Så nær var jeg, men jeg hadde ikke lyst nok til å gi meg på de siste tusenlappene i forhold til prisen jeg hadde bestemt meg for. Det var tredje av så langt fire ganger jeg har forsøkt å kjøpe denne bilen. (Foto: Tore Robert Klerud)
Så nær var jeg, men jeg hadde ikke lyst nok til å gi meg på de siste tusenlappene i forhold til prisen jeg hadde bestemt meg for. Det var tredje av så langt fire ganger jeg har forsøkt å kjøpe denne bilen. (Foto: Tore Robert Klerud)

Mercedes 280 C: Noen biler får man bare aldri kjøpt

Etter fire forsøk er det likevel ikke lett å gi opp coupé-drømmen...

Det er med biler som med kjærester... Noen får man aldri, uansett hvor nære på det kan være - og uansett hvor mange ganger veiene møtes.

Dette er historien om en slik bil. Og om en bilkjøper som er ikke så lite over gjennomsnittet ivrig etter å både tråle annonsemarkedet - og faktisk kjøpe biler.

Bilen er en Mercedes 280 C. Bilkjøperen er Brooms egen Tore Robert Klerud. Og her er historien:

Legendarisk generasjon

En mørk høstkveld dukket den opp på www.autodb.no. Egentlig litt anonym, men i sølv metallic og med plettfrie kromlister rundt vinduene og de ekstra flotte helkrom-støtfangerne dro den blikket til seg.

Mercedes 280 C fra 1978. Coupé-utgaven av den legendariske 123-generasjonen. Og prisen var ikke helt feil, rundt 50.000 kroner et sted.

En virkelig klassiker

Jeg hadde aldri hatt noen 123-Mercedes, men hadde alltid ment at de bygget noen av de mest klassisk utseende coupé-karosseriene i verden: Med ”flatt” bagasjelokk, markert takprofil, uten forstyrrende B-stolpe. Og ikke sånn ubestemmelig, halvhøy og fastback-aktig bakende som alle nyere coupeer har fått – som får bakhjulene til å virke små og overlesset, og gjør dem mer klumpete enn dynamiske i linjene.

123-serien til Mercedes er en av de virkelig store klassikerne i merkehistorien, og biler som de aller fleste har et forhold til - og en mening om. Coupeen i forgrunnen både var og er en drømmebil for mange.
123-serien til Mercedes er en av de virkelig store klassikerne i merkehistorien, og biler som de aller fleste har et forhold til - og en mening om. Coupeen i forgrunnen både var og er en drømmebil for mange.

Den store sekseren var riktig motor i denne bilen, selv om den ikke hadde injection. Automatgir og takluke var på plass, men det var også alt den hadde av ekstrautstyr. Jeg klarte bare å holde ut i tre døgn før jeg brøt sammen og ringte selgeren på Romerike.

– Joda, fin bil. Og har nok vært her i landet siden den var nesten ny, kunne selgerens sønn fortelle.

Les også: Kan en gammel Mercedes 123 være ok som pendlerbil?

Far hadde gått lei, og ville bruke tiden og pengene på amerikanerne sine i stedet. Han kunne til og med tenke seg å ta noe amerikansk i bytte – og der kunne jeg tilby litt av hvert.

Men så kom det:

– Den er nok ikke så fin som den ser ut til på bildene. Det er litt bobler i lakken, og så blir det litt fukt i den når det regner. Vi har aldri klart å finne ut hvor vannet kommer inn, fortalte den ærlige selgeren.

Skepsisen tok overhånd

De omfattende tetningslistene rundt vinduer og dører i de stolpeløse coupé-karosseriene til Mercedes kan i de fleste tilfeller skaffes flunkende nye. Det er ikke noe problem. Det som ER et problem, er å betale for dem. Alle delene som er spesielle for de sjeldne coupeene koster flesk, hadde jeg lest meg til på diverse nettforum.

Beskjeden om at bilen tok inn vann ett eller annet sted gjorde meg redd - kanskje uten grunn, fant jeg ut senere. De fleste av alle tetningslistene rundt vinduer og dører på bilene kan skaffes, men koster flesk.
Beskjeden om at bilen tok inn vann ett eller annet sted gjorde meg redd - kanskje uten grunn, fant jeg ut senere. De fleste av alle tetningslistene rundt vinduer og dører på bilene kan skaffes, men koster flesk.

Det holdt hardt, men jeg klarte å være fornuftig. Da jeg til slutt sjekket Autodb igjen etter en uke, var bilen borte. Det kunne jeg tolket som et tegn fra oven.

I stedet henfalt jeg til akkurat den tolkningen da den etter noen få uker dukket opp til salgs igjen. Og nå var den kommet til Østfold, innenfor en normal ettermiddags aksjonsradius.

Les også: Mercedes har tradisjon for å bygge lekre coupeer

Sunn skepsis kunne antydet at det ikke var verdens beste bil når den ble solgt igjen så fort. Men jeg regnet uten videre med at nåværende eier hadde hatt nøyaktig den amerikaneren som forrige eier var på jakt etter, og at den dermed nærmest var ”tatt i bytte” uten den helt store entusiasmen.

Et tegn fra oven?

Hjernen kan av og til søke til ønsketenkning av denne sorten når man i mellomtiden har gjort litt research, og fått ubehjelpelig lyst på en bil.

Det var nemlig akkurat det jeg hadde gjort – og på et nettforum hadde flere av landets virkelig store kapasiteter på Mercedes 123-serie gitt ”thumbs up”, og fortalt at nettopp coupeen med 280-motor men uten injection var en av de mest sjeldne 123-versjonene, kun produsert i 3.704 eksemplarer frem til 1980, da CE-modellen med injection tok helt over.

Diverse andre entusiaster hadde også til alt overmål bidratt med å kartlegge historien på bilen, én husket den til og med fra den gang bestefaren til en kamerat hadde kjøpt den ny. Biltilsynets register avslørte at det dreide seg om en av 70-tallets postordre-pionérer på Vestlandet.

Samtlige coupeer fikk de samme eksklusive støtfangerne som sedanmodellene med sekssylindret motor: De med krommet metall rundt hjørnet, i stedet for de sorte plastbitene. Den lille detaljen gjorde underverker for utseendet.
Samtlige coupeer fikk de samme eksklusive støtfangerne som sedanmodellene med sekssylindret motor: De med krommet metall rundt hjørnet, i stedet for de sorte plastbitene. Den lille detaljen gjorde underverker for utseendet.

Det er klart man får kjøpelyst av slikt, fuktighet og lakkbobler eller ikke. Men det hadde visst andre fått også, for da håndpengene var på plass i lommeboken og veikartet for Hobøl printet ut, var bilen allerede merket med ”solgt”.

Det gikk en god stund. Et år, kanskje to. Og hver gang jeg så en 123-coupé ble jeg minnet om den sølvgrå, SC-registrerte som glapp.

Del med Facebook-vennene dine!

Som kanskje var både muggen og råtten under et blankt skall. Eller kanskje ikke. Jeg hadde jo aldri sett den. Men etter all infoen jeg fikk om både modellen og den spesifikke bilen på nettforumet, følte jeg nesten at jeg kjente den.

At det var meningen, liksom. Et av bilhobbyens ”fameous last words”.

Så, plutselig - i nabokommunen...

Plutselig en dag var den til salgs igjen. I nabokommunen, til og med. Jeg satte meg rett i bilen og dro hjemmefra allerede før jeg ringte – klok av skade.

I mellomtiden hadde nettforumet med all infoen om bilen gått nedenom på grunn av en server-krasj, og hele tråden med ”slekstforskningen” var tapt. Men selgeren fikk vite det jeg husket, og syntes det var gøy å få besøk av en mulig kjøper som visste mer om bilen enn han selv.

Les også: Endelig - nå får du E-klasse som coupé igjen!

Coupeen var fin, den. Litt lakkbobler på bakskjermene, men intet som tydet på rust innenfra, i hvertfall. Muligens rett og slett dårlig grunnarbeid. Krevde lakkering på sikt, men var ikke synlig før på veldig nært hold, og kunne holde lenge uten annen innsats enn polish.

Noe problem med inntrenging av vann hadde aldri denne eieren merket noe til på det drøye året han hadde eid den. Hans største ankepunkt var at motoren gikk litt halv-dårlig, og at forgasseren var vanskelig å justere riktig. Nå måtte uansett bilen vike for at den enda flottere gamle strek-åtten hans skulle få den omsorgen den fortjente.

Nesten handel

Vi ble nesten enige om prisen, men ikke helt. Noen tusenlapper sto i mellom, og jeg var relativt rolig da jeg takket nei. Nå hadde jeg sett den, og visste hva den var verdt for meg. Riktignok angret jeg etter noen uker, men da var det – kanskje heldigvis – for sent.

Fremdeles har jeg aldri eid noen 123-coupé, selv om jeg har vurdert et par utgaver med samme fargekombinasjon som en 123 sedan som jeg eier sammen med en kamerat. De har vært overpriset, alle sammen.

Det er noe veldig traust over interiøret i en Mercedes 123-bil. Men med de sene modellenes ratt og det mest eksklusive ribbede velourtrekket som her er den både tidløs og elegant fremdeles.
Det er noe veldig traust over interiøret i en Mercedes 123-bil. Men med de sene modellenes ratt og det mest eksklusive ribbede velourtrekket som her er den både tidløs og elegant fremdeles.

Dermed startet jeg igjen bilen før jeg plukket opp telefonen da den gamle SC-registrerte bilen igjen dukket opp på Finn.no i sommer. Ingen bilder, en ultra-kort annonsetekst med ”ødelagt motor” og et prisforlangende på 10.000 kroner tilsa at det ikke bare var kjøpers marked – her var det behov for en redningsaksjon.

Før noen kjøpte den og bygget den om til uoriginale spesifikasjoner, uten å vite hvor sjelden den var i utgangspunktet.

Noen som ikke kjente den så godt som meg...

Det ble med tanken. Bilen var solgt til den første som ringte, rett etter at annonsen var lagt ut tidligere på dagen. Og selgeren ble overrasket over å få telefon fra en som visste hvilken bil det var snakk om selv uten bilder i annonsen - og litt overrasket over at den tydeligvis var så spesiell at noen husket den ut fra bare registreringsnummeret.

Del med Facebook-vennene dine!

Nå bør jeg virkelig ta det som et tegn fra oven. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at dersom våre veier krysses én gang til, så MÅ jeg ha denne bilen...

Les også: Denne 123en er 27 år gammel - og helt som ny