OVERLEVDE UTØYA MASSAKREN: 2. nestleder i Oslo AUF, Munir Jaber, vitnet i rettssaken mot Anders Behring Breivik fredag. (Foto: Sørbø, Krister/NTB scanpix)
OVERLEVDE UTØYA MASSAKREN: 2. nestleder i Oslo AUF, Munir Jaber, vitnet i rettssaken mot Anders Behring Breivik fredag. (Foto: Sørbø, Krister/NTB scanpix)

– Hvorfor ringe politiet? De er her allerede og skyter på oss

Munir Jaber fortalte om sin flukt fra Anders Behring Breivik på Utøya.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Fredag ettermiddag er Munir Osman Humed Jaber siste vitne i Oslo tingrett.

Han var i Kafebygget på Utøya da han hørte skuddene første gang. Han klarte å unnslippe når massedrapsmannen kom inn i Storsalen og Lillesalen, hvor han til sammen drepte 13 personer.

Skeptisk til politiet

Jaber forteller at han løp mot Nato-utedoene, og stoppet sammen med en gruppe på rundt 15 stykker. Det var en som hadde blod på seg, men ingen var skadet.

– Vi spurte oss selv, «er dette sant, er det en øvelse?». Men vi slo fast at det var ekte, og løp mot Kjærlighetsstien. Jeg fikk da en telefon fra onkelen min som var i Danmark. Han lurte på om jeg var på Youngstorget. Jeg måtte bare legge på. Vi fortsatte å løpe, til Stoltenberget. Noen la på svøm, andre sa at vi måtte ringe politiet. Men jeg tenkte «de er her allerede, og de skyter på oss».

Kastet mobilen

Likevel ringer han 112, men kommer ikke igjennom.

– Da ringer jeg 113, og forteller en dame hva som foregår. Jeg sier de må hente all hjelp de kan, og Forsvaret om nødvendig. Hun sier hun ikke kan sende ambulanse, fordi politiet må være der først. Hun sa at jeg måtte ta kontakte politiet. Jeg svarte at det var enklere om hun gjorde det. Så slang jeg på røret og kastet mobilen.

Han hørte noen nærme seg, og løp langs vannet til Bolsjevika.

LES OGSÅ: Kastet sko og skrek mot Breivik – fikk applaus i retten

– Da skytes det mot oss. Han som løp foran meg snur seg og sier: Vil du leve, så løp. Jeg ser at jorden ved siden av bli truffet av skudd. Man må løpe til man ikke klarer å løpe lenger. Jeg var bestemt: Jeg løper til jeg faller, med energi av ren adrenalin.

Så mange døde

Etter hvert stopper skytingen opp og det ropes: «Det er politi. Vi skal hjelpe». Han tenker at det ikke stemmer, og løper videre. Han gjemmer seg i gresset ved Nato-utedoene, men fant ut at han ikke kunne ligge der og vente på å bli funnet og skutt. Han løper videre.

– Jeg løp mot Bolsjevika. På veien så jeg veldig mange døde. Det var helt ubeskrivelig. Men jeg måtte komme meg videre. I det jeg kommer meg litt lenger ut, ser jeg en jente som har forsøkt å komme seg unna ved å ta av seg klær før hun svømte. Hun lå skutt ved en stein i vannkanten.

Han så også en jente han kjente godt, hun var død.

– Vi hørte ingen skudd da, og jeg tenkte at vi måtte komme oss på andre siden. Det var betryggende å se at mange ungdommer ble tatt imot på Utvika. Vi vasset rolig ut, og det var veldig langgrunt.

Redd falsk politi

Da de skjønner at de var så langt ute at det er vanskelig å skyte på dem, vinket de. De så båter kjøre fra Utvika og begynte de å veive med hendene. De ble plukket opp av en båt med to politimenn i. De spurte om politimennene var ekte. Da båten skiftet kurs for å dra til Storøya, var de sikker på at de skulle bli drept.

Da de kom fram møtte de flere ambulanser og politi. Det var en lettelse.

– Jeg tenkte at en terrorist kan bare organisere så og så mange. Jeg ble overtalt til å sitte på med en privatsjåfør til Sundvolden Hotell. Der traff jeg noen venner. Det var godt å se de igjen.