Toyota Hilux 6x6: Dette er bilen Nansen og Amundsen skulle hatt
Tar deg dit folk ikke engang vurderer å legge skituren sin ...
Den er pokker så røslig der den står: 6,4 meter lang, 2,2 meter høy og en god del bredere enn originalen – og ikke minst gjør de SEKS 44-tommers hjulene under de svulmende hjulbuene bilen nesten litt fryktinngytende.
Bare det å komme seg opp og inn i denne bilen er ikke noen enkel jobb for kortbeinte.
Vel om bord kjenner man seg igjen fra en alminnelig Hilux. Noen ekstra brytere og litt annet stæsj er det riktignok, men ikke verre enn at skuldrene kan senkes litt.
Litt overraskende ser jeg også at den digre doningen er utstyrt med automatgir og kan dermed senke skuldrene ytterligere.
Det å kjøre dette store beistet kjennes plutselig litt mer overkommelig.
Eventyrere og oppdagere
Vi nordmenn har jo bestandig vært eventyrere og oppdagere. Navn som Nansen, Amundsen og Ingstad, eller Ousland, Monsen og Gamme om du vil ha et par nyere, er alle eksempler på det.
Som regel har transporten foregått med hundespann, på ski eller rett og slett til fots. Strevsomt, kaldt og værutsatt med andre ord.
Kanskje hadde det ikke behøvd å være slik? Kunne de ikke bare gjort som meg: Kjørt en Arctic Trucks ombygget Toyota Hilux med sekshjulstrekk. Da er det bare å lene seg tilbake i setet, høre på radio og ha en kopp varm kaffe stående i koppholderen ...
Ryggsekken er det gooooood plass til på planet. Ingen grunn til å gå på seg ømme skuldre og brokk ved å bære 40 kilos sekk eller trekke en 180 kilos pulk på trått underlag.
Dette planet laster to tonn. Da blir det liksom unødvendig å kappe skaftet av tannbørsten og å vrenge trusa når du har kommet halvveis for å spare noen gram med vekt ...
Toyota Hilux: Kongen på haugen – igjen
Original motor
Det overrasker kanskje noen at motoren i den brutale bilen er helt original. Vi snakker dog en 3-liter diesel på 171 hestekrefter og 360 Newtonmeter i moment.
Forklaringen er enkel: Bilen har reduksjonsgir allerede i utgangspunktet, og akkurat dette eksemplaret er ytterligere nedgiret. Man har altså kreftene man trenger tilgjengelig der man trenger de – altså når det går sakte.
Alle som har et ørlite snev av greie på offroadkjøring vet at toppfart overhodet ikke er noe tema her. Snarere tvert imot.
Gangfart og innimellom saktere når det er skikkelig krevende, er det som gjelder. Ved å gire ned bilen får man et vanvittig moment og mer enn nok krefter ut av originalmotoren.
Dessuten er det gunstig med tanke på driftssikkerheten. Nå man kjører i uveisomme strøk – som for eksempel til Sydpolen – så "kødder" man liksom ikke med den ... Dessuten er det ikke helt uvanlig med temperaturer på 50 kuldegrader.
Det sier seg da selv at man gjør klokt i å holde seg til det som er velprøvd og man vet funker.
For grisgrendte strøk
Denne klarer du deg ikke uten på tur:
En annen ting er at det er relativt glissent mellom bensinstasjonene der ute også. Derfor er bilen utstyrt med 400-liters drivstofftank. Seks store ballongdekk i løssnø og nedgiret bil gir ikke verdens beste drivstofføkonomi.
130 mil holder tanken til hvis du kjører pent. Altså rundt 4 liter på mila. Heldigvis er det plass til jerrykanner på planet ... Ved vanlig kjøring på vei så er forbruket på mer humane 1,6-liter på mila.
Når det innledningsvis i artikkelen er snakk om Sydpolen, er ikke det helt tilfeldig. Det er nemlig snø og isbreer denne bilen primært er bygget for.
Både bredden og ikke minst lengden gjør at dette ikke er bilen du kjører slalåm mellom bjørkelegger og furustammer med. God hjulpet av en svingradius som kjennes ut som 200 meter ...
Det er altså i det hvite og åpne element den virkelig hører hjemme og kommer til sin rett. Det er da også i dette element at vi tester den. Altså snø. Mye og løs sådan.
Hemmeligheten ligger i tre brytere
Første operasjon blir derfor å tappe dekkene i dimensjon 44x18,50/15 for luft til det gjenstår ca. 5 psi. Dette gjør marktrykket mindre og bilen formelig flyter oppå snøen istedenfor å synke nedi.
Det med marktrykket er liksom "trylleformelen" for å kunne kjøre effektivt i løs snø. Her er det så lavt at du trygt kan legge deg ned og la bilen kjøre over beina dine!
Under normal kjøring fordeles kreftene med henholdsvis 60 prosent til den midtre akselen og 40 prosent til den bakre. I tillegg flekser de to akslene overraskende mye i forhold til hverandre og man er sikret godt grep selv i kupert terreng.
Når det begynner å knipe ligger hemmeligheten i tre brytere på midtkonsollen. Disse vippes opp og man låser alle differensialer. Kraften fordeles da likt på alle tre aksler og alle seks hjul. Dette kombinert med hjulene utrolig lange fjæringsvei og bilens lave girutveksling gir begrepet "ustoppelig" helt ny mening ...
Denne modusen egner seg best der du kan kjøre rett fram, eller har svært god plass. Styreresponsen blir mildt sagt litt ullen ...
Les vår test av nye Toyota Landcruiser her:
Dette er gøy!
Men gøy det er det! Snøfonner, grøfter og skråninger passeres lett som bare det. På et jorde får vi også testet den med litt fart.
For den som er så barnslig at man synes skikkelig snøføyk er morsomt, blir ikke saken dårligere når oppblåste skavler slår opp over panseret i det de forseres og forsvinner som en stor, hvit sky bak bilen ...
Jeg kan heller ikke la være å leke meg med tanken på hvilken tid man ville brukt om man hadde kjørt Birkebeinerrennet med denne. For det hadde gått. Helt uten problemer. På de lange, flate myrene ved Sjusjøen kunne man – på de faste og oppkjørte løypene – trolig holdt en fart på 80–90 km/t. Da skal de andre stake litt for å holde følge ...
Nå skal det dog legges til at normal ekspedisjonsfart ofte ligger i området 25–30 km/t i gjennomsnitt. Saktere ved krevende forhold.
Sidehellingen må jo også testes og det er ganske skremmende der man formelig sklir ut av setet og presses mot døra og sideruta mens bilen langsom kravler seg av gårde i lårdyp snø. Det føles som den skal velte når som helst, men det gjør den selvfølgelig ikke ...
Bilen imponerer virkelig. Ikke bare med sin brutale framtoning, men også når den plasseres i sitt rette element. Vi kan ikke skjønne annet enn at Arctic Trucks har løst oppgaven å lage en bil som faktisk kan kjøre deg inn til Sydpolen – på en god måte.
Komplisert ombygging
Toyota Tundra: Kundene har bestemt hvordan den skulle se ut
En slik ombygging er ikke noe man gjør ferdig før lunsj. Det er langt mer omfattende enn man kanskje skulle tro. Tusenvis av utfordringer som må løses underveis.
For å få plass til de enorme hjulene er det bare å finne fram vinkelsliperen og begynne med å skjære bort innerskjermene. Forakseltraversen er flyttet ned og fram. Da blir plutselig rattakselen for kort. Hva gjør man da? Jo – man lager en ny.
Den største utfordringen og jobben er allikevel bak. Her er selve rammen forlenget for å få plass til begge akslene. Den originale bladfjærpakken havner i konteineren for metallavfall og de to nye akslene får spiralfjærer for fleksibel og lang fjæringsvei.
Samtidig som sperrer med tilhørende styring monteres. Det samme gjør nye egenproduserte mellomaksler, før 44-tommers hjul og skjermbreddere kommer på plass.
Da er klaringen mellom bilens understell og bakken på nesten en halv meter. Mens bakkeklaringen under akslene, som er bilens laveste punkt, er 38 centimeter.
Koster 1,5 millioner kroner
Helt til slutt monteres luftkompressor, slik at man enkelt kan justere luftrykket i dekkene eller bruke lufttrykkverktøy. Skikkelig GPS-anlegg monteres, ofte vinsj, bøyler og ekstralykter også. Byggetiden er på om lag to måneder.
Prisen på hele herligheten havner på noe rundt 1.5 millioner norske kroner for en komplett og fiks ferdig bil som den på disse bildene.
Den kan dessverre ikke registres på norske skilter enda. Men det jobbes med saken å få godkjent en sekshjulsutgave som er ombygget til 38 tommer. Altså samme bil, men med litt mindre hjul.
Enn så lenge er dette et rent ekspedisjonskjøretøy. En bil som kan ta deg dit folk ikke engang vurderer å leggs skituren sin. Men mindre de heter Monsen, Ousland eller Gamme da ...
Test: Toyota Hilux Cargo: For deg som vil ha orden i sysakene