Opel Combo: Det enkle er ofte befriende enkelt...
Den var den styggeste av de stygge. Men god som gull.
Finere bil for hver gang man bytter. Det er leveregelen for svært mange bilinteresserte. Det handler om å strekke seg stadig videre og oppfylle nye drømmer.
Men noen kan plutselig finne på å gå helt andre veien. En av dem er Brooms Tore Robert Klerud. Her er historien om da han gikk fra lekker Mercedes til en Opel som noen tydeligvis hadde glemt å lakkere...
Over smertegrensen
Min karriere som bileier startet forholdsvis beskjedent. Som de fleste andre 18-åringer levde jeg på stramt budsjett, og den første bilen var nok ikke egnet til å skape stor misunnelse. Men jeg formelig polerte klarlakken av den, og la stadig lista litt høyere for hvert bilbytte deretter.
Ethvert bilkjøp kom i land litt i overkant av det som egentlig var den økonomiske smertegrensen, men man bet det i seg og nøt synet og følelsen av stadig fetere biler. Av omgivelsene var man selvsagt stemplet, helt korrekt, som ”bilnerd”.
Det store stilbruddet
Dermed ble det oppstandelse i vennekretsen en septemberdag i 2000. Da dukket jeg opp i ny bil. Og ingen visste helt hva de skulle tro.
Les også: De mest pålitelige varebilene - her er lista:
Smilende klatret jeg ut under det skrånende og overhengende ”takskjegget” på min nyinnkjøpte Opel Combo, og jeg smilte enda bredere da jeg så de spørrende blikkene, de usikre smilene og merket den rare stillheten. Til slutt måtte jeg frem med vognkortet for å bevise at jeg faktisk sto som eier av den lille loppa.
– Dette mener du ikke. Dette er bare en eller annen form for syk, syk humor, sa en kamerat mens han ristet på hodet.
Stilbruddet var nok ganske brutalt. Da hadde jeg de siste to årene kjørt en litt senket og ganske pen Mercedes 300 CE coupé, som den gang var en forholdsvis sjelden og litt jålete bil på norske veier. Men med åtte mil hver vei til og fra jobb, og med flere faste ukentlige oppdrag i hver sin ende av fylket, nærmet jeg meg 50.000 kilometer i året bare til og fra jobb, og samvittigheten hadde sagt stopp.
Penbilen måtte spares
Nå måtte Mercedes-coupeen få status som helgebil, og noe skikkelig billig overta som slitebil. Combo føltes som den av pizzabilene som var best å kjøre – og dermed startet jakten, uten at jeg gadd nevne det for så mange på forhånd.
Bilen jeg endte opp med fant jeg hos merkeforhandleren i Sarpsborg. Den var langt billigere enn andre tilsvarende jeg hadde sett, så jeg var skeptisk da jeg ringte.
Les også: Pizzabiler kan koste mer enn en tilsvarende småbil
– Bilen er fin den, bare så synd at de har glemt å lakkere den, sa den humoristiske selgeren på telefon. Og brått skjønte jeg at det var snakk om en av de sjeldne ”grunningsfargede”, mørkegrå, som jeg hadde lagt merke til i trafikken.
Enda morsommere, tenkte jeg: Skal jeg først kjøpe stygg bil, er det morsommere jo styggere den er. Og slik ble det altså.
Etter de første måpende blikkene fra kameratgjengen gikk premiereturen 33 mil opp gjennom Gudbrandsdalen, for å feire min fars 70-årsdag på hytta. Onkler og tanter var allerede på plass, og da jeg ankom hadde ryktet om ”ny bil” spredd seg. Alle løp ut for å se, men ingen kaffekopp rakk å bli kald før de var skuffet tilbake igjen.
Ingen sa noe, men også de lurte på hva som hadde skjedd i hodet mitt.
Én fra hver forhandler?
Comboen og jeg tilbrakte et par år sammen. Etter hvert konkluderte jeg med at de grunningsgrå Comboene av 1994-modell måtte ha vært en besynderlig introduksjonsversjon, ettersom det virket som at alle Opel-forhandlerne hadde solgt én hver med denne ”fargen”.
Jeg hadde altså den med AD-skilter, og når man en svært sjelden gang møtte en av de andre med samme farge i trafikken, var det selvsagt ut med hånden gjennom vinduet for å vinke.
Den hadde noen egenheter. Blant annet rant det inn vann som traff gassfoten akkurat i skosnøringen når man svingte til høyre etter at den hadde stått ute i regnvær. Løsningen på det ble en Rema-pose over høyrefoten når værforholdene tilsa det, og dermed et innstigningsrituale som ble til stor glede for hoderistende arbeidskolleger.
Den lille dieselmotoren på 1,7 liter var aldri uvillig, og på noenlunde full gass holdt den 90 kilometer i timen i de fleste tilfeller. Den lokale verksted-mannen ga bilen godt skussmål, og fortalte at han aldri hadde sett et så blankt og sot-fritt eksosanlegg på en dieselbil noensinne da vi var inne på EU-kontroll.
Full gass - hele tiden
Skeptikerne forsto etter hvert at det var alvorlig ment, men trodde jeg gjorde det for å provosere da jeg etter hvert også valgte Comboen på de fleste ”penturer” i helgene – det var jo så praktisk. På den måten klarte jeg til og med å pådra meg mine to første, og hittil eneste, fotoboks-bøter med den lille grå saken, etter å ha stresset tankeløst forbi bokser jeg visste om med gassen i bånn.
Hjemme i garasjen sto Mercedes-coupeen og Corvetten vasket og polert, og lurte på hva som hadde skjedd.
Kanskje hadde jeg hatt Comboen fremdeles, hvis det ikke var for at den på en senere tur til hytta takket for seg på en spektakulær måte.
Les også: Denne Comboen hadde heftelser - for 7,5 millioner!
Ladelampen hadde blinket litt i noen svinger, men uten dramatikk. Først da jeg hadde svingt av E6 og var på vei opp i fjellet ved Fåvang begynte den å lyse sammenhengende. Med få kilometer igjen til hytta satset jeg på å komme frem uten problemer – men så veltet det plutselig opp røyk under panseret.
Solgt på rot bak utedassen
Det viste seg senere at dynamoen hadde løsnet, og diverse ledninger hadde smeltet sammen og tatt fyr. Flammene lot seg blåse ut som en fyrstikk - men de blusset opp igjen helt til jeg rev ut samtlige sikringer fra sikringsboksen. Takket være hyttenaboens Ford F-250 og et slepetau endte Comboen bak utedassen på hytta en stund, før jeg fikk solgt den på rot til en kompis som kunne litt bilelektrisk – og fikk liv i den etter å ha byttet noen meter kabel.
Den dag i dag er det en del mennesker i min bekjentskapskrets som tror at jeg mistrivdes med bilen, men ikke ville innrømme det. Noen tror endog at jeg tente på den selv på vei til hytta den gangen, for å bli kvitt den. I hvert fall morer de seg stort med å antyde det.
I sine første år fikk Comboen visstnok transportere egg og fyringsved for en eldre bonde i Sarpsborg - deretter fraktet den altså meg rundt i Østfold og Akershus på jobb.
Fikk se hele Europa
Kameraten som overtok ga den aluminiumsfelger, skiboks og nylakkert skråtak, før han lot den få oppleve Europa sommeren 2003.
På 24 døgn og 794 mil fikk den til og med fungere som bryllupsbil for ham og kjæresten.
En storveis honnør til en ærlig sliter.
Minnet om den simpleste bilen jeg noen gang har eid slapp aldri taket, og flere ganger har jeg vurdert å kjøpe en igjen.
Det har stoppet, faktisk, på at jeg ikke har funnet en med stygg nok farge; den gråbeige "grunningsfargen" som noen få av 1994-modellene hadde.
Min gamle Combo ble ifølge Biltilsynet til spiker i 2008. Heretter kjøper jeg mine spikerpakker i Sverige.