Grillmønsteret skiller 1977, 1978 og 1979 Oldsmobile Custom Cruiser   og er forskjellig fra Delta 88 sedanen den er basert på. Bilen jeg så i 1979 var trolig fra samme år, men kan også ha vært en 1978 modell, som dette brosjyrefotoet viser.
Grillmønsteret skiller 1977, 1978 og 1979 Oldsmobile Custom Cruiser og er forskjellig fra Delta 88 sedanen den er basert på. Bilen jeg så i 1979 var trolig fra samme år, men kan også ha vært en 1978 modell, som dette brosjyrefotoet viser.

Oldsmobile Custom Cruiser: Åpenbaringen på Sagtomta

Enkelte biler fester seg i minnet, uten at man helt skjønner hvorfor.

I 1979 var Sagtomta i Mysen en typisk parkeringsplass i utkant-Norge. Omkranset og avgrenset av bygninger i usymmetrisk, spredt orden, og belagt med grus og sølepytter. De tre-fire første bileierne som kom hver morgen bestemte i praksis parkeringsmønsteret den dagen.

Slik fikk hundrevis av biler plass - helt til fremskrittet kom et tiår senere: Anført av nyutdannede landskapsarkitekter med rosebusker, asfalt, hvitmaling - og tusener på tusener av dekkspisende kantsteiner.

Et tosifret antall prosent av parkeringsplassene ble ofret på ordenens og symmetriens alter, og bilene som ble igjen ble presset så tett inntil hverandre at fenomenet ”parkeringsbulker” også kom til Mysen.

Bilen som gjorde dagen gyllen

Men altså: Sent på høsten i 1979, mens man fremdeles kunne nyte synet av at soloppgangen speilet seg i sølepyttene en tidlig morgen, krysset jeg hastig over plassen. Og fikk se en åpenbaring i form av noe som ikke hadde latt seg parkere helt på linje med noe av det som sto rundt, hvor godt føreren enn hadde forsøkt.

Interiøret i stasjonsvognen så eksklusivt ut, men valgte man ikke velour fikk man bare vinyl i disse bilene - ekte skinn var forbeholdt sedanene. Foto fra 1977-brosjyren.
Interiøret i stasjonsvognen så eksklusivt ut, men valgte man ikke velour fikk man bare vinyl i disse bilene - ekte skinn var forbeholdt sedanene. Foto fra 1977-brosjyren.

Der, mellom skitne Escorter og en og annen metallic-brun japaner med bortrustede skvettlapp-fester, sto en kremgul Oldsmobile Custom Cruiser og formelig bidro til å gjøre soloppgangen gyllen. Bilen var strøken, og hadde ikke vært på veien i mange måneder. Og den lysgule, lekne fargen i kombinasjon med brunt fake-treverk på sidene gjorde den store luksus-stasjonsvognen enda mer imponerende.

Les også: Ole kjøpte sin 1977 Ford LTD ny og har eid den siden!

Modellen var ikke helt uvanlig i Norge den gangen. Takket være en temmelig halvhjertet diesel-konvertering av den legendariske 350-motoren ble det solgt i bøtter og lass av stasjonsvogner fra alle GMs merker på slutten av 70-tallet. Ventet man tre år før man satte inn baksetet var det varebil, og med grisebillig diesel som drivstoff var alle reservasjoner mot V8, automatgir og bakhjulstrekk på vinterføre plutselig borte.

Fremdeles en gåte, 32 år etter

De aller, aller fleste var av den mindre Cutlass-typen, og tilsvarende Chevrolet Malibu. Men også noen av de større modellene kom. Hadde du en slik var du konge.

Jeg stoppet opp i et kvarters tid, spent på hvem som var kongen i dette tilfellet. Men eieren dukket aldri opp, og jeg trasket videre til legetimen min – stygt forsinket.

Og til denne dag har jeg angret på at jeg aldri noterte skiltnummeret. Urutinert, selvsagt – men jeg var tross alt bare 11.

Tilbake på skolen vakte beretningen om den kremgule åpenbaringen utenfor gamle Mysen Meieri i beste fall avmålt entusiasme fra mine medelever. Mange hadde ikke hørt om Oldsmobile Custom Cruiser i det hele tatt, og de ble ikke imponert når jeg forklarte at det var søstermodellen til Chevrolet Caprice.

– Likbil, konkluderte de, og trikset videre med Cola-jojo´ene sine.

Og riktignok lignet den, men både fargen, attituden og ganske sikkert utstyrsnivået gjorde den helt ulik de sorte Capricene som den gangen transporterte våre forfedre de siste kilometerne til veiens ende.

Gult var i overkant flashy for norske Oldsmobile-kjøpere. De fleste var i mørkeblå og mørkerød metallic, og en del i samme tilbakeholdne brun-metallic som brosjyrebilen fra 1979. (Foto fra brosjyren)
Gult var i overkant flashy for norske Oldsmobile-kjøpere. De fleste var i mørkeblå og mørkerød metallic, og en del i samme tilbakeholdne brun-metallic som brosjyrebilen fra 1979. (Foto fra brosjyren)

(Tannlege-)skrekkens taxi

I årene som fulgte var det mange slike biler å se i trafikken, men nesten aldri en gul. Jeg fikk tigget til meg brosjyrer fra ”Sørensen og Balchen”, og konstaterte svakt triumferende at brosjyrebilen både i 1977 og 1978 var i ”mine” farger. I 1979, som var det siste året for det opprinnelige, firkantede og pene karosseriet, gikk man i stedet for en mer nedtonet bil i brun metallic.

Og det gjorde de fleste norske kjøperne også.

Én kremgul bil visste jeg om. Den gikk som taxi i nabokommunen Aremark, og jeg så den av og til fullastet med skrekkslagne barn utenfor skoletannlegen på min egen skole. Jeg, som er kretsmester i tannlegeskrekk, syntes utrolig synd på disse aremarkingene som fikk kjøre i så flott bil - men likevel umulig kunne glede seg over turen.

Les også: Rune angrer på at han satset på XC90 som taxi

Aremark-taxien sporet jeg for noen år siden opp restene av i Telemark. Hvem som eide den gule jeg så i Mysen fant jeg aldri ut av. Men jeg bestemte meg allerede den gang for at en slik skulle jeg en dag eie.

Om de var sjeldne i 1979, har over 30 år med uvøren bruk og respektløse karosseribytter satt en stopper for det så langt.

Kanskje greit nok, det er ikke akkurat det at jeg TRENGER en bil til.

Så nær - men likevel så fjernt

Men likevel hoppet jeg ut i veien og stoppet cruisingen umiddelbart da en slik bil i riktig farge dukket opp da jeg var på jobb for Broom i Halden forleden. Den var preget av tidens tann, men originalfargen både inni og utenpå var riktig – og rester av listverk her og der viste at det hadde vært klistret fake-treverk på den også en gang i tiden.

Både for norske nybilkjøpere og i en 11-årings hode var en Oldsmobile Custom Cruiser en luksusbil den gang. Dermed var det uvant å se amerikanske magasinannonser som denne for 1979-modellen, som poengterte hvor mange kartonger med egg man kunne få plass til.
Både for norske nybilkjøpere og i en 11-årings hode var en Oldsmobile Custom Cruiser en luksusbil den gang. Dermed var det uvant å se amerikanske magasinannonser som denne for 1979-modellen, som poengterte hvor mange kartonger med egg man kunne få plass til.

BL-skiltene viste at den var solgt ny her i landet på korrekt tidspunkt. Kanskje var det til og med bilen fra Sagtomta i Mysen for 32 år siden.

– Hvis du ikke føler at du nødvendigvis MÅ ta livet av denne, kunne du tenke deg å ringe meg når du vil bytte den ut, nærmest tryglet jeg den unge mannen bak rattet.

– Ja, rent bortsett fra at det aldri kommer til å skje. Denne har jeg hatt i syv år, og jeg selger den aldri, kunngjorde den uvanlig målbevisste eieren. Og bekreftet hoderystende at det var første gang han møtte en som ”måtte” ha akkurat den modellen i akkurat de fargene.

Del med Facebook-vennene dine!

Det var trist. Men jeg forsto ham.

1977-1979 Oldsmobile Custom Cruiser er garantert ikke en bil som vil bli tatt vare på for ettertiden i noe enormt antall, selv om det sikkert finnes noen low mileage-eksemplarer stående i garasjen hos oldeforeldre-generasjonen i USA.

Å finne en slik i riktig farge vil være verre enn å lete etter nåla i høystakken.

Likevel håper jeg minst én kremgul utgave med lysbrunt interiør og fake-treverk på sidene overlever, slik at den kan nytes på museum når jeg blir gammel. For det er lite sannsynlig at jeg noen gang vil eie noe mer enn mine gamle brosjyrer – og minnene fra en gyllen høstmorgen i Mysen.

Les også: Disse film-bilene får vi heller aldri ut av hodet