UARS satellitten traff atmosfæren ved Samoa i Stillehavet. Restene falt ned i havet mellom 480 og 1290 kilometer lenger nordøst. (Foto: NASA)
UARS satellitten traff atmosfæren ved Samoa i Stillehavet. Restene falt ned i havet mellom 480 og 1290 kilometer lenger nordøst. (Foto: NASA)

Satellitten falt ned i havet

NASA vet nå nøyaktig når og hvor UARS-satellitten traff jorden. Den plasket i Stillehavet, langt fra folk.

NASA forteller i en pressemelding at UARS-satellitten kom inn i atmosfæren klokken 5 om morgenen lørdag 24. september norsk tid. Da var den over Stillehavet, 14,1 grader sør og 170,2 grader vest.

– Vi har nå et nøyaktig anslag basert på et stort antall datapunkter, sier Nick Johnson i NASA.

Stort område

Den grønne streken viser banen til UARS fra klokken 3.30 GMT (firkanten) til klokken 4 GMT (sirkelen) da den kom inn i atmosfæren. (Foto: NASA)
Den grønne streken viser banen til UARS fra klokken 3.30 GMT (firkanten) til klokken 4 GMT (sirkelen) da den kom inn i atmosfæren. (Foto: NASA)
Posisjonen som ble offentliggjort onsdag er over åpent hav, det nærmeste landområdet er Samoa.

Før den seks tonn tunge satellitten styrtet ble det beregnet at 26 deler på til sammen et tonn ikke ville brenne fullstendig opp, men smelle i bakken eller plaske i havet.

Les: Kjempesatellitt treffer snart jorden i voldsom hastighet

Lang tid

Nick Johnson har ansvar for romskrap i NASA
Nick Johnson har ansvar for romskrap i NASA
I følge NASA har ingen sett fyrverkeriet da satellitten ble revet i fillebiter og tok fyr på grunn av friksjonsvarmen. Det støtter at restene falt i havet, mellom 480 og 1290 kilometer nordøst for stedet der satellitten traff atmosfæren.

– Heller ingen fly eller skip har rapportert noe, sier Johnson.

Det har tatt NASA lang tid å offentliggjøre en nøyaktig posisjon, og enkelte har spekulert i at de ville holde den hemmelig.

Les: NASA aner ikke hvor satellitten traff

Sjekket ut

Mange hevder å ha sett satellitten brenne opp, og NASA forteller at det har tatt tid å sjekke ut alle observasjonene.

Det som til slutt ga dem tidspunktet og dermed posisjonen, var sensorene rundt om på kloden som følger alle satellittene som svirrer over oss.

– Vi undersøkte når noen av sensorene som burde sett sattellitten passere ikke lenger oppdaget den, og det skjedde klokken 4 GMT, sa Johnson.