KLAR FOR FINALEN: Atletics trener Marcelo Bielsa. (Foto: SERGIO PEREZ/Reuters)
KLAR FOR FINALEN: Atletics trener Marcelo Bielsa. (Foto: SERGIO PEREZ/Reuters)

Historien om Bielsa: «En mann med nye ideer er gal – helt til han lykkes»

Les den utrolige historien om Athletic Bilbaos omstridte trener Marcelo Alberto «El Loco» Bielsa Caldera.

(Denne artikkelen om Marcelo Bielsa og Athletic Bilbao ble først publisert i Josimar #8 2011 og er gjengitt med tillatelse av Josimar.)

Marcelo Alberto Bielsa Caldera er en av internasjonal fotballs mest forunderlige figurer. Faktisk er det at han har endt opp som fotballtrener nokså forunderlig i seg selv: Hans far var jurist og både broren og søsteren er i dag politikere, men Marcelo viste allerede i ung alder stor egenrådighet og en klar tendens til å gå mot strømmen. Bielsa-familen vokste nemlig opp i Rosario, der oppgjørene mellom Rosario Central og Newell’s Old Boys regnes for å være et av de heteste byderbyene i Sør-Amerika, og til tross for at Marcelo Bielsas far var lidenskapelig Rosario Central-tilhenger valgte guttungen å heie på Newell’s. Samtidig skal han en dag ha blitt arrestert fordi han ba politiet om å flytte seg – han spilte fotball på gaten og skulle ta en corner, de stod i veien. Da han senere fikk gå fri nektet han å forlate politistasjonen før han fikk ballen sin tilbake.

LES BLOGGEN: Marcelo Bielsa og hans beinharde baskere
DIREKTE: Se Atletico Madrid - Atletic Bilbao på TV 2 Zebra og TV 2 Sumo kl. 20.45.

Denne egenrådigheten manifesterte seg heldigvis også på mer konstruktive måter, som da Marcelo Bielsa bestemte seg for å bli fotballspiller fremfor å studere juss slik hans bror Rafael, senere Argentinas utenriksminister under president Nestor Kirchner, gjorde. Marcelo Bielsa vil være den første til å innrømme at han ikke ble den storspilleren alle gutter drømmer om å bli, og selv om han fikk kontrakt med favorittlaget Newell’s fikk han bare tre kamper fra start. Bielsa forklarte selv til Josimar i fjor at “Etter erfaringen i Newells Old Boys aksepterte jeg at jeg aldri ville bli en proffspiller. Det var da jeg bestemte meg for at det var trener jeg ville bli. Hvis jeg ikke klarer å spille for Newells skal jeg i hvert fall trene dem, sverget jeg.” Og det er ingen overdrivelse å si at Bielsa gjorde mer suksess som trener enn som spiller.

Marcelo Bielsa får det ikke til å svinge av Athletic Bilbao
  denne sesong, og hans noe svekkede mannskap vil få det tøft i Sevilla
  (Foto: OMAR TORRES/AFP)
Marcelo Bielsa får det ikke til å svinge av Athletic Bilbao denne sesong, og hans noe svekkede mannskap vil få det tøft i Sevilla (Foto: OMAR TORRES/AFP)

Etter erfaringen i Newells Old Boys aksepterte jeg at jeg aldri ville bli en proffspiller. Det var da jeg bestemte meg for at det var trener jeg ville bli. Hvis jeg ikke klarer å spille for Newells skal jeg i hvert fall trene dem, sverget jeg

Det var som trener at han fikk kallenavnet «El Loco», et kallenavn som paradoksalt nok er både svært passende og like urettferdig. For i en bransje der veldig mange gjør veldig mye rart har aldri Bielsa virket sinnsforvirret, men han er eksentrisk, han er manisk og han er helt og totalt besatt av fotball. Kallenavnet kommer først og fremst fra Bielsas hyperaktive opptredener på sidelinjen, der han hopper, brøler og vifter med kroppsdeler på en så energisk måte at det er lett å forstå hvorfor han konsekvent går i treningsklær og ikke dress. Han sitter også gjerne på huk under store deler av kampene, og mumler til seg selv mens han trasker rundt i det tekniske området. Man kan altså tilgi enkelte for å mene at hans oppførsel på sidelinjen av og til får det til å virke som om Bielsa mentalt er et par spillere unna en full startoppstilling.

Når fotball er alt
Samtidig, når det gjelder taktikk og kampforberedelser er Bielsa så ekstremt grundig at han nok tidvis spankulerer i grenselandet til en diagnose for tvangslidelser. Da han var landslagstrener for Argentina vekket han oppsikt blant annet ved å kreve at treningsbanene skulle vannes ned dersom det var meldt regn på kampdagen de forberedte seg til, og ved at han laget et vanvittig bibliotek med timesvis av videoopptak av alle spillere som var aktuelle for landslaget. «Bare glem telefonnummeret mitt» var Bielsas instruks til alle sine venner da han fikk landslagsjobben, for mens mange hevder at de lever og ånder for fotballen så er det i Bielsas tilfelle ingen overdrivelse. ”For meg er fotball alt. Jeg tenker fotball, leser fotball og lever fotball-livet av hele mitt hjerte. Jeg skulle imidlertid ønske jeg kunne roet det litt ned,” sier han selv. Da han tok Argentina til VM i 2002 sies det at de hadde meg seg 700 timer med opptak av mulige motstandere for at spillerne kunne forberede seg best mulig.

Mange forbinder trenere som har altoppslukende fokus på taktikk og kampforberedelser med negativ fotball. Bare ordet taktikk har i seg selv for mange negative og gledesdrepende konnotasjoner, og kanskje er det slik at de trenerne som er mest opptatt av system og analyse gjerne legger opp til destruktive og reaksjonære strategier. Bielsa, derimot, har etter sine tusenvis av timer med DVD-analyse kommet frem til at det skal angripes, stort sett hele tiden. ”Jeg er helt besatt av å være i angrep. De gangene jeg ser på videoanalyser er det fordi jeg vil angripe, ikke forsvare,” har han selv forklart. Og Marcelo Bielsa leker ikke angrepsfotball. Formasjonene har variert litt, men Bielsa foretrekker å sette opp laget sitt i en smått ellevill 3-3-1-3 formasjon der nesten alle spillerne på banen virker å galoppere helhjertet fremover hver eneste gang muligheten byr seg. ”Å ha konstant høyt press på banen, spille på motstandernes banehalvdel og mye ballføring er den eneste måten jeg forstår fotball på,” sier han. Og det er bare en måte å få til dette spillet på: “Jeg forklarer mine spillere at fotball handler om bevegelse. Alltid! Spillerne må til enhver tid løpe og det finnes ingen unnskyldning for å være statisk”.

Systemet har lite til felles med den mer tålmodige og kalkulerende spillestilen Argentina er kjent med, og da Bielsa trente Argentinas landslag frem mot VM i 2002 høstet han kritikk til tross for at resultatene var gode. Bielsas mer dynamiske og åpne spillestil ble sett på som et forsøk på å gjøre Argentinsk fotball mer europeisk. Men det å gå rakrygget mot strømmen er noe Bielsa har gjort hele livet, og selv da Argentina skandaløst røk ut i gruppespillet av den turneringen ignorerte han folkekravet om hans avgang. I stedet ble han sittende i jobben i to år til og vant OL i 2004, før han så sa opp fordi han følte han hadde «utilstrekkelig energi» til å fortsette.

Denne ukuelige viljen til å gjøre alt på egne premisser går igjen i Bielsas liv og karriere.

Gir aldri intervjuer, men snakker lenge
Denne ukuelige viljen til å gjøre alt på egne premisser går igjen i Bielsas liv og karriere. Mannen er utvilsomt smart nok til å spille spillet bak kulissene som enkelte trenere virker å beherske nesten bedre enn selve sporten, men han blånekter likevel å gjøre ting på den vante måten. Vi snakker her tross alt om en trener som en gang ikke dukket opp på en Adidas-lansering fordi han var «opptatt». Bielsas mediehåndtering er også bemerkelsesverdig: Han nekter å gi eksklusive intervjuer, fordi han hevder at «alle seksjoner av media burde få den samme oppmerksomhet fra meg, fra hovedstadens mest fremstående TV-kanal til den minste avisen i provinsene.» Han understreker dette poenget ved å svare på så å si alle spørsmål når han først stiller opp på pressekonferanser, noe som har resultert i disse gjerne varer i flere timer.

Et av de kanskje mest berømte Bielsa-øyeblikkene fant sted i 1999 på nettopp en slik pressekonferanse. Bielsa var landslagstrener for Argentina og hans disipler hadde tapt 3-0 mot Columbia. Kampen i seg selv var et sirkus, Martin Palermo misset tre straffespark, Javier Zanetti fikk et ukarakteristisk og kontroversielt rødt kort, Columbia fikk to straffespark og Bielsa selv ble sendt på tribunen. Da han på pressekonferanse etter kampen ble spurt om dommeren, som hadde gjort flere mystiske avgjørelser, sa Bielsa bare at «Jeg har ikke for vane å snakke om dommere, men når det gjelder dagens prestasjon av dommeren vil jeg gjerne si at når det gjelder min egen utvisning gjorde han helt riktig, fordi jeg protesterte på en upassende måte.» Det er vanskelig å se for seg Jose Mourinho eller Sir Alex Ferguson si noe lignende, og svaret sier mye om hva slags person Bielsa er (så kan man alltids diskutere om hvorvidt denne oppriktigheten er en styrke eller en svakhet).

Kanskje er det litt trist at man i dagens toppfotball blir en kuriositet bare av å være ærlig og prinsippfast, men slik er det nå altså, og det var også Bielsas prinsipper som førte til at han i sommer ble trener for Athletic Bilbao. Han ga sitt ord til tidligere Athletic-kaptein Josu Urrutia om at dersom Urrutia vant sommerens presidentvalg i klubben skulle Bielsa takke ja til å bli ny trener. Mens man ventet på utfallet av valget ble Bielsa tilbudt trenerjobben i Inter, selvsagt en langt mer lukrativ og prestisjetung post, men oppsiktsvekkende nok takket El Loco nei og holdt sitt løfte til Urrutia – som vant valget. Marcelo Bielsa er nemlig noe så spesielt som en moderne topptrener som kun lar lede av sitt eget verdisyn, og kanskje er det derfor Athletic Bilbao i teorien burde være den perfekte klubben for han: Akkurat som Bielsa ikke er som alle andre trenere så er ikke Athletic Bilbao helt som alle andre klubber.

Baskernes stolthet
«Athletic Bilbao er mer enn en fotballklubb, det er en følelse – og derfor opererer den på en måte som er hinsides rasjonell analyse. Vi ser oss selv som unike i verdensfotballen og dette definerer vår identitet. Vi sier ikke at vi er bedre eller dårligere, bare annerledes.» Dette skrev Jose Maria Arrate, president i klubben fra 1994 til 2001, i introduksjonen til Athletics hundreårsbok som ble gitt ut sent på 90-tallet. Nå flommer verden aldeles over av klubber som i egne supporteres øyne er mer enn en klubb (da Darius Vassell landet i Tyrkia etter sin noe surrealistiske overgang til Ankaragücü ble han møtt av elleville tyrkere med bannere der det het «Du er mer enn en spiller, vi er mer enn en klubb» – to påstander som begge virker upresise på alle tenkelige nivåer), men selv kynikere uten noen tilknytning til Baskerland er nødt til erkjenne at Athletic Bilbao er klubb langt utenom det vanlige.

Mot slutten av 1800-tallet var Bilbao en ledende havneby i hjertet av en industriregion som da var en av drivkreftene bak den fortsatt mektige spanske økonomien. Som resultat av dette kom det mange utenlandske arbeidere til byen, samtidig som byens borgerskap var velstående nok til å sende sine mer lovende sønner til prestisjetunge universiteter i England for å ta dyre utdanninger. De to migrasjonsmønstrene var kanskje totalt motsatt av karakter, men de hadde samme biprodukt: Engelske industriarbeidere tok med seg fotball til Baskerland, og det samme gjorde tilbakevendende studenter som hadde fått smaken for sporten under sine opphold i England. Det var en gruppe slike studenter som i 1898 grunnla Athletic Club, etter at britiske arbeidere hadde noen år tidligere startet Bilbao Football Club. Et lag bestående av spillere fra begge klubber slo i 1902 Barcelona i finalen av den første Copa del Rey under navnet Bizcaya, og 1903 ble de to forent under navnet Athletic Club de Bilbao. Klubben regner i dag 1898 som sin stiftelsesdato, men dette er omstridt.

I 1903 var det også en gruppe baskiske studenter som grunnla Athletic Club de Madrid, senere Atletico Madrid, og den klubbens historie har derfor alltid vært knyttet tett opp mot Athletic Bilbaos. Begge lagene spiller også i røde og hvite striper, noe man i Baskerland mener er som referanse til Sunderland og Southampton, steder de originale engelske innvandrerne kom fra. En annen legende sier imidlertid at fargene ble slik fordi et Athletic-medlem ble sendt til England for å kjøpe et parti blå og hvite topper, men maktet ikke å finne noen så han kjøpte røde og hvite i stedet. I Madrid sies det at grunnen til at de to klubbene valgte å spille i røde og hvite stripete topper er at disse var billigst, da slikt tøy ble brukt til å lage madrasser og det var lett å finne overskuddsvarer som kunne sys om til fotballdrakter. Denne siste forklaringen virker jo på ingen måte som om den er farget av den lettere arrogante holdningen man har i Madrid ovenfor baskere og andre folkeferd fra provinsene.

LES BLOGGEN: Marcelo Bielsa og hans beinharde baskere

«EL LOCO»: Marcelo Bielsa går sine egne veier - men krever respekt.
  (Foto: FRANCISCO LEONG/Afp)
«EL LOCO»: Marcelo Bielsa går sine egne veier - men krever respekt. (Foto: FRANCISCO LEONG/Afp)

Men den britiske innflytelsen stoppet likevel ikke der, det var nemlig en engelskmann som bidro sterkt til å gi klubben en sportslig identitet.

LES OGSÅ: Så feil tok verdens mest kjente fotballmagasin
LES OGSÅ: Her er verdens mest verdifulle stjerneskudd

Selv om engelske innvandrere altså spilte en viktig rolle i å starte fotballbevegelsen i Bilbao, som de gjorde så mange andre steder på planete, så ble Athletic Bilbao raskt et rent baskisk lag, og slik fant klubben også en lukrativ plass i lokalsamfunnet. «Det som ga sosial og sportslig energi til klubben var dens etnisitet og politiske bevissthet, både praktisk og symbolsk,» skriver David Goldblatt i The Ball is Round: A Global History of Football. «Athletic vokste parallelt med oppblomstringen av moderne baskisk nasjonalisme og dets representative parti PNV.» Partiet fikk sin støtte fra forretningsmennene og entrepenørene som drev den nye industrielle økonomien i Baskerland, og det samme var tilfellet for Athletic Bilbao. I 1913 ble Estadio San Mames, Spanias første rene fotballstadion, ferdigstilt, og det var Athletic Bilbaos rundt hundre betalende klubbmedlemmer (såkalte socios) som sammen hadde finansiert det voldsomme prosjektet. San Mames ble et «synlig bevis på baskernes sportslige styrke, forretningsteft og tidlige modernitet,» konkluderer Goldblatt. På denne tiden hadde Athletic også kvittet seg med sine britiske spillere og allerede uformelt etablert regelen klubben senere skulle bli verdenskjent for: Kun spillere av baskisk opprinnelse skulle få representere Athletic Club de Bilbao.

En engelskmann tenker kort(pasningsspill)
Men den britiske innflytelsen stoppet likevel ikke der, det var nemlig en engelskmann som bidro sterkt til å gi klubben en sportslig identitet. Den tidligere Blackburn og Middlesbrough-angriperen Fred Pentland ble i 1920 ansatt som trener for Racing Santander, men etter bare en sesong der hentet Athletic han til Bilbao. Pentlands historie er en studie i trasig timing, for hans trenergjerning ble til stadighet avbrutt av forsmedelige verdenshistoriske vendepunkter. Han trodde at han hadde fått en kremjobb da han som ung trener fikk ansvaret for Tysklands olympiske fotballag – problemet var bare at året var 1914, første verdenskrig brøt ut og Pentland, som da var i Berlin, ble internert. Etter krigen slapp Pentland heldigvis ut igjen og i 1920 flyttet han altså til Spania. Under Pentland vant Athletic Bilbao Copa del Rey igjen i 1923, men kanskje vel så viktig som suksessen var det at Pentland introduserte kortpasningsspill – på denne tiden en svært radikal taktikk – en spillestil som skulle komme til å dominere utviklingen av fotballen i Spania frem til den dag i dag. Han forlot Athletic Bilbao i 1926, trente Atletico Madrid, Real Oviedo og Atletico Madrid igjen, før han returnerte til Bilbao og vant både La Liga og Copa del Rey med Athletic i 1930 og 1931. I 1931 ble Pentlad også historisk da hans Athletic Bilbao påførte Barcelona et 12-1-tap, stadig katalanerne verste nederlag. Igjen kom krig i veien for Pentland, det ulmet til borgerkrig i Spania og i 1935 dro han tilbake til England, der han trente Barrow frem til han 1940 nok en gang ble avbrutt av krig, denne gangen selvsagt andre verdenskrig.

Athletic Bilbaos rolle som et symbol for baskisk nasjonalisme var viktig nesten fra klubbens fødsel, men under General Francos brutale diktatur ble naturlig nok rollen enda mer fremtredende. Klubben ga folk en legitim måte å uttrykke baskisk nasjonalisme, noe som ellers kunne få farlige følger. Da Athletic Bilbao i desember 1975 møtte Real Sociedad i baskerderby kun to uker etter Francos død bar Athletics Jose Angel Iribar og Reals Ignacio Kortabarria det da stadig forbudte baskiske flagget ut på midtsirkelen og la det ned der – noe som var den første offentlige fremvisningen av flagget etter at Franco døde. Iribar var senere med å grunnlegge Herri Batasuna, den paramilitære separatistgruppen ETAs politiske fløy. «Sammenhengen mellom Athletics fremvekst og PNVs voksende innflytelse tidlig på 1900-tallet kan ikke kan ikke overvurderes,» skriver Phil Ball i Morbo, hans glimrende bok om spansk fotballs historie. «Athletics fremtredende posisjon i de 28 årene frem til etableringen av en nasjonal profesjonell liga forsikret at den politiske fremdriften bak konservativ baskisk nasjonalisme kunne blomstre på grunnlag av dens representanters sportslige prestasjoner.» Ikke bare ble Athletic altså et symbol for baskisk nasjonalisme, men Athletics suksess bidro også til å styrke baskernes kollektive selvfølelse og gi denne nasjonalismen bedre grobunn. Og nøkkelen til dette ligger i klubbens cantera.

Jose Maria Arrate, Athletic-presidenten som så lyrisk beskrev klubben som mer enn en kubb, skrev videre i sin introduksjon til hundreårsboken at «Vi ønsker bare at sønnene av vår jord skal representere klubben, og med dette ønsket skiller vi oss ut som en sportslig enhet, ikke et forretningskonsept. Vi ønsker å forme våre spillere til å bli menn, ikke bare fotballspillere, og hver gang en spiller fra vår cantera får sin debut føler vi at vi har realisert en målsetning som er i harmoni med våre forfedres ideologier». For i tillegg til å både fostre og symbolisere baskisk nasjonalisme er Athletics cantera-politikk (direkte oversatt betyr cantera noe slik som «steinbrudd» eller «pukkverk») et nikk til det som i utgangspunktet var hele poenget med fotballag, nemlig at spillerne representerer klubbens by, eller i hvert fall klubbens tilhengere. Dette kan man si klubbene på en måte fortsatt gjør, men i dagens globaliserte fotballverden har forbindelsen mellom tilhenger og lag blitt voldsomt tynnet ut – blant annet fordi spillerne gjerne nå ikke har noe som helst geografisk eller kulturell forbindelse med de supporterne de skal høre til å representere. Dette er ikke tilfelle i Athletic Bilbao.

På klubbens hjemmesider heter det at «Athletic Club er en institusjon som, sammen med sine supportere, karakteriseres av sitt ønske om å forsvare verdier som blir stadig sjeldnere i fotball og i sport generelt i det 21. århundret. Vår stolthet har blitt en forenende kraft som veier tyngre enn uenighetene vi finner i våre daglige liv, noe som gjør vår filosofi annerledes enn alle andres og annerledes enn måten fotball forstås på i resten av verden.» Pompøse ord, kanskje, men en kubb som frivillig velger å begrense sin rekruttering til et befolkningsområde på rundt 5 millioner mennesker når alle andre toppklubber leter etter talenter blant 5 milliarder kan lett tilgis for å ty til svulstig retorikk. Mens globaliseringen av fotballen har ført til at klubber nå finsikter guttelag fra alle verdenshjørner på jakt etter den neste store stjernen tviholder Athletic Bilbao på sine tradisjoner, og dette har bred støtte blant fansen: En av klubbens stolteste statistikker er at den er en av kun tre klubber i Spania som aldri har rykket ned fra La Liga (de andre to er selvsagt Real Madrid og Barcelona), men til tross for dette viste en undersøkelse på 90-tallet at 76% av Athletic-tilhengere heller vil rykke ned enn å bruke ikke-baskiske spillere.

Alt på egne premisser
Definisjonsspørsmålet om hvem som er baskere og hvem som ikke er det har riktig nok ikke vært helt uten kontroverser. I gamle dager var det kun spillere fra Athletics egne juniorrekker som kunne representere klubben, mens sent på nittitallet ble det firet litt på reglene slik at så lenge en spiller er basker så er det greit. Det var slik det ble mulig for klubben å hente Bixente Lizarazu, den strålende baskiske venstrebacken som var født i Frankrike, samt Ismael Urzaiz og Jose Mari. Klubblegenden Joseba Etexeberria, som ble hentet i 1995, kom fra den andre baskiske storklubben Real Sociedads cantera, og denne formen for talentrøving førte til svært dårlig stemning mellom de to klubbene. I følge de nye reglene som ble innført på slutten av nittitallet kunne nå teknisk sett utlendinger også spille for Athletic Bilbao så lenge de lærte å spille fotball i Athletics cantera, men denne situasjonen har ikke blitt aktuell enda. Athletic har imidlertid fått sin første landslagsspiller som representerer et annet land enn Spania: Den staute stopperen Fernando Amorebieta er født i Venezuela, men ble vurdert å møte kriteriene siden hans foreldre begge er baskere og han ble oppdratt i Baskerland, men etter å ha spilt for Spania på u19-nivå valgte Amorebieta å spille sine A-landskamper for Venezuela. Athletic fikk i 2009 også sin første fargede spiller i form av den baskerfødte høyrebacken Jonas Ramalho, som er av angolsk opprinnelse.

LES BLOGGEN: Marcelo Bielsa og hans beinharde baskere

SUKSESSTRENER: Marcelo Bielsa. (Foto: Matthew Lewis/UEFA/POOL
  Wire/Pa Photos)
SUKSESSTRENER: Marcelo Bielsa. (Foto: Matthew Lewis/UEFA/POOL Wire/Pa Photos)

Athletic Bilbao er nemlig kjent i Spania som den iberiske halvøyas mest «engelske» klubb.

(Denne artikkelen om Marcelo Bielsa og Athletic Bilbao ble først publisert i Josimar #8 2011 og er gjengitt med tillatelse av Josimar. )

Akkurat om Marcelo Bielsa er altså Athletic Bilbao en klubb som gjør alt på enge premisser, og som styres mer av eget verdisyn enn av bransjelogikk. Man får inntrykk av at man i Athletic er langt mer forberedt på å akseptere nederlag enn man er på å akseptere å gå på akkord med seg selv, og denne institusjonelle karakteren står selvsagt perfekt til den urokkelige Marcelo Bielsa. Det er fra et nøytralt synspunkt en slags skjønnhet i at disse to har funnet hverandre, kult-treneren og kult-klubben. Men det at trener og klubb begge er dypt eksentriske på nokså godt korresponderende måter gir jo ingen poeng i seg selv, det må også oppstå søt musikk på banen, og spørsmålet om Marcelo Bielsas fotball vil fungere på San Mames er litt mer ullent.

Athletic Bilbao er nemlig kjent i Spania som den iberiske halvøyas mest «engelske» klubb. De siste par tiårene har du sjeldent sett et Athletic-lag som ikke hadde minst to svære, brutale midtstoppere bak og en like svær og brutal midtspiss fremme, og det trofaste publikum på San Mames har sett flere langpasninger enn de fleste andre spanske fotballtilhengere. Det er kanskje passende at det er sånn, klubben har som nevnt tette historiske bånd til England, selv om Fred Pentland paradoksalt nok huskes for å ha importert finspill, og baskiske spillere er kjent for sin aggressivitet og fysikk: Det spanske landslaget går ofte under kallenavnet «La furia roja» (som litt keitete kan oversettes til «det røde raseri»), et kallenavn de plukket opp etter sine prestasjoner i OL i Antwerpen i 1920 – 14 av 21 spillere i den troppen var baskere. San Mames er også en perfekt stadion for lange baller og saftige dueller, arenaen som også kalles La Catedral er bratt, intim og utsettes ofte for store mengder regn, kort fortalt kunne den like gjerne hørt til en dertil egnet gruveby i Nord-England.

Tradisjonen for å spille «engelsk» fotball i Bilbao går faktisk tilbake hele 100 år, til den legendariske Athletic-spissen Rafael Moreno Aranzadi – også kjent som «Pichichi», som scoret vanvittige 468 mål på 287 kamper og som passende nok har fått den spanske toppscorertittelen oppkalt etter seg. Phil Ball, igjen i Morbo, forklarer: «Pichichi begynte en tradisjon hos Bilbao for målfarlige midtspisser som har tjent på det som hevdes å være klubbens troskap mot la manera inglesa (den engelske måten), slik de ble opplært til å spille av en rekke engelske trenere og som ble referert til «den gamle 1-2-3». Dette betydde tre toucher fra keeper til midtspiss, som da selvsagt ville mose læret nådeløst i mål.» Pichichi gjorde dette regelmessig i ti år mellom 1911 og 1921, og hundre år senere gjør Fernando Llorente noe det samme.

Raskeste veien til mål
Det var med slik direkte og funksjonell fotball at Athletic Bilbao havnet på 6. plass og kom til finalen i Copa del Rey forrige sesong, under ledelse av Joaquin Caparros. Dette var sterke resultater isolert sett, men man satt likevel med en følelse av at Caparros hadde lite å komme med, at hans instrukser stort sett gikk ut på at spillerne skulle være aggressive og så slå ballen langt i retning Llorente. Det ble for tynt, og at Josu Urrutia vant presidentvalget i sommer etter å ha lovet Bielsa som ny hovedtrener, vitnet om at også Athletics medlemmer var klare for en mer ekspansiv trener.

Men å omstille et lag som er vant til å spille erkebritisk pumpefotball til å spille den langt mer intrikate angrepsfotballen Marcelo Bielsa står for er ingen enkel oppgave, spesielt ikke når klubben har en hundre år gammel tradisjon for å spille slik funksjonell fotball. En meningsmåling i media viste at 31% ønsket at Bielsa skulle få Athletic til å spille finere fotball, men hele 48% ønsket at han også skulle tilpasse seg Athletics filosofi. Bielsa gikk løs på oppgaven med sedvanlig intensitet, og mye endret seg på treningsfeltet. La Liga-eskpert Sid Lowe skriver i The Guardian at «Metodologien er fullstendig annerledes: Arbeidet er mye mer konseptuelt, teoretisk og teknisk enn det noen gang har vært før, og detaljene er viktige. Spillerne ledes gjennom bevegelser uten motstandere, og områder de burde posisjonere seg i markeres på banen.»

For en tropp som ikke bare er vant til å spille langt mer enkelt fotball, men som faktisk er vant til at man her i denne klubben alltid har spilt enkel fotball, vil dette være en usedvanlig brutal omstillingsfase. Og man mistenker at Bielsa, kompromissløs som han er, gjerne er tilbøyelig til å endre litt vel mye på en gang. Når Athletic Bilbao startet sesongen med å ta to poeng på fem kamper var det fristende å tenke at denne drømmeduoen, kult-treneren og kult-klubben, kanskje ikke var så genialt likevel. Men så var plutselig tendensene der.

For det finnes også fotballmessige grunner til at Bielsa bør kunne lykkes i Bilbao. Laget er kanskje ikke vant med å spille det pasningsspillet Bielsa legger opp til, de har kanskje aldri sett noe som ligner Bielsas formasjoner før, men de er vant til å spille med høy intensitet og stor aggressivitet, noe som er avgjørende for å få Bielsa-fotball til å fungere. Det handler om å sette inn presset skyhøyt for å komprimere spilleflaten, ikke gi motstander ro til å bygge opp sitt eget spill, og dette har de barske baskere alle fysiske og mentale forutsetninger for å lykkes med. Samtidig, på grunn av klubbens rekrutteringspolitikk, har Athletic en langt mer homogen og samkjørt stall enn de aller fleste andre klubblag, noe som vil være en stor fordel for Bielsa.

DIREKTE: Se Atletico Madrid - Atletic Bilbao på TV 2 Zebra og TV 2 Sumo kl. 20.45.

STERK LEDER: Athletic Bilbaos trener Bielsa. (Foto: Alvaro Barrientos/Ap)
STERK LEDER: Athletic Bilbaos trener Bielsa. (Foto: Alvaro Barrientos/Ap)

LES BLOGGEN: Marcelo Bielsa og hans beinharde baskere

Mot slutten av september møtte Athletic nyrike Paris Saint-Germain i Europaligaen, og plutselig så baskerne mer komfortable ut. Etter fem kamper uten seier i La Liga anklaget mange Bielsa for å endre for mye for fort, siden flere av spillerne virket ukomfortable med sine nye arbeidsoppgaver. Mot PSG var det mer av gamle Athletic i spillet, en mellomting mellom hva laget har vært og hva dets nye trener ønsker at det skal bli, offensivt og intensivt, men også litt mer direkte enn i åpningskampene. Helgen etter den midtuke-kampen møtte de Real Sociedad i et livsviktig baskerderby og igjen det samme, Athletic har et stykke igjen før det realiserer Bielsas visjoner på banen, men de er på vei i riktig retning og de ser komfortable ut. Kanskje viktigst av alt, superspiss Fernando Llorente ser ut til å være på hugget og scorer sine to første mål for sesongen. Athletic vinner 2-1 og tar med det sine første tre poeng i La Liga under Bielsa.

Kanskje vil derbytriumfen huskes som et vendepunkt? Det ser hvert fall veldig ut som om baskerne og Bielsa for alvor begynner å forstå hverandre, og det må være lov å håpe på at det vil fungere. Det ville være en berikelse for fotball-Europa og en gave til alle som setter pris på god angrepsfotball om Bielsa lykkes i å omskolere langpasningslaget fra Bilbao til et lag som kan realisere alle hans angrepsfantasier. De to står på mange måter godt til hverandre, mannen som nekter å gjøre som alle andre og klubben som nekter å gjøre som alle andre, og begge representerer på mange måte verdier fra en svunnen fotballtid. Det hadde unektelig vært stor stas om de fikk det til å stemme sammen, alle fotballnerders drøm – kult-treneren som gjøs suksess i kult-klubben.

Som «El Loco» Bielsa selv sier: «En mann med nye ideer er gal – helt til han lykkes.»

DIREKTE: Se Atletico Madrid - Atletic Bilbao på TV 2 Zebra og TV 2 Sumo kl. 20.45.

Denne artikkelen om Marcelo Bielsa og Athletic Bilbao ble først publisert i Josimar #8 2011 og er gjengitt med tillatelse av Josimar.