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at 84 prosent av krisesentrene i Norge er bekymret for hvordan barn har det.

Det er vanskelig å vite sikkert.

Det er ikke uvanlig at barn som lever i voldelige hjem dekker over hvordan de har det hjemme for å beskytte foreldrene sine. Barna blir eksperter på å skjule. Andre voksne rundt kan klare å fange opp disse barna ved for eksempel å se på oppførsel.

Men for utrolig mange barn er denne muligheten nå borte. De er avskåret fra å møte alternative omsorgspersoner.

Det er denne bekymringen som gjør at jeg nå deler min personlige historie.

På tide å fortelle

Det tøffeste ved å skrive og dele denne historien var å la mamma lese den først.

Konsekvensene av å vokse opp i et utrygt hjem lever jeg med som voksen.

Jeg har lenge kjent på at det er på tide å fortelle.

Vi er i 1990. Jeg er ni år, og veslevoksen. Sånn er det blitt. Hver dag jobber jeg for å dekke over hemmeligheten. Ingen må oppdage hva som skjer hjemme. Jeg holder kontroll på kaoset.

Midt på natten før en skoledag våkner jeg. Mamma står ustø og beruset på stuegulvet. Hun forsøker å si noe, men hun klarer ikke. Leppen er sprukken og hoven etter et slag. Øyet væsker og er så hovent at hun ikke klarer å åpne det. Huden rundt øynene har mørkeblå flekker, størknet og dryppende blod fra åpne kutt. Håret på hodet er revet rett ut av hodebunnen. Der det lyse håret hennes skulle vært, er en skallet flekk. Hun er blitt skambanket av pappa. Igjen.

Vi er i 1990. Jeg er ni år, og veslevoksen. Sånn er det blitt. Hver dag jobber jeg for å dekke over hemmeligheten. Ingen må oppdage hva som skjer hjemme. Jeg holder kontroll på kaoset.
Yvonne Fondenes

Hver natt er jeg på vakt. Jeg sover bare halvveis og hører etter lyder. Når kommer mamma og pappa hjem? Kommer de hjem i egen bil eller i taxi? Har de drukket? Jeg hører det med en gang. Stegene er litt tyngre i trappen, nesten litt subbende. Stemmene er høyere, selv om de forsøker å være stille. Jeg kjenner det knyter seg i magen. Som et verkende magesår som stråler ut i hele kroppen. Jeg er redd for hva som kan skje.

- Konsekvensene av å vokse opp i et utrygt hjem lever jeg med som voksen, forteller Fondenes. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
- Konsekvensene av å vokse opp i et utrygt hjem lever jeg med som voksen, forteller Fondenes. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Jeg står opp for å passe på mamma.

Denne gangen har han banket henne før de kom hjem. Kroppen min skjelver av redsel. Jeg prøver å få mamma i seng før pappa kommer hjem. Jeg er redd for at hun skal dø, men jeg tør ikke ringe etter hjelp. For da får noen vite hva som skjer hjemme hos oss. Ingen må vite. Da risikerer jeg at barnevernet kommer. For det har pappa sagt. Dessuten har mamma lovet meg at hun aldri skal dø.

Glasset traff

Min største frykt nå er at pappa skal komme hjem. For mamma kom hjem alene. Noen har kjørt henne hjem, men hun vet ikke hvem. Hun må i seng før han kommer. Da unngår vi kanskje en ny episode. Da slår han ikke mer i natt.

Hun responderer ikke på det ni år gamle meg sier. Hun svarer usammenhengende og er umulig å nå inn til. Jeg trygler, ber, kjefter og skriker i frustrasjon, men aller mest er jeg redd. Livredd for hva som kommer, og livredd for å se henne så skadet. Volden har vært mer voldsom enn vanlig denne gangen.

Det er nytteløst. Og nå er pappa også hjemme. Han er fortsatt sint. Et glass med Smirnoff og Sprite fyker gjennom stuen. Glasset er ment å treffe mamma, men jeg rekker å gå imellom. Glasset treffer like ved meg og knuser. Jeg kjenner det svir på leggen. Et lite kutt. Sjokket og skammen over at det er jeg som blir skadet er nok til at han roer seg. Jeg trygler mamma en gang til om å legge seg. Denne gangen lytter hun. Og til slutt sover de begge ut rus og sinne.

Noen må ha ringt

Klokken er blitt seks om morgenen og det er to timer til jeg skal møte klassevenninnene mine ved postkassene. Vi skal gå til skolen sammen. De går alle forbi huset vi bor i.

Min største frykt er at noen skal høre og oppdage hva som skjer hjemme hos oss.

Men krisen er ikke over. En politibil parkerer utenfor, og to betjenter står på tunet. Jeg rekker å åpne døren før de ringer på. Noen må ha ringt. Kanskje han som har kjørte mamma hjem. Jeg husker jeg ber dem om å ikke vekke foreldrene mine. At de sover og at jeg skal på skolen. De drar. Jeg kan ikke huske at de spør meg om noe. Jeg ser dem heller aldri igjen, og jeg er lettet når de drar.

Trenger du noen å snakke med?

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent)
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent)
Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15)

De neste dagene blir det stille. Mor har dekket til blåmerkene med brunkrem. Det dekker ikke særlig bra. Hun har gredd håret så det skjuler den skallete flekken på hodet. Pappa ser på TV, og mor lager middag med poteter. Alltid med poteter. Ifølge min far er det ikke middag uten poteter.

Vi snakker ikke om det som har skjedd. Jeg er på vakt og venter på neste gang. For det skjer igjen – og igjen.

- Det er ikke uvanlig at barn som lever i voldelige hjem dekker over hvordan de har det hjemme for å beskytte foreldrene sine, skriver Fondenes. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
- Det er ikke uvanlig at barn som lever i voldelige hjem dekker over hvordan de har det hjemme for å beskytte foreldrene sine, skriver Fondenes. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Kroppen oppfatter fare

Å fortelle denne historien er ikke lett.

De traumatiske opplevelsene fra barndommen sitter fremdeles i kroppen min.

Alle følelsene jeg hadde den gangen dukker fremdeles opp, og jeg lever med konsekvensene i dag. Jeg har kommet til en slags aksept av hvordan ting var og at jeg ikke lenger er i en situasjon hvor jeg trenger å være redd. Følelsene kan komme uanmeldt i situasjoner der kroppen min oppfatter fare. Det kan slå ut i en voldsom reaksjon som ikke henger sammen med den situasjonen jeg faktisk er i.

Det er mulig å leve med. Det er mulig å gå videre. Og det er mulig å være ok. Men det krever hard jobbing.

Min historie er ikke enestående. Dette skjer også i dag, uten at noen ser eller gjør noe. Jeg vokste opp i et hjem med ressurssterke foreldre i et villastrøk i Bergen.

Ingen spurte

Jeg har spurt lærere, naboer, venninner, familie, mammaen til halvsøstrene mine som jeg ofte var hos opp gjennom oppveksten. Ingen visste. Noen ante. Noen hadde kanskje en magefølelse på at noe ikke stemte. Men ingen spurte.

Hvorfor ikke?

Svarene jeg får varierer. Jeg var godt kledd. Jeg manglet aldri noe. Jeg kom forberedt på skolen og hadde gode karakterer. Var sosial, utadvendt og hadde mange venner. Mine overlevelsesstrategier funket for godt til at noen oppdaget hva som var galt. På skolen og på trening følte jeg meg trygg. Der fikk jeg fri fra kaoset hjemme sammen med vennene mine. De gode karakterene var min måte å bli sett på. En måte å sikre seg en vei ut.

Hvorfor gikk hun ikke?

Faren min var ikke bare en voldelig fyllik. Han var også morsom, kreativ, suksessfull i jobb og full av liv. Han var midtpunktet i alle sosiale sammenhenger. Men han var en traumatisert mann med en tøff oppvekst bak seg. Uten verktøy til å håndtere egne følelser. Det gikk utover familien hans.

Og det går utover meg som voksen.

Min mor er det sterkeste mennesket jeg kjenner. Selv i dag sier hun at vi skal huske det gode og glemme det vonde. Det er hennes måte å leve videre på, men hun bærer på en tung byrde. Hun føler på skyld. Hun var voksen.

Hvorfor gikk hun ikke? «Det var hennes skyld at han slo». Det var det hun tenkte. En evig tro på at hvis hun bare endret oppførselen litt, ville det ta slutt. Pappa sa det også. Hadde du holdt kjeft, hadde jeg ikke slått. Det er aldri noen andre som har skyld i volden enn den som faktisk slår.

- Det er mulig å leve med. Det er mulig å gå videre. Og det er mulig å være ok. Men det krever hard jobbing. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2
- Det er mulig å leve med. Det er mulig å gå videre. Og det er mulig å være ok. Men det krever hard jobbing. Foto: Daniel Sannum Lauten / TV 2

Fristedene er borte

Jeg bekymrer meg for alle barna som holdes hjemme fra skole og barnehage. Alle barna som ikke lenger har fristedene sine til å få en pause fra det som foregår hjemme, slik skolen og treningen ga meg. Og selv om det ikke skjedde med meg, er disse arenaene en mulighet til at noen oppdager at ikke alt er som det skal.

Det tar gjennomsnittlig 17 år før noen tør å fortelle.
Tall fra Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Tallene på vold i hjemmet har økt under pandemien, og det er vanskeligere å avdekke vold i hjemmet når samfunnet er nedstengt. En kartlegging gjort av NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) viser at 50 prosent av ungdommene som utsettes for vold i hjemmet ikke forteller det til noen.

Det tar gjennomsnittlig 17 år før noen tør å fortelle.

To av hovedårsakene ungdom oppga for å ikke snakke om voldserfaringer, var at de følte skyld og ikke ville at barneverntjenesten skulle bli involvert. Det negative bildet av barnevernet for noen voldsutsatte barn kan hindre dem og familien fra å få god og tilpasset hjelp.

Farlig for neste generasjon

En kartlegging av de første ukene av pandemien i mars 2020 viser at ett av seks barn fortalte om minst én form for vold eller overgrep i ukene skolene stengte. 64,5 prosent fikk ingen informasjon om hvordan de kunne kontakte skolehelsetjenesten når skolen var stengt.

Isolering av befolkningen og nedstenging av samfunnet gjør at kontroll og vold i hjemmet blir vanskeligere å avdekke, og det er vanskeligere for utsatte å oppsøke hjelp.

For barn vet vi at det det har store konsekvenser å være utsatt for vold, men også å være vitne til vold mellom voksne er skadelig.

Traumer ødelegger liv. Hvis du som voksen ikke får behandling, kan du bli farlig for neste generasjon. Traumene følger deg. Hadde mine foreldre fått hjelp til å håndtere sine traumer, kunne de vært bedre foreldre for meg.

Ta vekk tabuet

Jeg brukte lang tid på å ikke skamme meg. Jeg måtte passere 30 år før jeg klarte å snakke, og det skjedde først etter at pappa døde. Først da turte jeg å fortelle noen hva jeg hadde gått gjennom hele barndommen. Jeg forstod at det jeg hadde opplevd ikke gjorde meg til et dårlig menneske.

Jeg skulle ønske noen hadde gitt meg et trygt rom å snakke i, at skolen informerte om hvordan du skal håndtere vold i hjemmet.

Vi kan alle gjøre noe. Spør hvordan barn har det. Snakk om vold og konflikter.

Spør ni år gamle meg: Hvordan går det egentlig hjemme?

Sammen kan vi ta bort tabuet og skammen.

Relatert