terror-ons-hoved2-F - Hjalp vennene med fare for sitt eget liv

Mens Brenna gjemte seg i skrenten nedenfor Kjærlighetsstien, løsnet en stein fra fjellveggen og landet på nakken hennes. Så følte Brenna et skudd treffe steinen.

– Alle skuddene kjentes like nære, det var nesten så man tenkte at det bare var spørsmål om tid. Det var så små marginer at det var umulig å ikke bli truffet, fortalte Brenna da hun ga retten sitt vitneprov onsdag ettermiddag.

Sammen med 40-50 andre søkte generalsekretæren i AUF tilflukt i området der fem personer ble drept og flere skadd. Det hadde hersket fullstendig kaos på stien, folk løp rundt og delvis på hverandre, ifølge Brenna. Hun organiserte en kø for at flest mulig skulle komme seg i skjul raskest mulig, så hjalp hun en partivenninne som var skutt og i svært dårlig forfatning med å komme seg ned den bratte bakken.

– Følelsen av å være fullstendig forlatt og av å ikke kunne gjøre noe mens mennesker rundt oss var skadd var der hele tiden, sa hun.

24-åringen har vært generalsekretær i AUF siden 2010 og var den første av de overlevende til å fortelle retten sin historie fra Utøya 22. juli.

Da hun hørte de første skuddene, trodde hun det var noen som lekte med kinaputter og løp i retning lyden for å få det stanset.

– Da så jeg to eller tre mennesker foran meg som falt i bakken. Jeg skjønte at de ble skutt, sa hun.

Brenna framholdt at hun var sikker på at Breivik kom med jublende tilrop, sannsynligvis som reaksjoner på at han traff dem han siktet på. Da forsvareren, advokat Geir Lippestad, stilte oppfølgingsspørsmål om dette, ristet Breivik tydelig på hodet.

Han hevder han at verken lo eller kom med gledesutbrudd mens han var på øya.

– De prøve å fiske opp politiske ekstremister fra vannet. Hadde jeg ønsket det, hadde jeg truffet, men jeg så på dem som sivile. Jeg skjøt for å skremme, sa Breivik.

Oddvar Hansen reagerte umiddelbart da han første gang hørte om situasjonen på Utøya, i en nyhetssending med statsminister Jens Stoltenberg. Det var vanskelig å velge hvem han skulle prioritere å ta med i båten, forklarte han.

– Det var masse folk på sørspissen som svømte mot oss. Vi måtte ta et valg, og tenkte at det var viktigere å hjelpe de lengst ut i vannet først. Det var et tøft valg, i etterkant har vi jo sett at det var her Breivik avsluttet, sa han.

– Folk lå på bårer med store skader, andre hadde panikk og skrek. Vi beveget oss gjennom dette og opp på hovedveien, hvor det også hersket fullt kaos med sykebiler som prøvde å komme seg fram, sa han.

Gjennom hele perioden Breivik var på øya forsøkte Ihler å ta vare på de to småguttene som hadde mistet fedrene sine – vaktmennene Trond Berntsen og Rune Havdal. Både Ihler og guttene kom seg til slutt om bord i Helseekspressen, som tok dem med til Sundvolden hotell. Da de kom til Sundvolden, ble guttene tatt hånd om av ambulansepersonell.

– Jeg ville ikke gi slipp på guttene før jeg visste at de var i trygge hender, sa Ihler. (©NTB)