Broom året 2013 var et ytterlighetenes år. Men felles for alt sammen var massevis av hyggelige og interessante tilbakemeldinger fra Broom leserne, konstaterer Broom Tore.
Broom året 2013 var et ytterlighetenes år. Men felles for alt sammen var massevis av hyggelige og interessante tilbakemeldinger fra Broom leserne, konstaterer Broom Tore.

Elektrisk hjulspinn - og kjendistilværelse i garasjen

Les hva som fikk Brooms medarbeider til å glise hele dagen.

Første januar i fjor twitret jeg overrasket om mildvær og vårfølelse, og ga uttrykk for tro på det nye året. Du verden, så rett jeg fikk. For flere hyggelige overraskelser skulle vise seg å stå i kø.

Fellesnevneren for mange av de jobbrelaterte gledene i 2013 var ”tilbakemeldinger”, og da i førsterekke fra dere lesere. Morsomme kommentarer, gode tips og ny kunnskap kom stadig sigende på mail og i kommentarfeltene, og ble satt stor pris på – selv om jeg heller ikke i år maktet å svare på alle henvendelsene.

Les også: Jeg klager ikke - Benny har MYYYE mer å svare på...

Ikke minst syntes jeg det var hyggelig at en sak om min egen gamle sliter av en bruksbil, den nå vel 20 år gamle Mercedes-taxien min som jeg har døpt ”Bolivar” etter Donald Ducks svært trofaste gamle hund, slo så godt an:

Flere har sans for billigbil-konseptet

Av og til føler jeg nærmest litt skam for at jeg, som erklært bilentusiast, har sluttet å holde meg med kostbar og fancy bruksbil av nyere dato. Og at jeg faktisk trives like godt bak rattet i en furet, værbitt Mercedes W124 i dag som jeg gjorde da jeg kjøpte min første slik i 1993 – en 300 E fra 1987, som den gang var en ganske fin og kostbar bil.

Man lever bare én gang, og når man er bilinteressert burde man kanskje unnet seg noe mer enn en 21 år gammel taxi med 522.000 kilometer på meteret. Men Bolivar er nå god også, da. (Foto: Tore Robert Klerud)
Man lever bare én gang, og når man er bilinteressert burde man kanskje unnet seg noe mer enn en 21 år gammel taxi med 522.000 kilometer på meteret. Men Bolivar er nå god også, da. (Foto: Tore Robert Klerud)

I januar var lysten på en nyere bruksbil sterkt fremtredende, samtidig som det var tid for å rapportere til Brüssel-byråkratene om Bolivars helsetilstand.

Og da det resulterte i den reneste parademarsjen gjennom verkstedets finurlige tekniske hinderløype for den gamle kjempen, var det godt å høre noen andre si at det kanskje ikke er så himla dumt det jeg driver med, uansett.

Les også: Trofaste Bolivar klarte EU-kontrollen med glans

Da blir det litt mer penger å bruke på gamle klenodier som tross alt vil holde verdien bedre. Og strengt tatt tror jeg kontakten min i bankens utlånsavdeling ville fått seg en god latter dersom et finans-geni som meg hadde dukket opp og bedt om å bli syltet enda 200.000 kroner ned i gjeldsmyra, for å kjøpe en syv år gammel bil som vil falle som en stein i verdi samtidig som alt begynner å ryke i årene fremover.

Tilbakemeldingen fra Broom-leserne var også hyggelig å få med seg, og viste igjen at det er flere enn meg som satser på å finne lovende eksemplarer av erklærte gamle slitebiler for å ha et billig bilhold. Én bestemt problemstilling gjør at jeg kanskje tror jeg kommer til å beholde Bolivar VELDIG lenge – men mer om det i en artikkel senere.

Gjenkjent i parkeringshus

Uansett – det hele toppet seg litt ut i april, da jeg svingte innom Ski på vei hjem fra Oslo. Jeg hadde nettopp gått ut av bilen i parkeringshuset rundt byens store kjøpesenter, da en fyr gjorde en liten omvei bortom meg og bilen mens han begynte å gumle ut av McDonalds-posen sin.

– Z-skilter... Du, dette er vel ikke den der ”Bolivar” som er sånn kjendis på Broom-sidene på nettet vel, spurte han.

– Hva? Eh, jooo, sa jeg, da jeg fikk summet meg. Jeg har nok ikke blitt så overrasket siden sist jeg ble stoppet på gaten i Oslo og bedt om autografen – til Atle Antonsen. Vi hadde litt likt skjegg en stund...

Den dagen jeg knekker sammen og kjøper meg
Den dagen jeg knekker sammen og kjøper meg

– Denne må du ta vare på, og fortelle mer om hvordan utvikler seg videre. Dette er verdens beste bil, ikke hør på de som sier noe annet. Bare se hvor mange andre biler fra 1990 med en halv million kilometer på telleren som fortsatt er i trafikken, sa han.

Og jeg syntes den alpinhvite lakken på Bolivars panser skinte litt rødlig i flere timer etterpå.

Les også: Bolivar er forbi 500.000, og viser ingen tegn til å gi opp

Elbil-feber – også ute på landsbygda

I den helt andre enden av skalaen har jeg vært vitne til at norske bileiere i hopetall kaster seg ut på et helt ukjent eventyr, på en måte som er veldig unorsk. Men det handler selvsagt om at elbiler kan kjøpes ”på supertilbud” enn så lenge, og da kjenner folk sin besøkelsestid.

Kollega Broom-Vegard har som kjent gjort det. Mer overrasket ble jeg da en av mine naboer midt ute på landsbygda her i Indre Østfold fortalte at han hadde slått til.

Og da han plutselig dukket opp med sin nye Tesla Model S i høst, ble jeg sittende og ruge i førersetet skammelig lenge for å forsøke å tigge til meg en prøvetur.

Til slutt slapp jeg til - og den kjøreturen ble fryktelig morsom.

Å forstå intellektuelt hvordan det enorme momentet leverer aksellerasjon er én ting, det å få prøve hjulspinn uten motorlyd i praksis ble likevel en opplevelse som klistret munnvikene i øverste posisjon resten av den dagen.

Les også: Kvoten for avgiftsfritak på elbiler spises raskt opp

Teknologiske fremskritt - men til hvilken pris?

Det var også møte med til dels kjent, men nylig forbedret teknologi som sto i fokus da jeg i sommer møtte på Rudskogen for å kjøre siste generasjon dekk med ”run flat”-teknologi fra Bridgestone. Det er rundt 15 år siden jeg kjørte slike dekk sist, og da var det på en flunkende ny Chevrolet Corvette. Dermed var det litt vanskelig å trekke sammenligningen direkte mot en vanlig Golf, men det er klart at utviklingen har gått den rette veien.

Å kjøre uten luft i fordekkene, og dra på i svingene for å teste at det faktisk funker - det var en uvant øvelse. Og teknologien funker. Men det har sin pris.
Å kjøre uten luft i fordekkene, og dra på i svingene for å teste at det faktisk funker - det var en uvant øvelse. Og teknologien funker. Men det har sin pris.

Men jeg spør meg likevel litt om berettigelsen: Det skal ikke store ”misbruket” til før et slikt dekk ikke kan reddes etter at det har bragt deg til nærmeste dekkverksted eller bensinstasjon. Da må du muligens kjøpe to nye for ikke å få ulik rulleomkrets på begge sider – kanskje til og med fire nye dekk, hvis du har en tilstrekkelig avansert bil.

Ok, du har fremdeles spart drittjobben med å stå der og skifte dekk i veikanten – men begynner det ikke snart å høres lurere ut med medlemskap hos et redningsselskap?

Les også: Nå kan du kjøre helt uten luft i dekkene

Joda, vi hadde luksusbiler på 50-tallet også

For en som har stor sans for gamle biler og nostalgi har året ellers ført med seg mye moro. Jeg nevner et par eksempler på artig informasjon som har kommet min vei i løpet av året:

Inntrykket som skapes av tiden med bilrasjonering etter krigen, er at det stort sett kun var Pobeda, Volvo PV og små engelske biler som strømmet inn til landet. Større og mer luksuriøse biler var det stopp for, med unntak av en og annen standard-utstyrt, firedørs amerikaner som taxi-næringen fikk tildelt.

Men fullt så enkelt var det nok ikke.

Sort bil med sort tak og rødt skinninteriør var like flott i 1954-55 som det er i dag. Innsenderen mener å huske at Ivo Caprino kjøpte bilen fra hans far, og mener å ha sett bilder av den på en låve i sørgelig forfatning senere. Men hvor den er i dag, har vi ikke klart å finne ut. Ennå... (Foto: Privat)
Sort bil med sort tak og rødt skinninteriør var like flott i 1954-55 som det er i dag. Innsenderen mener å huske at Ivo Caprino kjøpte bilen fra hans far, og mener å ha sett bilder av den på en låve i sørgelig forfatning senere. Men hvor den er i dag, har vi ikke klart å finne ut. Ennå... (Foto: Privat)

For litt tid tilbake fikk jeg tips etter en reportasje om en gammel norsk ”kongebil” om en flott Packard, som Kong Olav hadde lånt ved et besøk i Tønsberg under signingsferden i 1958. Bilen viste seg å være en flott 1954 Packard Convertible som mail-senderens far hadde fått inn til bilrasjonerte Norge som ”gave” da den var omtrent ny.

Ryktene tilsier at bilen senere skal ha vært eid av ikke ukjente Ivo Caprino – men hvor den er i dag, og i hvilken tilstand, har vært vanskelig å bringe klarhet i. Jeg har av nysgjerrighet spurt litt rundt, men så langt uten resultat. Kanskje noen av Brooms lesere kjenner den igjen?

Les også: Denne kongebil-reportasjen ga meg herlig Packard-info

Uansett er det alltid gøy å få se slike bilder som han sendte inn. For Packard hadde vært farens merke fremfor noe annet, og bildene av flere av dem bidro til å øke forståelsen av at det nok var mye flott i trafikken i Norge også mens myndighetene regulerte nykjøpene så godt de kunne på 1940- og 1950-tallet.

Joda, det fantes eksklusive biler i Norge etter krigen også - til tross for rasjoneringen. Denne 1954 Packard Convertible kom hit som
Joda, det fantes eksklusive biler i Norge etter krigen også - til tross for rasjoneringen. Denne 1954 Packard Convertible kom hit som

Minner om farens klassiker - fra 60 år tilbake

Litt senere fikk jeg også mail fra en kar, som hadde lest en sak jeg skrev om merkelige dør-konstruksjoner på biler. Der var den sære sportsbilen Kaiser-Darrin nevnt, og mailen fortalte om førstehåndskjennskap til en slik bil:

Innsenderen hadde på 1950-tallet besøkt sin far, som bodde i Stockholm, og som hadde en slik bil. Som for øvrig vakte akkurat så mye oppsikt som man kan tippe nå over 50 år etter.

Les også: Ikke alle bildører er dørgende kjedelige...

Kaiser er "smalt", og utenfor mitt normale ”kontaktnett”. Det er i og for seg Sverige, også. Men jeg klarte å google meg frem til at det i hvertfall har eksistert en svensk Kaiser-klubb, og fikk sendt en mail med spørsmål om denne bilens eksistens er kjent hos broderfolket, og om noen i så fall vet noe om hva som skjedde med den. Foreløpig har jeg ikke hørt noe, men plutselig kan det dukke opp et svar.

Skyvedørene på 1954 Kaiser Darrin er blant bilhistoriens mer spesielle. Og jammen husket ikke en av våre lesere å ha vært med og kjørt i en slik, da han besøkte sin far i Stockholm på 1950-tallet. (Foto: Herranderssvensson/Wikipedia Commons)
Skyvedørene på 1954 Kaiser Darrin er blant bilhistoriens mer spesielle. Og jammen husket ikke en av våre lesere å ha vært med og kjørt i en slik, da han besøkte sin far i Stockholm på 1950-tallet. (Foto: Herranderssvensson/Wikipedia Commons)

Det er kanskje det som gjør denne jobben så spennende – at man står i ”fare” for å lære noe nytt hver eneste dag. Og at det stadig viser seg at det også finnes andre som setter like stor pris på slik sær kunnskap som jeg selv gjør.

Det borger i seg selv for at også 2014 skal bli et interessant år!

Les også: Ringer de fra Hamar, er jeg redd jeg må ha en sånn: