Kommentar

«Nå brer VAR-syken om seg til andre idretter i rekordfart»

Den nye trenden er at gullmedaljene og trofeene deles ut på bakrommet.

For VAR-tilhengerne har vitterlig hatt en enorm helg.

Først med Jakob Ingebrigtsen som ble disket, men etter to timer på gangen utenfor juryrommet likevel fikk beholde det fortjente gullet sitt på 1500 meter i EM innendørs.

Bare et drøyt døgn senere fikk vi samme dramaet på juryrommet i Oberstdorf med kumpanene Johannes Høsflot Klæbo/Alexander Bolsjunov, som nesten var mer spennende enn femmila i seg selv.

Og på kjøpet har vi fått en eksplosjon av følelsesladd synsing og meningsutveksling på sosiale medier og i dusinvis av kommentarfelt.

Regelrytterne i friidrett og langrenn har blitt de nye kongene på haugen på Twitter. For sjelden har man opplevd et så enormt engasjement rundt fotnoter og regler i idretten.

I fotballen går det knapt en helg uten at VAR diskuteres av millioner av fans rundt om i verden. Og nå brer VAR-syken om seg til andre idretter i rekordfart.

Det store spørsmålet er om idretten er tjent med dette?

For det videodømming bringer med seg er en ny virkelighet, der regler som i utgangspunktet er laget for å være vanntette nå blir gjenstand for tolkning og menneskelig påvirkning.

For å ta fotballen først. Og Premiere League i særdeleshet.

Gjennom sesongen har man spesielt sett at handsregelen har gått fra å bli håndtert svært bokstavelig, til å bli mer fornuftsbehandlet den siste tiden.

Mens man konsekvent blåste straffe på den minste berøring av hånden innenfor 16-meteren ved starten av sesongen, så brukes skjønn i mye større grad nå. Nå er det kun ufrivillig hands som frarøver et lag en åpenbar sjanse som blir blåst på. I tillegg til viljehands og de helt åpenbare forseelsene.

Men pussig nok er regelen IKKE endret. Det kan først skje før neste sesong.

I Jakob Ingebrigtsens tilfelle, er det helt åpenbart at han brøt en av konkurransereglene. Han tråkket på innsiden av lista. Men der brukte altså juryen skjønn – og vurderte det dit hen at han ble dyttet ut av banen av en konkurrent.

Dessuten. Det aller viktigste argumentet.

Han oppnådde ingen fordel med regelbruddet. Tvert i mot. Det hindret han mer enn det gavnet han. Dermed beholdt han gullet.

For oss nordmenn virker dette som en logisk beslutning. Men i Polen raser man over avgjørelsen. Sølvvinner Marcin Lewandowski trakk seg i protest fra 3000 meteren. Han følte seg bortdømt.

Og tar man på seg polske briller, så kan man skjønne det. For i det øyeblikket man bruker skjønn, så involverer man følelser. Det må man. Uansett hvor uhildet man er.

I Klæbos tilfelle blir dette enda mer brutalt.

For her brukte juryen åpenbart først skjønn og definerte hendelsen som en såkalt «race incident».

Så endte man altså opp, etter å ha studert hendelsen i timesvis – med å diske han fordi han hadde brutt én regel. Og da spilte det ingen rolle at Bolsjunov åpenbart hadde tøyd regelverket til siste tomme med måten han gikk svingen på.

Med andre ord. Juryen på langrennsstadion la ikke «skjønnet» til side. Men de tolket hendelsen dit hen at Klæbo bevisst hadde brutt én regel. Uten at avgjørelsen framstår som mer fornuftig av den grunn. I alle fall ikke for oss nordmenn. Og heller ikke for de som driver med langrenn selv.

Uansett blir det til slutt fryktelig feil at man med denne vinglingen i tolkningen av regelverket ender opp med den minst verdige vinneren av alle – nemlig Emil Iversen.

Idretten skal ha for at man i utgangspunktet alltid søker rettferdighet. Å kåre den riktige vinneren er grunnleggende i det meste av idrett.

Så må man leve med at noen prøver å jukse. Og at andre utfordrer regelverket på ulike måter.

Men når idretten selv ikke greier å ivareta dette – på tross av hjelp fra TV-bilder som avslører de fleste detaljer i en hver situasjon – så må man nesten spørre seg om man må gjøre regelverket enklere.

Man bør i hvert fall tilpasse det videodømming. Og man må kanskje også tilpasse det utøvernes og publikums årelange forståelse av hva som faktisk er rett og galt.

For i bunn og grunn handler dette om én ting. Hvis et regelbrudd fører til en klar fordel for noen, så bør det få konsekvenser for den som bryter reglene.

Hvis ikke, så vil selv ikke all verdens teknologi klare å rettferdiggjøre overfor publikum at en jury tolker seg fram til en uverdig vinner.

Selv om man har snublet i en liten paragraf på veien.