Pass opp når takluken ”ikke virker helt optimalt”...

I min barndom var ting enkle. Biler også. De var mekaniske, på godt og vondt, og kunne i stor grad fikses på stedet med litt verktøy og litt basiskunnskaper.

Og så var det en slags gyllen regel som sa – i hvertfall oppfattet jeg det slik – at om alt annet feilet, skulle du i hvertfall kunne overleve og ha det forholdsvis bra i bilen frem til hjelpen kom. Den skulle i beskytte deg mot vær og vind, om ikke annet.

Les også: Slik unngår du vond lukt i klimaanlegget

Vinduene var montert med tykke, gjennomgående gummipakninger som holdt i årevis – i hvertfall så lenge det ikke rustet hull rundt dem. Det kunne det selvsagt gjøre, men det var tykt stål også i bilene den gang, så det tok noen år.

Tykke gummilister – som fungerte

Dørene og sidevinduene var tettet med tilsvarende store og tykke gummipakninger, som var nøye tilpasset slik at det ble tett som en potte bare man tok i litt når døra ble lukket. Bilene tålte det. Selv hardtop-konstruksjoner med tykke gummipakninger som skulle tette rett mot et løst glass fungerte den gangen.

Og kom det inn noe, var det en dråpe eller to som rant stille og rolig nedover sideruten, og med litt hell fant veien ned i døra der den trolig ble gjenforent med de andre dråpene som hadde rent ned den normale veien langs utsiden av glasset i stedet.

Ingen frykt for å bli våt

Selv cabrioletene var noenlunde tette, grovt overdimensjonerte som de var. Og da takluker ble vanligere utover på 60-tallet var de allerede perfeksjonert med tanke på drenering og funksjon – og i likhet med cabrioletene kunne også de som var elektrisk styrt bli manøvrert manuelt i et nødstilfelle.

Ingen skulle behøve å frykte for regnvær, i hvertfall.

Les også: Nå er takluke helt nede på 49. plass på søkeord-toppen

Men så kom fremskrittet. Og som så ofte før bidro det til å forkludre ganske mye.

Jeg har hatt en hel drøss biler med takluker. Både elektriske og manuelle. Én eneste gang har jeg måttet gå bak i bagasjerommet og finne frem den skjulte sveiva for å lukke igjen luka da den elektriske bryteren ga seg. Jeg rakk ikke å bli kald, en gang.

Den bokstavelige kalddusjen

For noen år siden hadde jeg restene av en Mercedes E-klasse i 210-serien som bruksbil – altså det som var igjen av den etter at rusten hadde tæret bort det den hadde lyst på. Også den hadde en tradisjonell takluke-konstruksjon, selv om den på fjongt og moderne vis hadde glasspanel i selve luka.

En dag jeg skulle kjøre en hardt-gassende og midlertidig førerkort-løs venninne til flyplassen i sprutende regnvær, brast en god del illusjoner. Det gjorde tydeligvis også en eller annen form for tetning inne i taket. For vi var sent ute, og kjøremønsteret så vidt stresset at jeg ved en anledning måtte bremse opp litt raskere enn normalt.

Da fikk jeg endelig svar på noe jeg alltid hadde lurt på: Hvordan det egentlig lyder når noen skriker ”iiiik!”, som det pleide å stå i snakkeboblene i Donald-bladene på 70-tallet.

Og det låt ikke bra.

”If you can´t fix it with gaffa...”

Her kom det en veritabel tsunami av regnvann som hadde samlet seg opp i hele det lange stasjonsvogn-taket. Muligens av respekt for vrakets eier, som satt bak rattet, skyllet alt ned over min venninne i passasjersetet i stedet. Hun fikk tidenes sjokk da vannmassene dumpet ned i Burberry-skjerf og nykjøpt hårprakt, og sildret nedover på nevnelige og unevnelige steder.

Les også: Luksusavgift gjorde Volvo 164 sjelden med takluke

Monologen som fulgte var glødende nok til at det øyeblikkelig begynte å tørke opp i bilen, og etter den dagen kjørte vi alltid hennes firmabil når hun skulle ut og fly. Mercedesen fikk tettet takluken med gaffatape, og såfremt jeg husket å bytte tape samtidig som jeg skiftet dekk vår og høst, så holdt den seg noenlunde tett.

Men min tiltro til nyere og mer fancy takluke-konstruksjoner hadde fått seg en knekk.

Muligens litt urettferdig akkurat i dette tilfellet, siden det vel var gode sjanser for at det var rustspøkelset som hadde herjet i taket på bilen også, men likevel.

Cabriolet-makerne har skjønt det

I tiden som fulgte leste og hørte jeg stadig oftere om moderne cabrioleter med foldetak i stål som lekket vann i alle mulige skjøter, og om slike biler som hadde fått ødelagt gummipakninger og slark i mekanismen etter at taket var kjørt opp eller ned når de sto på litt ujevnt underlag. Jeg leste advarsler mot å kjøpe slike biler før man har høytrykkspylt dem skikkelig, og at skjevheter etter tidligere kollisjoner kunne være vanskelig å oppdage – helt til det høljet ned.

Ikke så det ut til at det gikk den rette veien med tanke på ”nødstopp” heller – takkonstruksjonene så ut til å bli delt opp i flere deler, som hver for seg skulle forskyves i mange retninger av tilsvarende mange stag og overføringer. Og jeg skjønte ikke hva konstruktørene tenkte på.

Les også: Runar kjørte med luka åpen - i 15 minus...

Å holde folk tørre og noenlunde varme burde da fremdeles være en slags førsteprioritet, selv etter en nødstopp langs veien?

Tilbake til stofftak

I dag virker det som at cabriolet-bransjen sakte kommer til en erkjennelse av at det kanskje var bedre før. Flere ser ut til å gå tilbake til stofftak som foldes sammen i en sammenhengende bevegelse – det hjalp da BMW kunne bruke det som en unnskyldning at 3-seriekundene i USA var misfornøyde med at det ikke syntes på avstand at de faktisk hadde en cabriolet, og ikke en coupé.

Men i takluke-land er det fremdeles kaos, ser det ut til. Spesielt tatt i betraktning at man allerede for 50 år siden klarte å bygge fungerende luker som var tette.

Les også: Se opp for vannlekkasje i takluka på Porschen din

Allerede nevnte BMW var tidlig ute med det som i dag kalles panorama-tak, med to åpningsbare luker på sin første stasjonsvogn i 5-serien. Andre har kommet etter, men ser man på nyere bruktbiler i Norge i dag er det tilsynelatende ingen hvor dette er så utbredt som nettopp på 5-serie touring.

Forholdsvis kostbare bruktbiler som var enda dyrere nye, og der man automatisk tror at man – uansett hva som skjer – i det minste skal kunne sitte tørrskodd inne i bilen. Men annonsene antyder at det ikke er noen selvfølge. Og BMW er sikkert ikke alene om problemet.

Takluke-mekanikk som forbruksvare?

Jeg har lest tallrike annonser på slike biler, der det står nevnt som et pluss at panoramataket nylig er reparert, eller endog ”byttet”. Da begynner det å lukte store penger. Og hvis det har vært behov for det én gang, vil det være naturlig å anta at det kan skje igjen. Tør man kjøpe noe slikt?

Det finnes mangler og farer for påkost som er bagatellmessige i betydning, selv om de ikke er det i kroner og øre. Og så finnes det ting man burde kunne stole på at aldri ble noe problem, men som man vet at må tas uansett kostnad dersom det dukker opp.

Det er mulig det er i overkant defensivt, men jeg vil heller ha en slik bil som mangler panoramatak enn å ta sjansen. For på en slik bil ville jeg nekte å kjøre med en stripe gaffa rundt taklukene, og jeg antar at den vil være tungsolgt om man må annonsere slik jeg så en gjorde her om dagen:

Med en notis om at ”takluken virker ikke optimalt”...

Les også: Glasstak og luker - disse stasjonsvognene var kule