Tre jeg aldri torte kjøpe - men likevel gjerne skulle ha eid
Noen eventyr tør man aldri gi seg ut på. Og det svir...
Å være feig er veldig trygt. Samtidig er det, nettopp, feigt. Men når bilkunnskapen ikke omfatter det å skru selv, og økonomien ikke er romslig nok til å takle katastrofer med delekjøp og verkstedbesøk, da blir det gjerne til at man velger det sikreste.
Det er bakgrunnen for at jeg har holdt meg unna de mest avanserte hobbybilene, og til daglig transport tilbragt mange år og mange titalls tusen kilometer bak rattet på gamle, taxikjørte Mercedeser - bilverdenens svar på St. Bernhardshunden.
Det er ikke mange fristelser jeg har sett noe poeng i å stå imot, men noen har det blitt - ikke minst med forklaringen i ovenfor nevnte realiteter. Og pussig nok er det noen biler som aldri helt klarer å slippe taket - til tross for at jeg vet at det stadig ville være like risikabelt å kaste seg ut på et eventyr med dem.
Her er tre av de jeg aldri (så langt) har tort å kjøpe.
Har du noen tilsvarende som du gjerne skulle eid, men ikke våget? La oss høre om det i kommentarfeltet under!
Alfa Romeo 164
Den var altfor dyr da den var ny, men på typisk italiensk vis raste den i verdi og kom innenfor rekkevidde mens den ennå var ganske moderne. Søstermodellen Fiat Croma fantes i mye større antall, og noen skrekkhistorier om kvaliteten på dem gjorde at "alle" frarådet kjøp av den presumptivt mer avanserte og mer kostnadskrevende Alfaen også.
Hvorfor skulle man så ønske å ha en slik?
Tja, jeg har alltid likt litt fete sedaner, og i mitt hode var den rettlinjede bilen med skarpe profiler svært lekker for sin tid - spesielt i sobert sort farge, eller også "tvert imot" i oppviglersk, knall rødt med sort sideplast, som jeg en gang så på nært hold. Interiøret så også lekkert ut, uten alle de runde elementene som Alfa gjerne hadde.
Det finnes sikkert italienere som får blodet til å bruse adskillig friskere i årene når man kjører dem, men den tidløse elegansen til 164-modellen mister jeg aldri lysten på. Gjerne en helsort, diskret utgave. Men kanskje enda heller en knall rød med 3-liters V6, firehjulstrekk, sort sideplast med skjørtekanter og "Ferrari-beige" skinninteriør...
Les også: Fornuft eller galskap? Spørsmålet består
Audi TT
TT provoserte meg da den kom. Jeg syntes designet var for mye "teknisk", og for lite følelsesmessig forankret. Som om en gjeng designere hadde fått utdelt et sett nye linjaler, og gikk helt bananas når de skulle prøve dem. Litt senere avsluttet mine foreldre en lang karriere som Audi-eiere med en endeløs rekke verkstedbesøk med sin A6 2,5 TDI Quattro.
Dermed fikk jeg skrekken.
Men for ikke så lenge siden fikk jeg plutselig lyst på TT. Da var den nemlig blitt "yesterday´s news", slik at prisene hadde stupt. Og som en avveksling etter en lang, lang rekke E-klasser virket det gøy å sitte i gode sportsstoler, ha bra stereo, gire selv og nyte litt friskere kjøreegenskaper enn jeg var vant til.
Jeg begynte min jakt på Ungarsk Bilindustris Aller Fineste med å slå høyre kne mot midtkonsollen. Nok en bil som ikke var beregnet for folk med kne midtveis på gassbeinet, altså. Og da ryktet spredte seg om hva jeg vurderte, fikk jeg raskt tallrike advarsler om instrumenter med dyre feil, turbohavarier og diverse annet - som fort kunne doble prisen jeg i utgangspunktet ville gi for bilen.
Jeg fikk skrekken igjen. Derfor har jeg per dags dato fremdeles ikke prøvekjørt en TT. Og jeg synes fremdeles ikke den er pen.
Men jeg tror den er artig å kjøre - når alt er i orden. Og spesielt hvis man ikke har kne på høyre bein.
Les også: ...eller også kan man lage TTen sin selv!
Aston Martin Lagonda
Jeg husker jeg så bilder av den da den kom midt på 70-tallet. Ekstremt kantete, ekstremt lav og ganske lang. Ganske kul, og helt ulik alt annet, slo jeg fast.
Ca. én gang hvert tiår siden har bilen dukket opp i blader eller på TV, og konklusjonen har vært den samme hele tiden. Dermed kom jeg for et par år siden på at det hadde vært gøy å se hva noe slikt kostet.
Svaret var fremdeles "altfor mye". Men via bekjente i USA fikk jeg høre at det sto en 1983-modell i mørkeblått med hvitt skinn til salgs i New Jersey.
Prisen var ikke avskrekkende, heller ikke rust og mekanisk tilstand. Men "verdens første digitale dashboard, produsert av Lucas" var i høy grad avskrekkende selv den gangen bilene var nye. Når det nå ble sagt å virke "bare tidvis, og ikke helt som det skulle", så dempet det kjøpelysten akkurat tilstrekkelig.
Jeg hadde kommet hjem fra ferie i New York to uker før, og å sette seg på flyet tilbake sånn med én gang for å sjekke ut en høyst tvilsom bil virket litt i overkant. Dessuten visste jeg om kun én slik bil i Norge fra før, og jeg tvilte på at skipsrederen som kjøpte den ny hadde skrudd såpass mye på den selv at det var gode tips å hente der den dagen Den Engelske Pasienten fant det for godt å legge seg til i veikanten.
Av alle biler jeg ikke har eid, er det trolig denne jeg bør være mest fornøyd med - at jeg ikke har eid. Men jeg beklager likevel at jeg har somlet bort lappen hvor jeg hadde notert registreringsnummeret, slik at jeg ikke vet hvor den ene, norskregistrerte befinner seg nå for tiden...