Kompisene brakk nakken med få ukers mellomrom: – Jeg trodde det var en dårlig spøk

Stian Skarsten brakk nakken alvorlig i en sykkelulykke. Noen uker senere ble kompisen Ole Kristoffer Relling liggende urørlig på bakken. Nå forteller de sin historie.

En varm junidag i 2019 var det sesongåpning av sykkelparken på Geilo. Det var strålende vær og god stemning, og Stian Skarsten (40) hadde fullført alt av vedlikehold av løypene.

– Vi skulle ta en siste tur, før vi skulle spise lunsj, grille og hygge oss. Vi satt i heisen og snakket om at: «Nå blir ikke livet veldig mye bedre», forteller Stian til God morgen Norge.

Sykkelentusiasten kjørte den samme løypa som han har kjørt så mange ganger før. Så går han over styret på sykkelen.

AKTIV: Stian Skarsten elsker å være ute i naturen. Særlig terrengsykling har han en stor forkjærlighet for. Det er også samme sporten som gjorde han lam.
AKTIV: Stian Skarsten elsker å være ute i naturen. Særlig terrengsykling har han en stor forkjærlighet for. Det er også samme sporten som gjorde han lam. Foto: Privat

– Det er sånn som skjer av og til, og det er stort sett ganske udramatisk. Men akkurat denne gangen gikk jeg med hodet først i en stein. Jeg kjente en dyp knekk i nakken og kroppen ble helt borte. Det føltes ut som at jeg hang opp ned uten å kunne kjenne kroppen – det var betegnelse på at livet ble snudd på hodet.

Umiddelbart kjente han at kroppen bøle slapp. Han hadde ikke kontroll.

– Det var en sånn enorm panikk, men som samtidig gjorde at jeg ble veldig fokusert. Jeg skjønte veldig fort at det hadde gått ordentlig galt og at jeg måtte ha hjelp. Jeg husker jeg sa til kompisene mine jeg syklet sammen med at: «Nå gikk det ille, nå gikk det skikkelig ille. Det går ikke verre enn det her».

Ble fraktet til sykehus

Vennene ringte 113. Ettersom Stian hadde hatt et uhell noen år tidligere, hadde han investert i en hjelm med øreklaffer som du kan trekke ut, slik at hjelmen kan fjernes uten at nakken får mye bevegelse. Det var først når nakken var stabilisert og ambulansepersonell kom til stede, at hjelmen ble fjernet.

Ingen visste da hvor alvorlig skaden til Stian var. På sykehuset måtte de ta en dag av gangen og håpe på det beste.

PÅ REHABILITERING: Stian har de siste årene tilbrakt mye tid på sykehus for rehabilitering og opptrening.
PÅ REHABILITERING: Stian har de siste årene tilbrakt mye tid på sykehus for rehabilitering og opptrening. Foto: Privat

Kompisen Ole Kristoffer Relling får høre om ulykken. De to studerte sammen, og har siden vært gode venner. Kristoffer, som bor i Bergen, satte snuten mot Oslo for å besøke bestekompisen på sykehuset.

– Det var helt forferdelig å se en god venn i en sånn situasjon. Han er aktiv, og plutselig mistet han all funksjon – og kanskje kunne han ikke få gjøre det han elsker mest i hele verden igjen – man vet jo aldri, sier han og fortsetter:

– Det var et veldig sterkt møte med Stian. Vi tulla og tøysa, men det er aldri hyggelig å se kamerater på den måten. Jeg husker veldig godt at da jeg gikk ut fra besøket, så tenkte jeg med meg selv at: «Hvis det der skjer med meg noen gang, tror jeg at jeg ikke takler den situasjonen så veldig bra».

Fanget i egen kropp

Noen uker senere skal det samme skje med Ole Kristoffer. Han er på et lekeland sammen med sønnen sin på et halvannet år.

– Jeg gikk huket over han for å hjelpe han opp. Jeg setter han fra meg, og jeg reiser meg rett opp. Over meg er det en bjelke som jeg skaller i, og jeg blir da lammet fra nakken og ned på et tidelssekund. Det neste jeg husker er at jeg mister balansen og at jeg måtte holde meg fast, jeg visste ikke hva som hadde skjedd.

GODE VENNER: Stian og Ole Kristoffer er studievenner og skrev bacheloroppgaven sin i sammen.
GODE VENNER: Stian og Ole Kristoffer er studievenner og skrev bacheloroppgaven sin i sammen. Foto: Privat

Kristoffer forsøker å strekke ut armen for å holde seg fast, men den henger livløs på siden av kroppen. Han faller sammen, og sklir ned to meter før han ligger i bunnen av lekeapparatet.

– Det neste jeg husker er den følelsen av å være fanget i egen kropp. Sønnen min står to meter opp og roper på pappa, og jeg kan da kun bevege øynene mine. Det er ekkelt, for det er jeg som skal passe på han og hjelpe han, men kroppen min lystrer ikke i det hele tatt.

– Skjønte du at det samme hadde skjedd med deg som med Stian?

– Det tenkte jeg ikke akkurat der og da, men jeg husker jeg tenkte at dette ikke var bra.

En venn med bakgrunn fra Forsvaret var med Ole Kristoffer og sønnen på lekelandet denne dagen. Det er han evig takknemlig for.

– Jeg er så glad for at han var der, for han tok kontroll på hele situasjonen og visste hva han skulle gjøre. Blant annet det å ikke røre meg, for det var trolig en nakkeskade og det kunne forverre skaden. I tillegg ble 113 ble tilkalt ganske raskt, så jeg er glad for at han tok den kontrollen.

Trodde han tullet

Cirka to uker etter at Ole Kristoffer hadde vært på besøk hos kompisen på sykehuset, tikket det inn et bilde på telefonen til Stian.

– Da hadde vi nettopp snakket om hvor forferdelig dette var, og at dette var noe han ikke måtte gjøre. Også sender han et bilde og jeg tenker at dette er den dårligste spøken jeg hadde vært borti.

– Du trodde han tulla?

PÅ SYKEHUSET: Da Stian hørte om ulykken til Ole Kristoffer, trodde han det var tull.
PÅ SYKEHUSET: Da Stian hørte om ulykken til Ole Kristoffer, trodde han det var tull. Foto: Privat

– Ja, jeg så på bilde mange ganger, men jeg klarte ikke å skjønne det. Så jeg sendte han en melding og lurte på hva det var som hadde skjedd. Han skrev at han nettopp hadde kommet ut av en operasjon og da begynte jeg bare å grine. Det var veldig tøft.

Siden 2019 har begge kompisene fått behandling og opptrening. Det viser seg at kompisene har en ganske lik nakkeskade. Mens Ole Kristoffer sakte, men sikkert har kommet seg opp fra rullestolen, er Stian fortsatt i den.

– Når jeg ser tilbake på det, så er det en tung tid. Man vet ikke utfallet av det og om man kommer seg opp av rullestolen eller ikke. Jeg er så heldig at jeg har klart å komme meg ut av den og kan tilsynelatende gå nå, men jeg har en del skjulte ting som folk ikke ser, sier Kristoffer, som forteller at han ikke kan hoppe eller løpe.

– Jeg kan for eksempel ikke være alene med sønnen min nå, fordi han løper fra meg. Han er tre år og han er raskere enn meg.

Har satt seg store mål

40-åringene har alltid vært glad i fysisk aktivitet og det naturen kan by på. Plutselig har de små, ubetydelige toppene fått en ny verdi.

GIR IKKE OPP: Både Ole Kristoffer og Stian har satt seg store mål for fremtiden. Foto: Privat

– Jeg satt på Haukeland sykehus og så opp til Fløyen og sa: «Dit skal jeg». Og det målet har jeg nådd nå, så det neste målet er å komme meg opp på Ulriken og Stoltzen, selvfølgelig. Også vil jeg ta med kameraten min, som var med meg på lekelandet, en tur til trolltunga og få en overnattingstur der. Også har jeg en fjern, stor drøm om å komme meg på Kilimanjaro en dag.

Stian på sin side, ble lam fra nakken og ned – med kun litt funksjon i høyrearmen. Nå satser han på å komme seg på sitski.

– Nå skal jeg få behandling som kan hjelpe meg med å få styrke i overkroppen i første omgang, også kan jeg komme meg på ski igjen til vinteren på en eller annen måte, sier han.

– Ring 113

Stephen Sollid, sjefslege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, forteller til God morgen Norge at disse to historiene illustrerer hvor dramatisk det kan være når noen blir alvorlig skadet eller syk.

– Det er en stressende situasjon, og man vet gjerne ikke med en gang hva man skal gjøre. Da er det en utmerket anledning å ringe 113, snakke med noen som kan gi råd, veilede deg med hva man skal gjøre og skaffe hjelp raskt.

Ifølge Sollid kvier flere seg for å ringe etter hjelp under korona. Det bekymrer han.

– Man skal ringe uansett, og pandemien har ikke endret noen ting på det. Er man akutt syk eller skadet og trenger hjelp, er det 113 man skal ringe, påpeker han.

Relatert