Topp 3: Stasjonsvognene som var noe helt for seg selv

Her snakker vi særpreg – og kule detaljer!

Stasjonsvogn behøver ikke på noen måte å være en kjedelig hobbybil. Bare se på våre tre eksempler.
Stasjonsvogn behøver ikke på noen måte å være en kjedelig hobbybil. Bare se på våre tre eksempler.

Ofte får vi spørsmål fra folk som synes det ser gøy ut med veteranbil, om hva de bør kjøpe. Det som får mange til å la være å anskaffe en ekstra bil ”bare for moro skyld” er at de føler en hobbybil vil være ganske upraktisk.

Da er ”stasjonsvogn”, er vårt forslag.

Mye gøy å velge mellom

Det finnes mange utrolig kule utgaver, ofte var disse litt ”top of the line” med mye fint utstyr, og ikke alle har skjønt at de er noe å samle på ennå – altså er forhandlingsklimaet litt mildere enn for de karosserivariantene som ”alle” skal ha.

Les også: Her er klassikerne vi mener burde fått nye oppfølgere

Og selv om en veteranbil ikke bør brukes som daglig transport, skader det jo ikke om man kan ha litt nytte av den ved noen anledninger.

- Men er ikke det kjedelig? Alle er jo like, er ofte oppfølgingsspørsmålet.

Her er et trekløver som vi føler at motbeviser akkurat dét spørsmålet. Har du flere gode forslag? Kom med dem i kommentarfeltet!

1964 – 1972 Oldsmobile Vista Cruiser

Vista Cruiseren ble markedsført som en litt lengre og ekstra jålete stasjonsvogn i forhold til utgangspunktet F-85 og Cutlass da den ble lansert i 1964.
Vista Cruiseren ble markedsført som en litt lengre og ekstra jålete stasjonsvogn i forhold til utgangspunktet F-85 og Cutlass da den ble lansert i 1964.

En høstdag i 1982 snublet undertegnede over en gullfarget slik bil i et rekkehusfelt på Skedsmokorset i Akershus. Stasjonsvognen med de rare takvinduene lignet ikke på noe jeg hadde sett, og emblemet med ”Vista Cruiser” ble memorert – dessverre ikke skiltnummeret.

I senere tid har Vista Cruiseren endelig fått den oppmerksomheten den fortjener. TV-serien ”That 70´s Show” har gjort 1969-modellen til seriens frontfigur Red Forman til en kultbil.

Del med Facebook-vennene dine!

Forhøyningen bak på taket ga bedre plass, og lyset inn fra de tre ekstra takvinduene gjorde romfølelsen stor. Nøyaktig maken til denne bilen var den første undertegnede så på Skedsmo i 1982 - 30 år senere ble en eksakt lik berømt i TV-serien
Forhøyningen bak på taket ga bedre plass, og lyset inn fra de tre ekstra takvinduene gjorde romfølelsen stor. Nøyaktig maken til denne bilen var den første undertegnede så på Skedsmo i 1982 - 30 år senere ble en eksakt lik berømt i TV-serien

Vista Cruiseren kom som 1964-modell, og var egentlig basert på den halv-kompakte F-85-modellen, eller det som senere skulle bli Cutlass Cruiser, men bygget på et chassis med litt lengre hjulavstand. Dermed erstattet den allerede året etter den store stasjonsvognen i Delta 88-serien for noen år fremover.

Høyere tak bakerst med en ekstra ”frontrute” som ga lys og litt friluftsfølelse til passasjerene i baksetet var et rimelig unikt påfunn, og bilen ble også markedsført som en rimelig jålete stasjonsvogn i brosjyrene. I tillegg hadde den ”sky windows” i knekken over de bakre sidevinduene.

Som Cutlass (til høyre) fikk også Vista Cruiser en facelift med ny og adskillig kraftigere grill to år ut i andre generasjon, til modellåret 1971. Året etter ble det siste med takvindu-arrangementet, deretter var Vista Cruiser kun en nedtonet utstyrspakke på Cutlass-modellen.
Som Cutlass (til høyre) fikk også Vista Cruiser en facelift med ny og adskillig kraftigere grill to år ut i andre generasjon, til modellåret 1971. Året etter ble det siste med takvindu-arrangementet, deretter var Vista Cruiser kun en nedtonet utstyrspakke på Cutlass-modellen.

”The eleven window wagon” begynner å ta seg opp i popularitet også i USA, men er ikke priset helt opp i skyene ennå. En ”reserveløsning” kan være å slå til på en Buick Sport Wagon, som er Buicks tilsvarende stasjonsvogn-løsning basert på Buick Century – men det er nå engang Vista Cruiseren som har fått kultstatus.

Les også: Custom Cruiser - "kjempen" kom tilbake fra 1971

1958 – 1975 Citroën DS Break

Tofargelakk fremhevet mer enn å forsøke å skjule det faktum at linjene på DS Break var ganske sære. Til og med bakluken var ganske kuleformet, og forstørret bagasjeplassen innvendig betydelig.
Tofargelakk fremhevet mer enn å forsøke å skjule det faktum at linjene på DS Break var ganske sære. Til og med bakluken var ganske kuleformet, og forstørret bagasjeplassen innvendig betydelig.

Franskmenn har gjennom historien laget mye rart, eller i hvertfall ganske sært, på hjul. Ekstrem komfort har gjerne vært utgangspunktet, og design har de aldri vært redde for å eksperimentere med.

Og når de har laget stasjonsvogner har de hatt god plass – og dermed som en sum av alt dette blitt temmelig lett synlige i trafikkbildet.

Stasjonsvogn-utgaven – eller Breaken, som det heter på citroensk – av DS kunne se ut som en ganske umulig design-utfordring i utgangspunktet:

En av tidenes mest dråpeformede biler, der alle linjene helt fra frontstøtfangeren var forutbestemt til å trekke seg ned mot bakken og inn mot midten så fort de hadde passert baksetepassasjerene, skulle altså få et stort og firkantet påheng bakerst. Det kunne ikke gå bra.

Enorm plass, storartet komfort og et hengivent publikum sikret DS Break et mer enn 15 år langt liv som bruksbil for friluftsfolk og andre. Men noen skjønnhetskonkurranser vant den aldri.
Enorm plass, storartet komfort og et hengivent publikum sikret DS Break et mer enn 15 år langt liv som bruksbil for friluftsfolk og andre. Men noen skjønnhetskonkurranser vant den aldri.

Smaken er riktignok forskjellig, men dette er en av bilene som vi har hørt færrest si at de synes er ”pene”. Og det overrasker oss ikke, selv om vi – kanskje nettopp derfor – synes den er utrolig morsom.

Del med Facebook-vennene dine!

Taket er gjort høyt og sidevinduene svært loddrette, og i tillegg er bakluken svingt godt utover på midten, slik at bagasjeplassen skal bli så stor som mulig. Det gjør at til og med selve bakluken bidrar til inntrykket av at bilen er hardt angrepet av kusma.

Gode plassforhold gjorde bilen også velegnet som ambulanse, og det ble den også markedsført aktivt som. Både slike
Gode plassforhold gjorde bilen også velegnet som ambulanse, og det ble den også markedsført aktivt som. Både slike

Bilen er en av få vi vet om som har større og høyere hjulåpninger i bakskjermene enn i forskjermene, det kanskje største enkeltstående stilbruddet fra den vanlige versjonens helt skjulte bakhjul. Til sammen blir det hele et herlig statement av typen ”vi blåser i hvordan den ser ut, vi skal bare lage en diger og vanvittig komfortabel stasjonsvogn som eierne kommer til å elske”.

Bilens ettermæle bekrefter vel også at man klarte nettopp det.

Les også: SM - også denne hadde mye av "padda" i seg

1963 – 1966 Studebaker Wagonaire

Studebaker håpet å gjøre et skikkelig scoop i markedet med sin ekstremt fleksible Lark-baserte Wagonaire da den ble introdusert som 1963-modell.
Studebaker håpet å gjøre et skikkelig scoop i markedet med sin ekstremt fleksible Lark-baserte Wagonaire da den ble introdusert som 1963-modell.

Hvor ofte har du ikke kommet ut fra kjøpesenteret med et impuls-handlet kjøleskap og kommet på at ”pokker også, jeg får det jo ikke inn i bilen”?

Det begynte virkelig å røyne på for Studebaker på begynnelsen av 60-tallet. Ikke var de spennende, ikke hadde de råd til å bli det heller. Dermed ble industridesigneren Brooks Stevens – senere kjent som mannen som oppfant begrepet ”planlagt levetid” og for å ha skapt luksusbilen Excalibur nettopp på konkurs-restene etter Studebaker – hyret inn for å gjøre det beste ut av situasjonen.

Detaljforbedringer og fikse løsninger var stikkordet. Og når desperasjonen er stor hender det at man kommer i skade for å skape svarene på spørsmål som ingen har stilt.

Studebaker var på grensen økonomisk gjennom hele 60-tallet, og utover den tekniske finessen med taket var det ikke rom for eksesser. Dermed var takmekanismen aldri elektrisk, kun betjent med håndmakt. Legg også merke til det nedfellbare stigtrinnet på bakluken som kunne leveres som option.
Studebaker var på grensen økonomisk gjennom hele 60-tallet, og utover den tekniske finessen med taket var det ikke rom for eksesser. Dermed var takmekanismen aldri elektrisk, kun betjent med håndmakt. Legg også merke til det nedfellbare stigtrinnet på bakluken som kunne leveres som option.

Isolert sett var den Lark-baserte stasjonsvognen Wagonaire en praktisk løsning: Man skjøv helt enkelt den bakre takseksjonen inn i taket foran, som med et moderne soltak, og fikk dermed nærmest en pickup så lenge glasset i bakluken var nede i ”lemmen”.

Amerikanere flest impuls-handlet imidlertid ikke kjøleskap i stor nok grad til at Studebakers skjebne kunne reddes, eller til at salgstallene i det hele tatt steg nevneverdig.

Del med Facebook-vennene dine!

Men løsningen var, som sagt, smart. Og i kombinasjon med en ekstra bakovervendt bakre seterad, som også kunne leveres, var det duket for en spesiell kjøreopplevelse for de som satt bakerst. Kanskje også for de som satt foran – turbulensen må ha vært ”merkbar” innunder det som var igjen av tak når farten økte.

Wagonaire ble levert med tre utstyrsnivåer; Challenger, Commander og den dyreste Daytona. Alle hadde skyvetaket som standard, men bilen kunne også leveres med tradisjonelt tak - som en
Wagonaire ble levert med tre utstyrsnivåer; Challenger, Commander og den dyreste Daytona. Alle hadde skyvetaket som standard, men bilen kunne også leveres med tradisjonelt tak - som en

”The world´s only wagon-convertible with slide-open steel roof” ble dermed en liten parentes i stasjonsvogn-historien før hele Studebaker-eventyret var over, og selv om bilene sto lavt i kurs i mange år etterpå kan du fremdeles finne en og annen som ikke lekkasjer og påfølgende rust har rukket å ta helt kverken på enda.

Finnes det noen i Norge?

Les også: Excalibur - bilen som skulle ha reddet Studebaker