Topp 3: Stasjonsvognene som var noe helt for seg selv
Her snakker vi særpreg – og kule detaljer!
Ofte får vi spørsmål fra folk som synes det ser gøy ut med veteranbil, om hva de bør kjøpe. Det som får mange til å la være å anskaffe en ekstra bil ”bare for moro skyld” er at de føler en hobbybil vil være ganske upraktisk.
Da er ”stasjonsvogn”, er vårt forslag.
Mye gøy å velge mellom
Det finnes mange utrolig kule utgaver, ofte var disse litt ”top of the line” med mye fint utstyr, og ikke alle har skjønt at de er noe å samle på ennå – altså er forhandlingsklimaet litt mildere enn for de karosserivariantene som ”alle” skal ha.
Les også: Her er klassikerne vi mener burde fått nye oppfølgere
Og selv om en veteranbil ikke bør brukes som daglig transport, skader det jo ikke om man kan ha litt nytte av den ved noen anledninger.
- Men er ikke det kjedelig? Alle er jo like, er ofte oppfølgingsspørsmålet.
Her er et trekløver som vi føler at motbeviser akkurat dét spørsmålet. Har du flere gode forslag? Kom med dem i kommentarfeltet!
1964 – 1972 Oldsmobile Vista Cruiser
En høstdag i 1982 snublet undertegnede over en gullfarget slik bil i et rekkehusfelt på Skedsmokorset i Akershus. Stasjonsvognen med de rare takvinduene lignet ikke på noe jeg hadde sett, og emblemet med ”Vista Cruiser” ble memorert – dessverre ikke skiltnummeret.
I senere tid har Vista Cruiseren endelig fått den oppmerksomheten den fortjener. TV-serien ”That 70´s Show” har gjort 1969-modellen til seriens frontfigur Red Forman til en kultbil.
Vista Cruiseren kom som 1964-modell, og var egentlig basert på den halv-kompakte F-85-modellen, eller det som senere skulle bli Cutlass Cruiser, men bygget på et chassis med litt lengre hjulavstand. Dermed erstattet den allerede året etter den store stasjonsvognen i Delta 88-serien for noen år fremover.
Høyere tak bakerst med en ekstra ”frontrute” som ga lys og litt friluftsfølelse til passasjerene i baksetet var et rimelig unikt påfunn, og bilen ble også markedsført som en rimelig jålete stasjonsvogn i brosjyrene. I tillegg hadde den ”sky windows” i knekken over de bakre sidevinduene.
”The eleven window wagon” begynner å ta seg opp i popularitet også i USA, men er ikke priset helt opp i skyene ennå. En ”reserveløsning” kan være å slå til på en Buick Sport Wagon, som er Buicks tilsvarende stasjonsvogn-løsning basert på Buick Century – men det er nå engang Vista Cruiseren som har fått kultstatus.
Les også: Custom Cruiser - "kjempen" kom tilbake fra 1971
1958 – 1975 Citroën DS Break
Franskmenn har gjennom historien laget mye rart, eller i hvertfall ganske sært, på hjul. Ekstrem komfort har gjerne vært utgangspunktet, og design har de aldri vært redde for å eksperimentere med.
Og når de har laget stasjonsvogner har de hatt god plass – og dermed som en sum av alt dette blitt temmelig lett synlige i trafikkbildet.
Stasjonsvogn-utgaven – eller Breaken, som det heter på citroensk – av DS kunne se ut som en ganske umulig design-utfordring i utgangspunktet:
En av tidenes mest dråpeformede biler, der alle linjene helt fra frontstøtfangeren var forutbestemt til å trekke seg ned mot bakken og inn mot midten så fort de hadde passert baksetepassasjerene, skulle altså få et stort og firkantet påheng bakerst. Det kunne ikke gå bra.
Smaken er riktignok forskjellig, men dette er en av bilene som vi har hørt færrest si at de synes er ”pene”. Og det overrasker oss ikke, selv om vi – kanskje nettopp derfor – synes den er utrolig morsom.
Taket er gjort høyt og sidevinduene svært loddrette, og i tillegg er bakluken svingt godt utover på midten, slik at bagasjeplassen skal bli så stor som mulig. Det gjør at til og med selve bakluken bidrar til inntrykket av at bilen er hardt angrepet av kusma.
Bilen er en av få vi vet om som har større og høyere hjulåpninger i bakskjermene enn i forskjermene, det kanskje største enkeltstående stilbruddet fra den vanlige versjonens helt skjulte bakhjul. Til sammen blir det hele et herlig statement av typen ”vi blåser i hvordan den ser ut, vi skal bare lage en diger og vanvittig komfortabel stasjonsvogn som eierne kommer til å elske”.
Bilens ettermæle bekrefter vel også at man klarte nettopp det.
Les også: SM - også denne hadde mye av "padda" i seg
1963 – 1966 Studebaker Wagonaire
Hvor ofte har du ikke kommet ut fra kjøpesenteret med et impuls-handlet kjøleskap og kommet på at ”pokker også, jeg får det jo ikke inn i bilen”?
Det begynte virkelig å røyne på for Studebaker på begynnelsen av 60-tallet. Ikke var de spennende, ikke hadde de råd til å bli det heller. Dermed ble industridesigneren Brooks Stevens – senere kjent som mannen som oppfant begrepet ”planlagt levetid” og for å ha skapt luksusbilen Excalibur nettopp på konkurs-restene etter Studebaker – hyret inn for å gjøre det beste ut av situasjonen.
Detaljforbedringer og fikse løsninger var stikkordet. Og når desperasjonen er stor hender det at man kommer i skade for å skape svarene på spørsmål som ingen har stilt.
Isolert sett var den Lark-baserte stasjonsvognen Wagonaire en praktisk løsning: Man skjøv helt enkelt den bakre takseksjonen inn i taket foran, som med et moderne soltak, og fikk dermed nærmest en pickup så lenge glasset i bakluken var nede i ”lemmen”.
Amerikanere flest impuls-handlet imidlertid ikke kjøleskap i stor nok grad til at Studebakers skjebne kunne reddes, eller til at salgstallene i det hele tatt steg nevneverdig.
Men løsningen var, som sagt, smart. Og i kombinasjon med en ekstra bakovervendt bakre seterad, som også kunne leveres, var det duket for en spesiell kjøreopplevelse for de som satt bakerst. Kanskje også for de som satt foran – turbulensen må ha vært ”merkbar” innunder det som var igjen av tak når farten økte.
”The world´s only wagon-convertible with slide-open steel roof” ble dermed en liten parentes i stasjonsvogn-historien før hele Studebaker-eventyret var over, og selv om bilene sto lavt i kurs i mange år etterpå kan du fremdeles finne en og annen som ikke lekkasjer og påfølgende rust har rukket å ta helt kverken på enda.
Finnes det noen i Norge?