Bildesign: Tre som ser ut som de er tegnet med linjal
Av og til kan firkantet være "helt rett".
Design er rare greier. Noen ganger er det noen nesten umerkelige kurver i karosseriet som gjør at vi faller totalt for bilen, uten at vi egentlig skjønner helt selv hva som tiltaler oss.
Og andre ganger kan det selvsagt være ørsmå ting som mangler for at en bil skal bli en suksess. Det vil vi jo aldri få vite.
Det enkleste er det beste
Noen biler har gjennom tidene sett veldig stramme og i tillegg lineære ut. Ikke rent sjelden har de blitt forsøkt latterliggjort litt, med uttalelser som ”denne kunne da selv en treåring ha tegnet, med en eneste rett linjal”.
Men så er det jo slik at det enkleste ofte er det beste, da. Og når disse bilene har blitt suksesser er det nok et tegn på at designet ikke er fullt så ”enkelt” som man tror ved første øyekast.
Her er våre kantete favoritter. Fortell om dine i kommentarfeltet under!
Cadillac (Fleetwood) Brougham
Amerikanerne har tradisjonelt laget store biler med markerte hjørner, og dermed hatt god plass for å strekke ut linjene. Få har vært mer lineære i designet enn Cadillacs største modeller etter at de ble strammet inn fra sine mest utflytende form i 1977, og aller mest rettlinjet var nok utgaven som kom i 1980.
Bilene var store og tunge, og i tidens ånd var man ute etter å spare enda mer vekt og størrelse – og helst flytte drivhjulene frem. Dermed visste alle at denne modellen ikke ville vare.
Cadillac holdt ut helt til modellåret 1985 før storbilene – DeVille og mer luksuriøse Fleetwood – kom i mye mindre, mer avrundet og forhjulsdrevet utgave. Men den gamle toppmodellen Fleetwood Brougham solgte fremdeles så godt at den fikk leve litt til – nærmest på nåde, og etterhvert kun benevnt som ”The Cadillac Brougham”.
Man hadde nok trodd dette skulle avta, og tok ett og ett år av gangen. Men det gjorde det ikke, modellen fikk til og med en optisk facelift i 1990 før en helt ny og mer avrundet, men fremdeles ganske diger og fullstendig bakhjulsdrevet modell så dagens lys til modellåret 1993.
I dag er ”the boxy Broughams” samlerbiler hvis de er i god stand. Både på grunn av at de har tradisjonsrikt utseende – og at de, til forskjell fra de forhjulsdrevne Cadillacene fra 80-tallet, slapp unna den tragisk dårlige 4,1-liters V8en fra og med 1986, og fikk motorer med strålende kvalitet fra Oldsmobile og Chevrolet i stedet.
Les også: Thunderbolt - Cadillac-basert custom med spennende liv
Volvo 760 og 740
Da Volvo endelig skulle komme med noe nytt i 1982, var 240-modellens grunndesign nesten 20 år gammelt, og spenningen var så stor ikke minst i Sverige at nykommeren nok ville blitt bejublet nesten hvordan den enn så ut.
Volvo hadde alltid vært inspirert av amerikansk bilproduksjon, og ble den første europeiske bilprodusenten som for alvor adopterte den amerikanske moten fra rundt 1980 med nesten loddrett bakrute. Og resten av bilens design fulgte opp – til og med i interiøret.
Mens hjemmepublikummet og Volvo-fans ellers i verden elsket den, var de hånlige røstene mange. Men bilene solgte som bare det, og bygget et nytt trappetrinn på Volvos vei opp i status-sjiktet. I dag synes selv en del gamle skeptikere at en original og blankpusset gammel 760 er en staselig bil.
Les også: Slå til - nå er 760en også blitt veteran og billig å eie!
Aston Martin Lagonda
Ikke mange andre biler i historien kan sies å ha hatt så skarpe og til dels oppsiktsvekkende kanter som denne bilen – spesielt oppsiktsvekkende blir det når man vet at den kom fra Aston Martin, som virkelig hadde tatt ut svingene i sine design tidligere.
Men så skulle den også se sær ut. Bilen var bygget for å bli et stil-ikon, samtidig som den også skulle være en ekstrem luksus-sedan. Og den skulle ha sportslige kvaliteter også, det var jo tross alt en Aston Martin.
På en måte klarte den å være alt dette, selv om det den huskes mest for – i tillegg til den lave og ekstremt firkantede siluetten – er at den var så elektronisk avansert at konstruktørene ikke fikk skikk på kvaliteten før etter mange år.
Så hvorfor kaller vi den da en suksess? Det er fordi de aller rikestes dom kunne blitt steinhard – de er ikke kjent for å nøye seg med noe som ikke virker, eller som andre velbeslåtte kan le litt overbærende av. Men de kjøpte 645 stykker av dem, vel vitende om problemene som ventet, og snakket med stolthet og glede om dem selv når de altfor ofte kjørte lånebil fra verkstedet.