Pandaen er en av de mest utrydningstruede dyreartene i verden. (Foto: TV 2)
Pandaen er en av de mest utrydningstruede dyreartene i verden. (Foto: TV 2)

Bør Pandaen dø ut?

Stadig flere mener at dyrearten blir holdt i kunstig åndedrett og at tiden nå er kommet for å koble fra.

Pandaen er en av de mest utrydningstruede dyreartene i verden, med bare rundt 1600 gjenlevende dyr i det fri. Parallelt med at Kinas befolkning øker og nye byer dukker opp, minker pandaens naturlige habitat og tilgang på bambus.

Enorme summer blir hvert år brukt for å bevare dyrearten. Kina har gjort forsøk på kunstig befruktning av pandaer, kunstig fremstilling av bambus, utbygging av reservater og en økning av folks bevissthet rundt utfordringene. Alt i håp om å redde pandaen fra å forsvinne.

Få med deg Villdyrlegen kl. 20.00 på TV 2. Da reiser Silje Hvarnes til Kina for å hjelpe til i arbeidet med å berge den sjeldne arten.

På tide å la Pandaen dø

I 2009 skapte BBCs dyreekspert Chris Packham diskusjoner da han mente at det er på tide å la pandaen dø ut med verdighet. Han argumenterte med at pandaen som dyreart ikke er sterk nok til å overleve, og befinner seg i en evolusjonær blindgate.

Alle dyr kan ikke reddes, mente Packham. De store summene som blir lagt ned for å bevare en dyreart som ikke er sterk nok til å overleve kan og bør bli brukt til å bevare de som kan bevares - og til å bevare det store mangfoldet.

Gråtkvalt TV 2-veterinær: – Det er forferdelig trist

Et symbol for mangfoldet

– Vi kan ikke la pandaen dø ut, er svaret fra Alona Rivord hos WWF International.

– Alt i verden henger sammen. Foruten å miste en disting art for alltid, vil man miste tre millioner hektar skog som er satt til side for dem, og med det miste de mange planter og dyr som deler pandaens habitat. Disse skogene påvirker også elvene som utgjør drikkevann og et levevilkår for menneskene som bor langs de.

Da World Wildlife Fund ble opprettet i 1961, nettopp for å møte utfordringer med truede dyrearter og områder, utgjorde en panda logoen for organisasjonen. Den dag i dag står pandaen fortsatt som et symbol for WWF, og på det sterke forholdet mellom organisasjonen og verdens truede arter.

WWF har vært sterkt involvert i arbeidet for å bevare pandaen, og er en viktig ressurs av kunnskap og erfaring for den kinesiske regjeringen.

Les også: Robin har over 30 kenguruer i stua si

Overveldende oppslutning

Den canadiske professoren Murray Rudd, gjennomførte i 2011 en stor undersøkelse blant vitenskapsmenn som jobber med økologi og bevaring. Målet med undersøkelsen var å danne et bilde av hvor seriøst man fant det globale tapet av biologisk mangfold.

– Undersøkelsen viste en overveldende oppslutning rundt tankene om at det globale biologiske mangfoldet er i store problemer, forteller Dr. Rudd.

Et løsningsorientert standpunkt fikk også oppslutning i undersøkelsen. En prioriteringsbasert bevaring, såkalt Conservation Triage hvor noen arter må proriteres over andre for å bevare et globalt biologisk mangfold.

– I undersøkelsen ble det ikke tatt stilling til noen spesifike dyrearter. Biologisk mangfold handler om mye mer enn pandaer og isbjørner. Det går fra et genetisk nivå, gjennom ulike arter og til hele økosystemer. En prioritering blir tatt opp fordi noen arter allerede er kommet for langt, eller de er for vanskelige å opprettholde, og pandaen blir gjerne trukket frem som eksempel på det når saken presenteres i media, forklarer Dr. Rudd.

Les også: Tvinges til å krysse livsfarlige veier

En kontroversiell løsning

Men pandaen har en mye mer kompleks posisjon enn mange andre utrydningstruede arter. Pandaens symbolske verdi, som Dr. Rudd beskriver, er et verktøy for å skape fokus på bevaring på andre arter, i et bredere perspektiv - en bevaring av naturen som en helhet.

– Det gjør fokuset på pandaen veldig komplisert. Det er en kontrovesiell problemstilling. Fortsatt står meningene langt fra hverandre. Det store spørsmålet som blir stilt er: Hvem skal ta beslutningen om hvilke arter som kan overleve, og hvem som skal dø ut?

For Dr. Rudd er en ting sikkert:

– Dette er noe som vil trenge både statlige bestemmelser, og organisasjoner som tar vare på interessene for de ulike artene og et biologisk mangfold som ikke kan tale sin egen sak. Og vi trenger at folk generelt blir mer engasjert og bevisste på hvolke utfordringer vi står ovenfor.