På TV 2s nettsider bruker vi og våre partnere informasjonskapsler (cookies) for personlig tilpasning av annonser og måling.
Du kan lese mer om dette i vår personvernpolicy og vår informasjonsside om informasjonskapsler.
Jordens rotasjon og lang lukkertid gjør at stjernehimmelen over 3,6 meter teleskopet tegner en sirkel på himmelen. Sentrum i sirkelen er rett sørover. (Foto: ESO)
Blinkskudd med romteleskop
ESO-observatoriet i Chile feirer 50-årsjubileum. Se de aller beste bildene som er tatt med teleskopene her!
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
På 50-tallet ønsket astronomene ved rom-observatoriet i Leiden i Nederland seg et større og kraftig teleskop.
Dengang var alle de store teleskopene plassert nord for ekvator, og det var ikke mulig å studere nattehimmelen på den sørlige halvkule i detalj.
Nederlenderne fikk derfor astronomene fra seks land i Europa med på et fellesprosjekt: Å bygge et stort observatorie i sør.
ESO
Organisasjonen European Southern Observatory, ESO, ble etablert. Siden har flere land kommet til, og ESO er nå et samarbeid mellom 15 land. Sverige, Danmark og Finland deltar, Norge er ikke med.
Planen var opprinnelig å bygge teleskopet et eller annet sted i Sør-Afrika.
La Silla
Very Large Telescope består av fire instrumenter, som til sammen er et av verdens største og mest følsomme teleskop. Det kan se lys som er fire milliarder ganger svakere enn det vårt øye klarer å se. (Foto: ESO)
Etter flere år med leting etter riktig sted ombestemte ESO seg. En fjelltopp høyt oppe i Andesfjellene i Chile hadde de aller beste forholdene for stjernekikking: Ren luft, ikke sjenerende lys fra byer, og lange perioder med klarvær.
Teleskopene har gitt astronomene viktig ny kunnskap om det universet vi er en del av.
Det er oppdaget at det meste av universet består av noe som kalles «mørk materie»: Stoff som verken sender ut eller reflekterer stråling, og som derfor er usynlig. Men stoffet har masse: det veier noe, og påvirker derfor annen materie.
Observatoriene brukes også til å studere sorte hull, og astronomene har funnet planeter utenfor vårt eget solsystem.
Vi andre kan glede oss over fantastisk flotte bilder!
Øverst kan du se et lite knippe av bildene, under finner du ESOs egen video som forteller om organisasjonen og teleskopene.
663770
Jordens rotasjon og lang lukkertid gjør at stjernehimmelen over 3,6 meter teleskopet tegner en sirkel på himmelen. Sentrum i sirkelen er rett sørover. (Foto: ESO)
Melkeveien gløder over 2,2 meter telskopet på La Silla i Chile. Teleskopet ble plassert her fordi luften er klar og ren, og som regel uten skyer. (Foto: ESO)
Månen går ned bak Very Large Telescope. Bildet er tatt med et kraftig teleobjektiv 14 kilometer unna, noe som "blåser opp" størrelsen på månen i bakgrunnen. (Foto: ESO)
Laserlyset sendes opp fra Very Large Telescope for å undersøke hvordan forholdene i atmosfæren er i det området teleskopet ser. Informasjoen brukes til å kompensere for den støyen som atmosfæren gir i bildet. (Foto: ESO)
Dette området på himmelen kalles "juletreet", og er en del av stjernebildet Enhjørningen, som ligger over ekvator.
Oriontåken er en stjernetåke sør for beltet i stjernebildet Orion. Det er så vidt mulig å se tåken med det blotte øyet. (Foto: ESO)
Lagunetåken ligger 5000 lysår bort fra jorden.
Carinatåken ligger i stjernebildet Kjølen, som bare er synlig fra den sørlige halvkule.
Helixtåken kalles også "guds øye", og er den stjernetåken som ligger nærmest jorden 500 lysår unna. Stjernen i midten holder på å dø, og har blåst av de ytre lagene sine.
Tre av teleskopene i Paranal kikker opp mot nattehimmelen. Den røde flekken er Carinatåken. (Foto: ESO)
Dette er deler av melkeveien, fotografert med Very Large Telescope. (Foto: ESO)
Bildet er tatt med en lukkertid på flere timer, og viser hvordan stjernene flytter seg over himmelen. (Foto: ESO)
