TR__3696
TR__3696

Bruce Springsteen sørget for jubelbrus i Oslo

Bruce Springsteen i Telenor Arena.

Hva? Bruce Springsteen & The E Street Band-konsert.
Hvor? Telenor Arena
Når? Mandag 29. april 2013.
Tilskuere? Omtrent 23.000.

Bruce Springsteen kan vel nærmest kalles en norgesvenn etter jevnlige konserter i landet siden 1981.

Jeg har aldri sett Bruce live før, til tross for at jeg foretrekker å se gamle rockelegender som Neil Young, Paul McCartney og Tom Petty. Jeg vet ikke hvorfor Bruce er en av dem jeg aldri har tatt initiativet til å se før.

Det er derfor med stor spenning og store forventninger at jeg i kveld går på min aller første Springsteen-konsert.

Bruce varmer opp for Bruce

I køen for å komme inn på Telenor Arena, hører jeg noen bak meg prate om hvem som skal varme opp. «Hvem kan varme opp for Bruce Springsteen?» sier en og ler.

Idet man kommer inn i arenaen like før klokken 18.00, står oppvarmingsartisten på scenen: Bruce Springsteen. Alene med en kassegitar.

Bare én fjerdedel av publikummet er på plass, men de jubler etter hver låt. «This Hard Land», «All That Heaven Will Allow», «The Fever» og «Growin’ Up» spiller Springsteen før han takker for seg og sier at vi sees senere.

Les også: – Norge er mitt andre hjem

My Kind of Town

En drøy time senere, klokken 19.38, stopper pausemusikken og lyses senkes. Bandmedlemmene går på scenen én etter én. De er 17 totalt. Bruce Springsteen går på til stormende jubel. Han spør om vi har det bra. Ja, det har vi, svarer publikum i form av roping, plystring og klapping.

Steven Van Zandt er ikke på scenen.

– Steven har blitt kidnappet av Norge, sier Bruce før Steven entrer scenen kledt som en mafioso.

«Lilyhammer»-fansen vil nikke gjenkjennende til seriens første sesong: «My Kind of Town» blir nemlig kveldens første låt med Little Steven på hovedvokal.

Den gamle Sinatra-klassikeren slår godt an hos publikum, og selv om Steven ikke har samme stemmeprakt som Old Blue Eyes, er det ingenting å si på forsøket. Stemningen er stor!

Telenor Arena er plutselig Las Vegas. Teksten er endret fra «My Kind of Town, Chicago is» til «My kind of town, Lilyhammer is»!

Artig innslag som slår godt an hos både publikum og undertegnede.

Se klipp fra «My Kind of Town» her:

715399

Two Hearts

Lyset dempes. «Two Hearts» starter. Bruce og Steven deler mikrofon under store deler av sangen, og det rocka tempoet får publikum til å være med fra første strofe. Særlig de på første rad er gira. Bruces stemme er uovertruffen. Han synger ikke bare ufattelig bra for å være en 63-åring. Han synger ufattelig bra uansett alder.

No Surrender

Det blir ikke verre når bandet glir rett inn i «No Surrender». Hårene på kroppen starter å reise seg. Dette er fett! Nå er det ikke bare første rad som svinger – hele salen er med. Ivrige publikummere har funnet et smutthull inn i den fremste, avsperrede raden for dem med dyrere billetter. Mange løper inn før vaktene får kontroll.

Badlands

Det er ingen pauser mellom låtene. «Badlands» har allsang får Bruce i det hele tatt rekker å begynne å synge. Alle fra første til siste rad klapper i takt og på riktig sted (på to, ikke på én). Bruce løper ned mot publikum og hilser på de første radene. Fra storskjermene er det lett å se at det settes pris på.

Holder trøkket oppe

Neste låt sakker ikke tempoet ned på noe som helst vis: «Better Days». Det er en særdeles rocka konsert så langt. Konserten videre består av «We Take Care of Our Own», «Wrecking Ball» og «Death to My Hometown». På sistnevnte var det herlig irsk stemning.

Hungry Heart

Og så skjer det. «Hungry Heart». Åpningstonene får publikum til nærmest å gå berserk. Alle på sittetribunene spretter opp i ren glede. Bruce overlater første vers til publikum, før han selv tar mikrofonen og synger resten av låta. Han løper ned og hilser på de første radene igjen, før han spurter fra scenekant til scenekant og vinker til dem med de litt kjipere plassene. Bruce glemmer ingen. Og for en applaus han belønnes med. Av de nesten 300 konserter jeg har vært på, kan jeg ærlig talt ikke huske en mer brølende jubel. Det er som en tsunami av menneskeglede.

Spirit in the Night

Etter et ni-låters maratonkjør, trekker Bruce pusten før bandet starter «Spirit in the Night». En blues-jazzete låt som ikke helt tar av i starten. Bruce har lagt fra seg gitaren og sitter på scenekanten og holder en mikrofon. Han begynner å svinse rundt blant de fremste radene. Han er leken, uhøytidelig og kysser en dame på hånden. En mann i publikum tilbyr Bruce en øl. Bruce gir ham mikrofonen og mannen sier «It’s very good and it’s very expensive». Bruce tar glasset og drikker over en halv øl på styrten. Publikum jubler, Bruce smiler. Alt foregår mens bandet spiller.

The E Street Shuffle

Nå er vi en time uti konserten. Bruce spenner på seg den karismatiske Fender Telecasteren og drar i gang med «The E Street Shuffle», før balladen «Follow That Dream» overtar. Publikum er tydeligvis litt slitne, med unntak av ildsjelene på de fremste radene. Låta mottar en ok applaus.

The River

Bruce tar munnspill og de legendariske tonene til «The River» er som en vekkerklokke for publikum. Mobiltelefonene lyser opp arenaen og stemningen er magisk. Bruce synger en falsettsolo i operastil det siste minuttet av låta og beviser at han har en svært fleksibel stemme som er kapabel til mye mer en brautende rock. Nydelig!

Prove It All Night

Gitarist Nils Lofgren får vist seg skikkelig fram i «Prove It All Night». Vanvittig gitarsolo som han spiller både med hender og tenner. Publikum hyler! Lofgren spinner rundt og rundt og rundt i et vanvittig tempo. Forsiktig nå, Nils. Bruce roper med all stemmeprakt: «NILS LOFGREN!».

She’s the One

Neste låt: «She’s the One». Verken munnspill eller Bo Diddley-rytme gjør denne til et høydepunkt, så det er liksom greit når den er over.

Pay Me My Money Down

– Jeg kan se at det er mange som sitter i kveld. Men om 90 sekunder kommer dere til å reise dere. Rumpen din vil fortelle deg at du skal reise deg, lover Bruce før han starter countrylåta «Pay Me My Money Down».

Og jo da, det funker. Folk reiser seg én etter én. Stemningen er topp nå, og Bruce har ikke gitt et eneste hint om at han er sliten i verken stemme eller kropp. Soloene kommer på rekke og rad fra saksofonisten, trompetisten og trombonisten. Skikkelig artig, dette her! Mot slutten av låta stiller de seg på den lille scenetunga som strekker seg ut mot publikum. De minner om et gammelt hillbillyband fra fortiden. Meget sjarmerende og publikum digger det.

Darlington County

Bruce gjenforenes med sin gamle Telecaster, vandrer ut på scenetunga og fremfører «Darlington County». Han vandrer fra scenetunga til de første radene igjen. Denne mannen er ikke redd for sitt eget publikum! Maken til hyppig nærkontakt har jeg aldri sett tidligere. Det kan ikke være mange på de første radene som ikke fikk nærkontakt med ham så langt i konserten.

Shackled and Drawn

«Shackled and Drawn» får Telenor Arena til nærmest å bli en gospelkirke. Og det blir ikke mindre gospel når kordama kommer fram og synger med Bruce. Bra jubel her, altså.

Waiting for a Sunny Day

Stemningen drar seg kraftig opp på «Waiting for a Sunny Day». Bruce løper så mye på scenen at jeg nesten får hold av å se på ham. Oj, han drar opp ei ung jente på scenen. Morsomt! Hun får til og med lov til å synge refrenget. Publikum svarer med stormende jubel til jentas sangprestasjon, men hun bryter ut i latterkrampe. Musikken er svært dempet og jenta, som ser ut til å være 10–12 år gammel, står med spotlighten i ansiktet. Hun forsøker å synge igjen, men latteren overtar. Publikum jubler. Etter flere forsøk på å synge, roper hun til i mikrofonene «Kom igjen, musikken!». Bandet starter! Har de vært i Norge så mange ganger at de har lært seg norsk? Det er en absurd god stemning i Telenor Arena nå!

– She was the giggler, sier Bruce etter låta er ferdig og jenta er på plass blant publikum igjen.

The Rising og Lonesome Day

De to neste låtene, «The Rising» og «Lonesome Day», fremstår som litt anonyme sammenlignet med mye annet i kveld. Det låter for all del bra, men jeg ser at publikum benytter anledningen til å stå litt i ro.

Thunder Road

Bruce drar i gang den monumentale rockeballaden «Thunder Road». Her hadde jeg forventet nok et publikumsbrøl, men låta får nesten en lunken mottakelse. Men allsangen er der, og det låter knallbra. God applaus når låta er over.

Klokken er 21.54 og hele bandet tropper opp ved siden av hverandre for å si farvel.

For You

Et knapt minutt senere vender Bruce tilbake og setter seg bak pianoet, mutters alene på scenen. Han takker for at vi kom og for at vi passer på Little Steven. Bruce gir også oppmerksomhet til dem som har ventet i dagevis for å komme helt foran, og dediserer balladen «For You» til dem. Men hva skjer med publikum? Er det et kaffeslabberas eller en konsert? Mumlingen og pratingen blir høyere og høyere. Skjerpings, folkens. Det er modig å sitte alene ved et piano og fremføre en sår ballade foran 23.000 mennesker. Det minste dere kan gjøre er å ha respekt. Bruce lar seg heldigvis ikke påvirke av uhøfligheten til visse mennesker i salen, og fremfører «For You» helt fantastisk.

Born in the USA

Med et av tidenes mest kjente riff, blir alle publikumssamtaler avbrutt når «Born in the USA» stormer ut av høyttalerne. Stemmen til Bruce er rå! Hele salen står oppreist, klapper, jubler og smiler. Topp stemning!

Born to Run

Whoa, fra «Born in the USA» til «Born to Run». Folket har tydeligvis fått hvilt seg litt, for nå er energien på top. Salen står, og de første radene hopper i takt med hendene i været. Bruce løper ned mot scenetunga og lar folk spille på gitaren hans. Storskjermen røper mange overlykkelige fans som garantert kommer til å ha en Facebook-status i kveld som sier at de spilte på Bruces gitar.

Dancing in the Dark

Bruce stopper ikke nå. «Dancing in the Dark». Dæven! Vil han by opp noen til dans? En dame i publikum har en plakat som sier «Let me be Courtney tonight», som referer til «Friends»-skuespiller Courteney Cox som ble dratt opp på scenen på 80-tallet og startet dermed skuespillerkarrieren sin. Fansen må vente med dans litt til. Bruce skal synge ferdig først. Det er lyst i hele salen nå. Oj, der går han mot scenekanten og trekker opp en heldig jente. Og det er ikke bare én jente. Han drar opp totalt fire damer som får komme på scenen og danse. Bruce danser med en ung jente på kanskje 15 år. Syk stemning! Damene forlater scenen smertefritt, og Bruce avslutter låta med å svinge gitaren i gitarreima rundt hodet. Satan! Hvor får den mannen energi fra?!

Tenth Avenue Freeze-Out

«Tenth Avenue Freeze-Out» er neste låt. Når de kommer til setningen “when the big man joined my band” bråstopper bandet å spille, og et en bildekavalkade med avdøde E Street Band-medlem Clarence Clemons vises på storskjermene. Enorm jubel fra publikum, ett minutts stillhet fra bandet som har vendt ryggen til publikum for å se på bildene. Bang! Der setter bandet i gang igjen med låta. Rørende og enormt. Alle fra første til siste rad veiver i takt med armene. Storslagent syn!

– Thank you for a great night, I’ll see you tomorrow night, sier Bruce og forlater scenen.

Det er fremdeles håp om enda et ekstranummer. Kanskje «Twist and Shout» som han vanligvis avslutter med?

Nei. Det er slutt. Klokken 22.30. Bruce Springsteen holdt det gående i to timer og 52 minutter. Stemmen var fantastisk hele konserten igjennom og bandet var tight som en kondomdress.

Jeg bukker og takker, Bruce Springsteen! For en showman du er.

Se smakebit fra lydprøvene samme dag:

715392

TR__3188
TR__3188
TR__3229
TR__3229
TR__3246
TR__3246
TR__3274
TR__3274
TR__3702
TR__3702
TR__3696
TR__3696
TR__3690
TR__3690
TR__3678
TR__3678
TR__3663
TR__3663
TR__3489
TR__3489
TR__3480
TR__3480
TR__3396
TR__3396
TR__3351
TR__3351
TR__3343
TR__3343
TR__3319
TR__3319
TR__3312
TR__3312