Renault Alpine A310: Her snakker vi bil med personlighet!
Denne er både sportslig og luksuriøs.
Leter du etter en morsom sommerbil, men orker ikke tanken på å ende opp med akkurat det samme som alle andre? Slapp av – de unike alternativene finnes, også i Norge. Broom har tatt utfordringen:
Mange som leter etter ”skikkelig sportsbil” kommer aldri utenfor de tyske produsentenes repertoar før de lander på en eller annen favorittbil.
Stolt, fransk tradisjon
Alternativet er gjerne Italia, for de mer fintfølende, eller USA for dem som lar seg sjarmere av brutal styrke og litt brautende fremtoning. Men bilverden har mer å by på, hvorav noen ”skatter” ser ut til å forbli ganske uoppdagede selv etter oppnådd veteranstatus og nesten avgiftsfri velkomst til Norge.
En slik er bilen vi har funnet i denne annonsen – og den er, som flere andre av de litt sære bilene vi har kommet over i denne lille serien, fransk.
Les også: Gjør et kupp på de minst populære bruktbilene!
For franskmennene har også en sportsbiltradisjon, og et sentralt navn i så måte er Alpine.
Under dette merkenavnet startet en liten stab svært dyktige bilkonstruktører produksjon av små og lette biler med sportslig snitt allerede midt på 1950-tallet.
Glassfiber og rørramme
Alpine A106 var først ut i det som ble en liten rekke av Renault-motoriserte biler med glassfiber-karosserier og avanserte rørrammer, og takket være nært samarbeid med Renault klarte man å reise kapital nok til både å produsere biler til publikum og satse på racing.
Den kanskje mest berømte Alpine-modellen var den litt runde og åpenbart Porsche 356-inspirerte A110, som ble produsert fra 1961 og helt til 1973, da Renault for øvrig kjøpte opp hele Alpine. Den gjorde seg bemerket i rally verden over, og ga grunnlag for å satse på en litt mer eksklusiv sportsbil med litt større motorer enn de 1,3- og 1,6-literne som ble levert i A110.
Dermed kom bilen vi her ser – som altså er en langt mer ”seriøst” bygget sportsbil enn man først kan tro når man ser den. Det minimalistiske designet kan få en til å tro at det er en litt mer strømlinjeformet utgave av en Renault 15 eller 17, men ambisjonene lå altså atskillig høyere enn som så.
Ambisjonene vokste
Som sin forgjenger hadde A310 motoren bak, og startet karrieren fra den kom i produksjon som 1971-modell – parallelt med A110 – med den samme 1,6-literen. Men ambisjonene om å plante denne bilen høyere på rangstigen krevde større motor, og dermed skjedde det en forandring i 1976.
Løsningen ble kanskje ikke helt overraskende den i ettertid så beryktede PRV-V6eren på 2,7 liter. En motor som i forhold til firesylinderen den erstattet helt klart hadde motorlyden og statusen inne, men kanskje ikke overbeviste like mye når det gjaldt sportslig karakter.
Les også: Renault Koleos – hvor ble denne bilen egentlig av?
Men lav vekt – kun 980 kilo – og fint oppsett hjalp meget godt til, og A310 med V6-motoren på 150 hestekrefter ble en høyt elsket sportsbil for sine anerkjente kjøreegenskaper både i sitt hjemmemarked og utover i Europa.
Irsk-amerikansk parallell
Alpine A310 var for den saks skyld heller ikke den eneste sportsbilen med denne motoren – Lotus-utviklede, amerikanskeide og irskproduserte DeLorean DMC12 kom med samme motor og ganske lik arkitektur da den så dagens lys i 1981. Den veide 300 kilo mer – og var på grunn av amerikanske avgassregler i tillegg snurpet ned til 140 hestekrefter ...
Hit til Norge kom det svært få, om i det hele tatt noen Alpine A310. Det kan ha hatt med Renaults litt skrantende markedsposisjon utover 70-tallet å gjøre, og at man i det hele tatt anså det for vanskelig å selge bilen til den høye prisen den nødvendigvis ville fått ut fra den litt tvilsomme statusen som Renault-logoen ga.
Sjelden sjanse i Norge
Ikke har vi sett mange som veteraner heller, selv om det norske veinettet nå ligger åpent for den som måtte ha lyst på en litt utradisjonell sportsbil med tidløse glassfiber-linjer og et dønn seriøst chassis. Knappe 150.000 kroner er det som skal til for å bli eier av bilen vi her har funnet annonsert.
Her snakker vi om en 1979-modell, som er den mest vanlige av ”serie 1” med V6-motor (1976-1980). Den er likevel ikke produsert i mer enn 1.381 eksemplarer, og med mange av dem kjørt i forskjellige motorsportserier nedover på kontinentet vil vi tro at en del er blitt borte med årene, også.
Denne bilen ser ut til å være pent holdt, om vi skal dømme ut fra det stripete og ganske 70-tallskarakteristiske velour-interiøret. Samtidig ser vi også at klistremerkesamlingen i bilen forteller om et liv fullt av aktiviteter i klubbsammenheng, noe som trolig er mer positivt enn negativt:
At bilen har fått mosjonert seg litt er ikke feil, og det er betryggende at det har skjedd i hendene på merkeentusiaster.