Ståle
Ståle

Solbakken: – Jeg var aldri i nærheten av å vurdere Vålerenga

Ståle Solbakken er frustrert og lei seg etter Wolves-sparkingen. Da Vålerenga ringte kort tid etter avskjedigelsen for å tilby han den ledige trenerjobben på Valle Hovin, var svaret kontant: Nei.

Wolverhampton (TV 2 Sporten): I går fikk han sparken som Wolverhampton-manager etter bare seks måneder i jobben. I dag møtte TV 2 en søvnløs og frustrert Ståle Solbakken hjemme i huset han snart skal flytte fra.

– Å si at jeg har sovet tror jeg er å ta i, men jeg har hvert fall fått én natt, svarer han på spørsmål om hvordan han har det dagen derpå.

Les også: Dette var din tid som Wolves-sjef, Ståle

– Jeg har det ikke bra
Det er en fattet, men sliten Solbakken som tar imot oss.

– Jeg har det ikke noe bra, jeg har ikke det. Stoltheten er såret, det er et prestisjenederlag og jeg vet at potensialet ligger der, men at jeg ikke har gjort meg fortjent - eller ikke får lov - til å være med på det.

– Det gnager noe voldsomt, sier en tydelig preget 44-åring.

Han syns det er ekstra bittert fordi han er overbevist om at han ville klart å snu Wolves-skuta.

– Nå kommer spillere tilbake fra skade, den nye manageren vil få hente et par spillere, og jeg er trygg på at mine signeringer etter hvert vil slå til for fullt. Da tror jeg at laget er bra nok til å klatre helt opp i playoffsjiktet. Det er frustrerende å ikke få vist at man kunne fått det til.

At Wolverhampton-ledelsen allerede er i dialog med Doncaster-sjef Dean Saunders om jobben "hans", syns han er helt greit.

– Det er sånn spillet er, det har jeg ingen problemer med. Jez Moxey (klubbdirektør, red.anm.) og jeg har hatt et godt samarbeid, og han var lei seg for at det ble slik, men sånn er gamet, sier Solbakken.

Les også: Drillo: – Trist med Ståle

– Sett det komme
Selv om 1-0-tapet for 5. divisjonslaget Luton var tungt å svelge, har 44-åringen kjent at avskjedigelsen har nærmet seg i lengre tid.

– Ja, i hvert fall fire-fem uker. Vi reddet oss inn med de tre seirene før jul, men så kom de to nederlagene i jula nærmest ut av det blå, og særlig Ipswich-tapet var det tungt å redde seg opp igjen fra, forteller Solbakken.

– Jeg har merket det på den treige responsen fra klubbledelsen om overganger og planer for januarvinduet de siste sju-åtte ukene. De har ikke pushet på, noe vi burde ha gjort for å ha fått på plass signeringer, følger han opp.

Les også: Alsaker om Solbakken-exit: – Fredag skulle jeg kommentert to norske managere i Championship

– Ekkelt stille i garderoben
Han kan fortelle om en særdeles laber stemning i garderoben på Kenilworth Road lørdag ettermiddag.

– Det var en... nærmest ekkel stillhet. Spillerne skjønte nok at det gikk mot slutten med det tapet der. Allerede etter Crystal Palace-kampen begynte det nok å synke inn hos enkelte av spillerne, og det har preget dem, mener han.

– På tross av hva engelske aviser har skrevet så har spillerne stått samlet bak meg så godt det går. Det er alltid noen som ikke er fornøyd med å ikke få spille, men sånn er det om man vinner også, sier Grue-mannen.

– Men forstår du at det stilles spørsmålstegn ved det, når enkelte av spillerne har underprestert såpass?

– Nei, jeg gjør ikke det. Det sitter journalister i avisredaksjoner i de største avisene i landet, som ikke er i nærheten av klubben, og skriver dette. Mens jeg har opplevd garderoben fra innsiden, sier han og hever stemmen.

Les også: Beagrie: – Nå må Solskjær komme over og rette opp inntrykket av norske managere

Sa nei til Vålerenga
I dag har han fått støtteerklæringer fra flere av dem, men noen ny trenerjobb blir det ikke med det første.

– Nei, du ser ikke meg på en Tippeliga-benk med det første. Ikke fordi det ikke kan være interessant på sikt, men nå må jeg ta et dypt magadrag og kjenne på hva jeg vil. Motivasjonen er ikke på topp akkurat nå, men den kommer nok tilbake.

– Det handler litt om familien også, her borte har jeg for eksempel bodd uten dem, noe som ikke er ideelt.

Derfor sa han, som Dagbladet meldte søndag, klart nei da Vålerenga kort tid etter at han fikk sparken, ringte og lurte på om han kunne tenke seg den ledige jobben på Valle Hovin.

– Det vurderte jeg aldri, og jeg svarte nei.