Apolo Ohno
Kortbaneløperen Apolo Anton Ohno er USAs mestvinnende vinterolympier. Og en utøver det har vært mye kontroverser rundt.
Han er sønn av en japansk far og amerikansk mor. Men foreldrene skilte lag da han var liten, og han ble boende med sin far i Seattle.
Faren som drev sin egen frisørsalong hyrte inn barnevakter for lille Apolo, men ble etter hvert bekymret for hva som ville skje med sønnen dersom han ikke fikk noe å gjøre på fritiden. Han begynte med svømming og rulleskøyter, og var såpass god at han ble statsmester i Washington i brystsvømming som tolvåring.
Etter å ha sett kortbaneløp på skøyter fra Lillehammer i 1994, bestemte han seg for at han ville satse på det. Han ble raskt blant de beste. Som 14-åring debuterte han i VM, men skuffelsen over å ende på 19. plass gjorde at han sluttet å trene. Han la på seg og klarte ikke å kvalifisere seg for OL i Nagano i 1998.
Men Ohno tok seg sammen, og i 1999 ble han juniorverdensmester for første gang, og endte på fjerdeplass sammenlagt i senior-VM.
I forkant av OL i Salt Lake City havnet Ohno i trøbbel. Han hadde vunnet alle uttakskonkurransene frem til da og var allerede kvalifisert. Men hans gode venn Shani Davis måtte vinne siste konkurranse for å komme på OL-laget, mens Rusty Smith måtte bli dårligst nummer to for å få plass på den individuelle 1000-meteren i Salt Lake City. Og selvsagt endte det med Davis først, Smith som nummer to, mens Ohno gikk smilende i mål som nummer tre, etter å ha sperret Ron Biondo underveis.
Tommy O’Hare, som sto over det siste uttaket ettersom han trodde han hadde OL-plassen i lommen, protesterte på det som skjedde. Ohno og Smith måtte gjennom en høring, før det ble konkludert at det ikke kunne bevises at de hadde gjort noe galt.
I OL var Ohno den store favoritten. Men han var en av fire som gikk overende i siste sving da Steven Bradbury vant sitt berømte gull. Han var imidlertid raskest tilbake på skøytene og tok sølvet på 1000 meter.
På 1500 meter ble det mer bråk. Ohno kom i mål som nummer to, men leverte inn protest på sørkoreanske Kim Dong-sung for at han hadde blokkert ham. Juryen ga Ohno medhold og diskvalifiserte Kim. Det gjorde halvt japanske Ohno til et hatobjekt i Sør-Korea, noe som gikk hardt inn på ham. Men da han i 2005 deltok i et verdenscupstevne i Incheon ble han møtt med jubel da han vant to distanser til tross for store magesmerter.
I Torino-OL falt han igjen. Denne gangen da han skulle prøve å forsvare gullet sitt på 1500 meter. I stedet endte han sist i finalen og måtte ta til takke med femteplass. På 1000 meter fikk Sør-Korea sin revansje på ham. Duoen Ahn Hyun-soo og Lee Ho-suk kom før ham i mål, men han tok tredjeplassen og fikk nok en medalje i samlingen sin. På 500 meter fikk han en drømmestart. Etter to tjuvstarter av andre løpere, var det kun Ohno som turde satse alt i det startskuddet gikk. Han vant distansen og sitt andre OL-gull. Samme dag gikk han USA inn til bronse på 5000 meter stafett.
Ohno tok et hvileår etter OL, men kom tilbake. Og til OL i Vancouver kom han bedre trent enn noen gang. 1500-meteren i Vancouver så ut til å bli en maktdemonstrasjon av Sør-Korea. Men i siste sving kom Lee Ho-suk og Sung Si-bak borti hverandre. De gikk rett i veggen, noe som åpnet for Ohno som lå på fjerdeplass. Han tok sølvet bak Lee Jung-su. Det var hans sjette OL-medalje, noe som tangerte Bonnie Blair som den amerikaner med flest OL-medaljer.
På 1000 meter holdt han på å ødelegge alt for seg selv med et feilskjær tidlig i finalen. Men han kom tilbake og tok bronse. På 500 meter kom han i mål som andremann, men ble diskvalifisert for å ha hindret en motstander. Men på stafetten ble det nok en bronsemedalje. Dermed står han med totalt åtte OL-medaljer i karrieren.
I friåret han tok etter Torino-OL, deltok Ohno i den amerikanske versjonen av Skal Vi Danse. Sammen med danseren Julianne Hough vant han konkurransen i 2007.