Johnsen Namtvedt Larsen
Johnsen Namtvedt Larsen
Johnsen Namtvedt (Foto: PER KRISTIAN ERIKSEN, © vid)
Johnsen Namtvedt (Foto: PER KRISTIAN ERIKSEN, © vid)

Disse norske rytterne ga opp proffdrømmen etter dopsjokk

– Det var to valg: Å dope seg eller å reise hjem. Jeg valgte det siste.

Steffen Kjærgaards dopinginnrømmelse på tirsdag rystet det norske sykkelmiljøet. Mange nåværende og tidligere proffer har i dagene i etterkant måttet finne seg i å bli mistenkeliggjort og få utallige dopingspørsmål.

Mange undrer seg over om flere av våre tidligere proffer kan ha blitt fristet til dopingbruk. Hva så de? Hvor mye visste de? Og hvor mange var involvert?

Tre rytter som ikke lot seg lede inn på dopingveien var Lars Kristian Johnsen, Torjus Larsen og Bo André Namtvedt. Alle tre hadde bakgrunn fra storlaget Bjørgvin og ble proffer da dopingen skylte inn over sporten. Larsen og Namtvedt signerte proffkontrakter i 1989, mens Johnsen kom etter i 1994.

Les også: Sykkelsjef sier unnskyld etter dopingmistanker

– Umulig å få resultater i 94 og 95
Alle tre var lovende amatører som møtte veggen da de ble proffer. Rett og slett fordi dopingen utgjorde et for stort konkurransefortrinn.

Med unntak av enkelte gode resultater var heller ikke noen av dem som tok proffseirer. Resultatet ble at alle tre pakket sekken og reiste hjem til Norge.

– Jeg skjønte fort da jeg ble proff at her måtte man enten dope seg eller ikke gjøre det. Det var rett og slett helt umulig å få noen gode resultater i 1994 og 95. Hvis man skulle henge med i toppen, så måtte man dope seg, forklarer Lars Kristian Johnsen til tv2.no.

Eidsvoll-karen fikk proffkontrakt med omstridte TVM på høsten 1994 etter flere sterke resultater som amatør. Blant annet pallplasser i Østerrike rundt. Han gjennomførte sesongen 95, men etter det var det slutt som proff.

Det ble ingen resultater å snakke om i løpet sitt ene proffår. Men 42-åringen er likevel ikke bitter.

– Nei. Men jeg håpet selvsagt at proffkarrieren skulle bli annerledes. Jeg så likevel tidlig at det ikke ville bli det. Da tok jeg valget om at jeg ikke ville være med lenger, forteller han.

Les også: Hushovd om Skys antidopingkontrakt: – Det vil ikke hjelpe

Fryktet for sitt eget liv
Hans første møte med den nye dopinghverdagen i sykkelsporten ble brutal.

– Jeg var ganske god i fjellene som amatørrytter og hevdet meg godt i etapperitt. Men da jeg ble proff satt jeg plutselig sammen med spurterne i fjellene. Jeg hadde ikke noen sjanse til å følge de beste, forteller han.

– Det var selvsagt veldig demotiverende og et skikkelig slag i trynet. Det ble heller ingen gode resultater fra meg og dermed heller ingen ny proffkontrakt. Det var like greit. Jeg hadde en utdannelse og jobb å falle tilbake på hjemme i Norge, sier han.

Johnsen likte ikke tanken på jukse seg til suksess. Men like viktig var hensynet til sin egen helse.

– En ting var faren for å bli tatt. Men det andre var at man kunne dø av det. Det var flere ryttere som døde på den tiden av det som sannsynligvis skyldes dopingbruk, sier han.

Les også: Nordhaug-trener innrømmer bruk av EPO
Les også: Tour de France blir stående uten seierherre

– Enkelt valg å reise hjem
Torjus Larsen fikk på sin side proffkontrakt med belgiske ADR i 1989, der blant annet storstjernen Greg LeMond var i stallen. Året etter flyttet han over til I.O.C.-Tulip, et lag som kollapset midt i sesongen grunnet manglende sponsor.

Da hadde Larsen sett nok og reiste hjem til Bergen, lut lei hele sykkelsporten. Han orket ikke å være en del av en sport som ble stadig med infisert av dopingbruk.

– Det var selvsagt skuffende. Men jeg er ikke spesielt bitter nå. Det var et enkelt valg å reise hjem. Jeg følte jeg fikk prøvd meg som proff og sett hvordan det var. Og jeg hadde også såpass selvinnsikt at jeg skjønte jeg aldri ville bli noen topprytter uansett. Jeg var ganske middels. Skulle jeg blitt bedre, så måtte jeg ha dopet meg. Og det ønsket jeg ikke, sier han til tv2.no.

Middels var også en rekke andre ryttere som Larsen konkurrerte mot på tidlig 1980-tall. En av dem var nåværende Saxo Bank-Tinkoff Bank-sjef Bjarne Riis.

– Jeg husker Bjarne Riis godt. Han var aldri noe særlig bedre enn meg som junior eller amatør. Men da han ble proff var han plutselig blant de beste i fjellene og vant Tour de France. Jeg skjønte jo årsaken til det, forteller han.

– Bittert for de rene rytterne
At konkurrentene jukset seg til bedre plasseringer på bekostning av rene ryttere var naturlig nok irriterende. Men det gnager ikke Larsen nevneverdig i dag.

– Det hadde ikke hatt noe å si om jeg hadde blitt nummer 77 i sammendraget i Vuelta a Espana, i stedet for den 99. plassen som jeg fikk. Det var mer bittert for de andre rytterne som var rene og ble nektet topplasseringer, sier han.

Og nevner Thor Hushovd 7. plass på OL-tempoen i 2000 som ett eksempel.

– Jeg så en artikkel om at han sannsynlig kunne tatt medalje der, ettersom flere ryttere foran ham på listen er blitt tatt for doping i etterkant. Det må føles veldig bittert, sier Larsen.

Også for 47-åringen var frykten for en tidlig død grunnet dopingbruk veldig skremmende.

– Jeg hadde lagkamerater som døde av blodpropp. Det er mye som tyder på at det kom som et resultat av dopingbruk, sier han.

Men Larsen sier han ikke så dopingbruk i praksis.

– Nei, ingenting. Jeg fikk heller aldri noen direkte forespørsler om jeg ønsket dop. Men jeg visste at det foregikk og hvem som kunne skaffe det, sier han.

Les også: Hushovd: – Tanken på hvor mye jeg er blitt snytt for slo meg
Les også: Cavendish: – Sykkel er den reneste sporten

– Farten ble høyere i feltet
Bo André Namtvedt ble proff samme året som kompisen Larsen, og for samme lag.

Bergenseren oppnådde flere sterke resultater i sin proffkarriere, og fikk også hele fem sesonger på øverste nivå. Etter ADR var også han innom I.O.C.-Tulip, før det ble kontrakter hos amerikanske Subaru-Montgomery og nederlandske WordPerfect (nå kjent som Rabobank).

Likevel fikk ikke Namtvedt helt ut det potensial han viste som junior og amatørrytter. Mye grunnet dopingbruken blant konkurrentene.

Men i likhet med både Johnsen og Larsen er heller ikke Namtvedt en bitter mann i dag.

– Nei, jeg kan ikke tenke slik på det. Jeg opplevde også mye bra som proff og fikk bekreftet at jeg hadde noe der å gjøre. Rent sportslig var det mye motgang, men jeg hadde en fin tid ellers, sier han til tv2.no.

Namtvedt hadde en spesielt sterk sesong i 1993, med blant annet 3. plass på en av etappene av Critérium du Dauphiné, samt 3. plass totalt i Tour of Britain.

Men i 1994 ble det ikke like mye jubel.

– Da forandret det seg totalt. EPO-bruken kom inn for fullt, og det var ikke lenger bare lagkapteinene som brukte det, men hele lag. Farten ble høyere i feltet og det var umulig å gjøre noe som helst. Med mindre man selv var dopet, forklarer han.

Ble tilbudt EPO av lege
Namtvedt skjønte kjapt at det handlet om to valg.

– Det var enten å dope seg eller å la være og slutte. Da skjønte jeg at her har jeg ingenting å gjøre lenger og valgte det siste. Det var et enkelt valg sånn sett. Men det var selvsagt skuffende. Jeg skulle gjerne sett at karrieren min ble lenger, sier han.

Namtvedt fortalte til Bergens Tidende tidligere denne uken at han ble tilbudt EPO av en lege i 1990.

– Legen var veldig åpen om det og oppfordret meg ikke direkte. Han la det frem som mulighet og sa 'Dette er en måte å leve av sykkelsporten på'. Det var veldig uventet for meg, men jeg sa nei med en gang. Jeg hadde aldri tenkt tanken en gang. I tillegg var alle dødsfallene blant ryttere på grunn av dopingbruk veldig skremmende, sier han.

Namtvedt ønsker likevel ikke å fremstå som noen dopingfri helgen. Han har nemlig stor sympati for Steffen Kjærgaard.

– Jeg skal ikke sitte her og si at jeg aldri hadde sagt ja til EPO. Hva hvis tilbudet hadde kommet tre eller fire år seinere, da bruken var mer satt og det var tryggere rent helsemessig? Det er mange tilfeldigheter som avgjør, sier han ettertenksomt.

– Jeg vet hvor hardt Steffen jobbet for å bli proff. Og jeg skjønner også hvilken vanskelig situasjon han kom opp, da han ble konfrontert med dopingrealitetene. Det er veldig innviklet og overhodet ikke svart hvitt, sier Namtvedt.

Les også:Den nye sykkelsjefen: – Jeg er mistenksom til Hølestøl
Les også: Tidligere Tour-vinner til sykkeltopp: – F##k off og si opp

Fikk hjelp av tidligere Sovjet-avhopper
TV 2s sykkelekspert Mads Kaggestad mener alle de norske rytterne som takket nei til doping er som vinnere å regne. Han mener det norske verdisynet de hadde med seg ble avgjørende.

Det er Namtvedt delvis enig i.

– Det nok ikke så enkelt. Men vi var selvsagt ikke vant til kulturen. Jeg vil trekke frem tidligere proff Jaanus Kuum som min viktigste støttespiller til å si nei til doping. Han kom fra det gamle Sovjet og hoppet over til Norge på 80-tallet. Han hadde vært i gamet i mange år og hjalp oss veldig. Han fortalte oss hva som var rett og galt, sier han.

Og får støtte av Larsen.

– På den tiden var det helt vanlig å få sprøyter med jerntilskudd og vitaminer av legen hjemme i Norge. Men da vi kom til Belgia ble vi advart av Jaanus om at vi aldri måtte ta imot noe fra legene der nede. Nettopp fordi vi ikke visste hva det var. Men det var ingen tvil om at det ikke var vitaminer. Heller «vitaminer», sier han.

Johnsen mener de hadde en klar fordel med sin norske bakgrunn og den grunnleggende fordømmelsen av all juks.

– Jeg så pressekonferansen med Steffen Kjærgaard og det var akkurat som om han hadde drept noen. I et land som Belgia ville derimot ikke folk hevet på øyenbrynene en gang. De har en helt annen mentalitet. Norge og Sverige skiller seg ut i Skandinavia, mens i Danmark er det mer som på kontinentet. Det gjenspeiles i antallet dopingtatte dansker, påpeker han.

– Tragisk at UCI ikke gjorde mer
De tre tidligere sykkelproffene var alle midt oppe i sykkelsportens svarteste epoke. Likevel ser de lyst på fremtiden.

– Det har blitt gradvis bedre de siste årene. Det viser også tidene opp stigninger som Alpe d'Huez i Tour de France. Det går ikke like fort nå som tidligere. Og rytterne blir mer slitne nå. Det var annerledes da jeg kjørte Giro d'Italia og folk oppførte seg som om det var et endagsritt før start hver morgen. De var ikke slitne i det hele tatt, forteller Johnsen.

Og legger til:

– Det er likevel tragisk at det internasjonale sykkelforbundet ikke har gjort eller gjør mer. For de visste selvsagt hva som foregikk på 90-tallet. Hvis jeg er bitter, så er det i tilfellet på dem og at ikke de gjorde mer for å rydde opp.

Namtvedt vil på sin side være forsiktig med å utbasunere at «sykkelsporten er renere enn noen gang».

– Det irriterer meg når folk sier det. For det har jeg hørt før. Jeg hørte det etter Festina-skandalen i 1998 og jeg hørte det etter Puerto-skandalen midt på 2000-tallet. Men det er fortsatt de samme lederne som sitter og styrer nå. Det er farlig å tro at sykkelsporten er blitt renere nå. Da lurer enn seg selv, sier han.

Jaanus Kuum (Foto:
  Sveum, Jan-Erik)
Jaanus Kuum (Foto: Sveum, Jan-Erik)