Dette er de magiske Sir Alex-årgangene
Cantona, trippellaget, Ronaldo og «The Comeback Kings». Men hvem er den beste av dem alle?
Stem på dine Ferguson-favoritter.
Se Manchester United-Norwich lørdag 2. mars klokken 16.00 på TV 2 PL HD 1 og tv2sumo.no!
Siden Premier League ble startet opp i 1992 er det ingen tvil hvem som har vært det dominerende fotballaget på balløya.
Manchester United har siden den gang blitt seriemester hele tolv ganger, og hele denne tiden har én mann sittet ved roret - Sir Alex Ferguson.
Les også: Øyvind Alsaker: Fire av Fergies fineste
Skottens evne til å dyrke frem nye storlag er uten sidestykke i moderne fotball, og denne sesongen er intet unntak.
Etter at City stakk av med tittelen i fjor har Ferguson nok en gang vist det som kanskje er hans mest utpregede evne - å alltid slå knallhardt tilbake.
Dagens utgave har 22 seiere på 27 seriekamper, og er enda med i kampen om «The Treble». Med seier på lørdag kan de tangere Tottenhams legendariske årgang fra 1960/61, som vant 23 av sine første 28 kamper.
Lars Morten Olsen, redaktør i «United Supporteren», har selv intervjuet Ferguson ved en rekke anledninger. Han mener at selv om årets lag er godt, kan en ny trippeltriumf bli vanskelig.
– Det å ta «The Treble» er mye vanskeligere enn det folk tror. At United er det eneste engelske laget som har klart det er bevis nok, sier han.
Les også: Tidligere Manchester United-helter: – Troppen er god nok til å vinne alt
Er virkelig årets utgave av United så god som tallene skal ha det til? Stem og ta diskusjonen i kommentarfeltet.
1. generasjon 93/94:
Schmeichel
Parker, Pallister, Bruce, Irwin
Kanchelskis, Ince, Keane, Giggs
Cantona, Hughes
Benken: Sharpe, McClair, Robson, Dublin, D. Ferguson, Martin, Phelan.
Starten på noe stort
Den første virkelige Ferguson-årgangen var laget som hentet hjem de første Premier League-titlene.
Rundt en kjerne med rutinerte spillere som Steve Bruce, Gary Pallister, Bryan Robson og Mark Hughes lot Ferguson den yngre garde slippe til. I årene som kom skulle navn som Ryan Giggs, Roy Keane, Gary Neville og Paul Scholes komme til å prege både engelsk og europeisk fotball.
– Det var jo én person som skilte seg ut i 93/94-sesongen. Eric Cantona var både en fantastisk fotballspiller og en fantastisk leder. I tillegg var det veldig godt at Bryan Robson fikk oppleve noe av storhetstiden som den tro klubbtjeneren han var. Det fortjente han, sier Olsen.
Artikkelen fortsetter under bildet!
Les også: Cantona spår trøbbel når Ferguson trekker seg
I 93/94 ble det spilt 42 kamper, og United endte til slutt på 92 poeng - åtte poeng foran Blackburn og 15 poeng foran Newcastle. Eric Cantona var lagets toppscorer og store talisman, og Fergusons gutter hentet hjem FA-cupen i tillegg til å forsvare ligatittelen fra året før da de knuste Chelsea 4-0 i finalen på Wembley.
Olsen forteller at nettopp FA-cupfinalen var et godt eksempel på et av Fergusons sterkeste karaktertrekk.
– Her ser man hvor nådeløs Ferguson kan være. Jeg var på kampen og husker at folk lurte på hvorfor Robson ikke var med i troppen, men det var vel som Ferguson har sagt til meg ved flere anledninger: Han tar alle beslutninger med Uniteds beste i tankene. Denne dagen var tydeligvis det beste at Robson ikke var med, tross at det ville blitt hans siste United-kamp og en utrolig triumf.
Les også: – Eric Cantona er mannen i mitt liv
Verdt å nevne er det også at da United ved tolv anledninger stilte sitt sterkeste mannskap dette året (Schmeichel, Parker, Pallister, Bruce, Irwin, Kanchelskis, Keane, Ince, Giggs, Cantona og Hughes), vant de alle kampene.
2. generasjon 98/99:
Schmeichel
G. Neville, Stam, Johnsen, Irwin
Beckham, Keane, Scholes, Giggs
Cole, Yorke
Benken: Berg, Blomqvist, Butt, P. Neville, Solskjær, Sheringham, van der Gouw.
Norsk trippel
United gikk gjennom 90-tallet med suksess som kun kan overgås av Liverpools legendariske årganger på 1970- og 1980-tallet, men det var ikke før sesongen 98/99 den virkelig store triumfen skulle komme.
Les også: Ståle Solbakken tror tiden for manager-dynastier kan være over
Etter å ha røket ut i semi- og kvarfinalen i den gjeveste Europacupen de to foregående årene, gikk de i 1999 hele veien til finalen hvor Bayern München ventet. På dette tidspunktet hadde Fergusons gutter allerede vunnet både Premier League og FA-cupen, og den fantastiske trippelen ble sikret på overtid i sesongens siste match. Kampen som siden har blitt kalt «mirakelet i Barcelona».
– Mange glemmer at året før vant United ingenting. Kanskje var det omstillingen etter Cantona, men to spillere hadde kommet inn - Jaap Stam og Dwight Yorke. Spesielt Stam var meget viktig. I tillegg var dette det året man for første gang kunne se antydninger til rotasjonspolitikken til Ferguson. Det var langt flere spillere som fikk en anseelig mengde kamper, sier Olsen.
Laget som tok United til den legendariske trippelen er av mange rangert som tidenes United-årgang med matchvinnere i alle ledd. Etter tapet for Middlesbrough 19. desember gikk laget resten av sesongen (33 kamper) uten tap.
– Det var en vinnervilje som gjennomsyret hele laget. Jeg snakket med Peter Schmeichel for ikke lenge siden, og han fortalte meg at de var så trygge. Selv om de havnet under mot Tottenham i den siste Premier League-kampen fikk de aldri panikk. Ferguson sa det samme – det lå ganske enkelt ikke i deres natur å tape dette året, forteller Olsen.
Artikkelen fortsetter under bildet!
Mange av spillerne som hadde vært med på å starte storhetstiden hadde på dette tidspunktet takket for seg, men frem fra asken hadde en ny gylden årgang sprunget frem. «Class of 92» med David Beckham, Ryan Giggs, Gary og Phil Neville, Nicky Butt og Paul Scholes i spissen var ryggraden i laget som tok Europa såvel som England med storm.
I tillegg hadde Ferguson anskaffet en giftig og dynamisk duo med Andy Cole og Dwight Yorke på topp i tillegg til Ole Gunnar Solskjær i bakhånd. I mål stod den danske kjempen Peter Schmeichel mens både Henning Berg og Ronny Johnsen var viktige brikker i de rødes midtforsvar.
Les også: Norske Mats (17) årets akademispiller i Manchester United
– Ja det var jo tre nordmenn, én svenske (Jesper Blomqvist) og én danske på laget som vant trippelen. Det tror jeg aldri kommer til å skje igjen, sier Olsen.
Les også: Her er «bøndene» som har spilt 4190 Premier League-kamper
Tørketid
I tiden etter årtusenskiftet erfarte Ferguson sin lengste titteltørke som United-sjef. Det var ikke mangel på gode spillere, men både Arsenal og Chelsea hadde meget gode lag på starten og midten av 2000-tallet. I 2001/2002 ble United for første gang forvist til tredjeplass i Premier League.
Les også: Manchester United mest verdt
Året etter vant de riktignok ligaen etter et mirakuløst comeback, men så skulle det gå hele tre år før de igjen gjenvant tronen i 2006/07. I denne perioden ble det kun én FA-cup- og én Ligacuptittel - sjelden vare for medaljegrossistene fra Manchester og dette på tross av en Ruud van Nistelrooy som bøttet inn mål. Olsen oppsummerer denne tiden godt.
– Det var en periode på tre år uten noen Premier League-tittel. Mange mente at dynastiet var over, men jeg intervjuet Ferguson i denne perioden og han var så rolig og trygg. Han følte vel at han hadde et storlag på gang, og det skulle jo vise seg å stemme. Likevel er det helt utrolig at van Nistelrooy var i United i fem sesonger, scoret 150 mål og ikke vant mer enn ett seriegull. Han var rett og slett uheldig med timingen og havnet midt i et generasjonsskifte.
3. generasjon 07/08:
van der Sar
Brown, Ferdinand, Vidic, Evra
Ronaldo, Carrick, Scholes, Giggs
Tevez, Rooney
Benken: Hargreaves, Anderson, Park, Nani, O'Shea, Fletcher, Kuszczak.
Verdens beste
Men da sesongen dro seg mot slutten i 2007 var ting i gjenge igjen, og året etter skulle nok et kapittel skrives i klubbens stolte historie.
Artikkelen fortsetter under bildet!
Anført av en ung portugiser med et navn som sender assosiasjoner til Copacabana, forsvarte United ligatittelen og tok seg igjen til Champions League-finalen. Denne gangen var det Chelsea som måtte vike for de røde djevlene, og nok et europeisk trofé var i boks.
Les også: Ronaldos karrière i Manchester United
– Det var ekstra stas å slå et engelsk lag i finalen. Chelsea var veldig gode på den tiden så det var en stor prestasjon, sier Olsen.
Den sesongen var United i besittelse av en angrepsrekke som langt på vei utfordret og forbigikk 98/99-årgangen. Til sammen stod Carlos Tevez, Cristiano Ronaldo og Wayne Rooney for ikke mindre enn 79 mål i alle turneringer, og selv om lille Portsmouth ble for sterke i FA-cupen holdt det til «The Double» det året.
– Ronaldo var så god. Som Ferguson fortalte når de solgte han for 80 millioner: – Jeg vet det er for billig. Han visste allerede da at han enda ikke var på topp. I 2008 hadde vi jo også endelig fått oss en keeper. De 2,5 millionene vi betalte for Edwin van der Sar må være et av Fergusons beste kjøp. I tillegg hadde Rio og Vidic virkelig funnet hverandre, og dannet et bunnsolid stopperpar, forteller han.
4. generasjon 12/13:
de Gea
Rafael, Evans, Ferdinand, Evra
Valencia, Carrick, Cleverley, Welbeck
Rooney, van Persie
Benken: Vidic, Young, Kagawa, Hernandez, Smalling, Giggs, Lindegaard.
En ny generasjon
Etter fjorårets forsmedelige tap for naborival Manchester City har Ferguson igjen vist evnen til å slå tilbake, og United virker utilnærmelige på toppen av tabellen med tolv poengs ledelse med elleve kamper igjen å spille. Laget består av mange av de samme spillerne som vant Mesterligaen i 2008, men har også en rekke nye ansikter.
Les også: Ferguson sammenligner van Persie med Cantona
Den mest markante av nyanskaffelsene er Robin van Persie som kom fra Arsenal i sommer. Nederlenderen har scoret på bestilling, og i en høstsesong hvor United slet bakover holdt han til tider laget inne i tittelkampen nærmest på egenhånd. Olsen sparer heller ikke på superlativene når det kommer til storscoreren.
– Robin van Persie er en fantastisk spiller, og jeg tror han er veldig vanskelig å møte. Han er tøff, sterk, erfaren og har et utrolig blikk for spillet. Jeg mistenker at han er lei å spille mot. I tillegg tror jeg han er den typen som takler motgang. Scorer han ikke på seks-sju kamper tror jeg ikke det går inn på han på samme måte som det kan gjøre med andre.
Les også: Robin van Persie til Manchester United
Artikkelen fortsetter under bildet!
Samtidig er klubben igjen i ferd med å inkorporere en rekke unge spillere i førsteelleveren, og navn som Rafael, Phil Jones, Chris Smalling, David de Gea, Danny Welbeck og Tom Cleverley kommer til å pryde lagoppstillinger i minst et tiår fremover.
Ferguson har igjen funnet balansegangen mellom de unge sultne og de rutinerte tungvekterne, og per dags dato ligger de foran skjema til Chelseas poengrekord fra 2005 på 95. Mange vil ha det til at denne utgaven av United er den beste Ferguson har avlet frem.
– Ungguttene har vist seg tillitten verdig i år. Rafael har tatt kvantesprang, Jones blir stadig tryggere og Jonny Evans har vært en meget god erstatter for Vidic, sier Olsen.
– Robson foran Keane
Så hvilken årgang er den beste? Er det i det hele tatt mulig å trekke frem en spesifikk ellever fra Fergusons fantastiske historie i klubben?
Alsaker trekker frem 98/99-årgangen som den sterkeste, og begrunner dette med den defensive tryggheten og valgmulighetene på topp.
Les også: Øyvind Alsaker: Fire av Fergies fineste
Lars Morten Olsen er enig med TV 2s ekspert.
– Det er vanskelig, men dersom jeg må gi et svar er jo det enkleste å si 98/99 og vise til de tre pokalene de hentet det året. Man kan ikke ignorere et lag med en spiller som Ronaldo, men jeg må nok si trippellaget. Det året var det hele kollektivet som bidro. I 93/94 hadde du Cantona, og i 07/08 hadde du Ronaldo.
Også i år er det lett å si at det er van Persie som har dratt brorparten av lasset, men Olsen peker på at det er langt flere som bidrar enn på lenge.
– Vi har faktisk hatt 18 forskjellige målscorere, og da har ikke Valencia eller Scholes puttet enda. Sjansene er gode for at mer enn 20 spillere noterer seg for scoring, og det er ikke hverdagskost, sier han.
Les også: Vraker Cantona, Ronaldo, Rooney og Solskjær
På hvem spørsmål om hvem som utgjør hans absolutte favorittellever under Ferguson er Olsen klar på at heller ikke dette er lett.
– Jeg kommer til å få søvnproblemer etter å ha vraket Keane, men det må bli Schmeichel, Gary Neville, Stam, Vidic, Irwin, Ronaldo, Robson, Scholes, Giggs, Rooney og van Persie.
Helt til slutt vil ikke Olsen legge altfor mye vekt på rekorder og tallenes makt. Når alt kommer til alt er det titlene som er viktige.
– Dersom United slår Norwich, men ikke tar hjem noe trofé denne sesongen, tror jeg supportere og folk flest for den saks skyld kommer til å bry seg fint lite om at de tangerte Bill Nicholsons Tottenham fra 61, avslutter Olsen.
Er virkelig årets utgave av United så god som tallene skal ha det til? Stem og ta diskusjonen i kommentarfeltet.