strilen
strilen

Dagen da vi alle var striler

Øygardens største stjerne er borte, men sittende blant strilene ser jeg gjenskinnet i dem alle.

En 12-åring med tannregulering og badehette smiler sjenert imot meg gjennom TV-skjermen.

Men fremtidsmålet er ikke beskjedent.

«Eg ønskar å komme i OL», sier han på striledialekt.

Som voksne flest, mener TV-reporteren at den drømmen ikke er særlig realistisk.

Vi var mange 12-åringer som drømte det samme. Med «Fowler», «Cantona» og «McManaman» på ryggene proklamerte alle på løkka at Anfield og Old Trafford var fremtidens arbeidsplass. Det var i 1997 – før virkelighetens røst nådde gjennom til oss.

Men guttungen i bassenget nekter å høre etter.

Den tyngste dagen
15 år senere blinker jeg inn til venstre og kjører videre inn på «Dalevegen». Vinden røsker tak i de norske flaggene som henger på halv stang. Regnet fyller hele frontruten, men det er tårene som begynner å komme som hindrer sikten.

Destinasjonen er en hvitmalt kirke. Oppdraget er det tyngste jeg har hatt.

kirka
kirka

Vi er født med seks dagers mellomrom, Alexander og jeg. Hans drøm var å bli verdens beste. Min drøm var å fortelle hans historie. Men ikke denne. Alexander Dale Oen skulle fosse frem til nye gullmedaljer, sprenge grenser, inspirere oss alle og være vårt lille lands flotteste representant. Tårene som skulle felles i hans nærvær var gledestårer.

I stedet står jeg side om side med svartkledde kollegaer og ser mot himmelen for å hindre de vonde tårene fra å komme.

Tusen tårer
Den vesle kirken fylles av Alexanders aller kjæreste. Han rørte mange liv, mannen med det herlige smilet, den deilige livsgleden og det enorme hjertet.

– Alexander var en som gjorde strilen stolt, sier Thor Wilthil til meg idet jeg kommer til Kollsneshallen. Der er strilene samlet for å ta et siste farvel med bygdas største sønn, bror og kamerat.

På den ti kilometer lange veien dit var det ikke et menneske å se. Alle har tatt plass i den enorme hallen.

«Vi vokste opp sammen ute i havgapet, slik en ekte stril skal.»

Robin Dale Oens stemme er den første som lyder over høyttaleranlegget. Over tusen mennesker følger storebrorens siste ord til Alexander fra hallen. Han forteller historier fra oppveksten i Øygarden, om det sterke båndet mellom brødrene og det fantastiske samholdet familien hadde.

Robin Dale Oen (Foto: Lien, Kyrre/NTB scanpix)
Robin Dale Oen (Foto: Lien, Kyrre/NTB scanpix)

Folket fra Øygarden smiler og gråter om hverandre. Det er vondt og vakkert på samme tid. Og jeg føler meg beæret som får sitte midt iblant dem. Folket og bygda Alexander Dale Oen var så stolt over å representere.

Det finnes utallige slike små samfunn som Øygarden i vårt langstrakte land. Jeg er selv fra en liten øy i havgapet. Litt lenger nord på kartet, men jeg kjenner meg igjen her. Jeg føler stoltheten av å være stril - selv om vi har et annet navn der oppe. Og sorgen over at den umistelige er borte.

Ordene fra svømmeheltens nærmeste fyller den enorme hallen. Alexanders venner avslutter talene. Det hjelper ikke lenger å se opp for å hindre strømmen av tårer.

Storskjermen viser seks ufattelig sterke – og altfor unge – menn og kvinner løfte den hvitmalte kisten.

oenkiste
oenkiste

I Kollsneshallen står strilene rakrygget når Alexander Dale Oen bæres til sitt siste hvilested.

Tre par røde øyne møter hverandre når to ungdomsskoleelever tar seg tid til en prat utenfor hallen. Idrettshelten var ofte på besøk. Både for å lære dem å svømme og for å lede dem inn på veien der drømmer blir virkelige.

– Han har fått oss til å tro at vi fra Øygarden også kan nå helt til OL. At vi kan bli noe stort. Og så snakket han stril på TV, det er det ikke så mange som gjør, sier de med stolthet i stemmen.

Jeg smiler og tenker på 12-åringen ved bassengkanten igjen - og bestemmer meg for aldri å tvile på unge drømmer igjen.

Det vakreste stedet
Tilbake i bilen tar jeg til venstre i krysset der jeg egentlig skulle motsatt vei.

oen-skilt
oen-skilt

Jeg vil se mer av stedet Alexander Dale Oen var så stolt av. Jeg vil traske i hans store fotspor for en liten stund. Turen går til et av stedene Robin Dale Oen fortalte om i kirken.

«I tidlige år kjøpte mamma og pappa en godt brukt, liten båt med påhengs, som vi skulle få bruke når vi kunne ro godt og langt. Jeg og Alex trente nede i vågen nedenfor huset vårt, dag ut og dag inn, slik at mamma og pappa skulle bli fornøyde og vi skulle få kjøre den der firehesteren.»

De små regndråpene danser på vannet idet jeg går ned til den vakre vågen. Jeg kjenner meg igjen her. Vi er mange som kjenner oss igjen her. Blant glatte fjæresteiner, bryggekanter, lokkende bølgeskvulp, tang og tare.

Sittende ved et naust i stillheten ser jeg for meg de to brødrene leke i fjæra. Kanskje på leting etter krabber, kanskje i en beinhard konkurranse om hvem som ror fortest inn mot land eller kjeklende over hvem som skal dra i gang firehesteren.

oen-fjaere
oen-fjaere

Jeg ser for meg det sjenerte smilet til den 12 år gamle gutten før han dypper tåa i det iskalde saltvannet – og hører den smittende latteren til verdensmesteren når han er i mål.

Her har han hatt det godt, tenker jeg.

Farvel, stril
Idet flaggene heises til topps en siste gang for Alexander Dale Oen, er det på tide for meg å dra.

I hånden har jeg en notatblokk, mellom fingrene er pennen byttet ut med en blyant. Blekk duger ikke når himmelen gråter.

Jeg skriver en siste linje:

Livet føles skjørt når den sterkeste av oss dør.

sterkeste
sterkeste

Videoen av 12-åringen som «ønsket å komme i OL» ser du her.