Daihatsu Copen er det nærmeste du kommer tegneserie bil i Norge.
Daihatsu Copen er det nærmeste du kommer tegneserie bil i Norge.

Daihatsu: - Jeg kommer til å savne det rare, lille bilmerket

Bli med på en skikkelig mimre-reise - fra 70-tallet til i dag.

For noen uker siden meldte Broom av Daihatsu trekker seg ut av hele Europa. Merket setter kroken på døren for godt i vår verdensdel fra 1. januar 2013.

Men i praksis er det nok bortimot slutt allerede. En bilfabrikant som annonserer sin avgang to år før det faktisk skjer, kan ikke ha andre planer enn å slutte å selge biler så snart som mulig.

Europa og Norge blir altså et bilmerke fattigere når Daihatsu forsvinner. Betyr det noe? Har de produsert biler som vi kommer til å savne?

For egen del har jeg fulgt dette bilmerket fra sidelinjen helt siden jeg var liten gutt på slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet. Jeg vet ikke hvorfor, men modellene fra Daihatsu brente seg minst like fast i bevisstheten som andre biler.

Hvorfor?

Hadde Daihatsu spesielt bra design? Laget de gromme biler som ga meg godfølelsen når jeg så dem eller hørte dem kjøre?

Spør Benny om brukt Daihatsu her:

Husker du Charade?

Den første Daihatsu-bilen som klistret seg til hjernen var Charade. Den tidlige, kantete modellen hadde runde lykter. Da min tante skulle bytte ut VW-Boblen på begynnelsen av åtti-tallet husker jeg hun vurderte Honda Civic og Daihatsu Charade.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Daihatsu Charade av første generasjon, G10, som ble lansert
  i 1977.
Daihatsu Charade av første generasjon, G10, som ble lansert i 1977.

Fatter'n lo av henne og prøvde å få henne på bedre tanker:

- Den derre spinkle Daihatsuen har tresylindret motor. Ingen andre biler er så dårlig utrustet, må du skjønne. Det er intet annet enn en symaskin under panseret, ropte han til henne i det vi pakket oss i bilen hjem etter et middagsbesøk.

Japanske biler var liksom ikke stuerent i hans øyne. I hvert fall ikke småbiler. Jeg vet ikke om det var min far som overbeviste henne, men tante glemte fort Daihatsu-planene og kjøpte Ford Escort i stedet.

I min hjerne derimot, var ting ikke glemt. Fatter'n hadde vekket nysgjerrigheten min for denne, tydeligvis ekstremt spinkle bilen. Det gjorde inntrykk og jeg studerte dem ekstra nøye hver gang det kom en langs veien. Spesielt prøvde jeg å høre etter om jeg kunne klare å fange opp symaskinlyd når de kjørte forbi.

Jeg leste bilblader og fant ut at bilen hadde en 993 kubikks motor med 50 hestekrefter. Den skulle visst være "meget kvikk" i bykjøring.

Tro det eller ei: Daihatsu Charade stjeles mest

"Kruttønne med tre sylindre"

Innimellom lyttet jeg til mors symaskin, memorerte lyden og hadde ørene på stilker i trafikken når en Charade summet forbi.

Så, litt senere, når jeg var blitt noe eldre, kom den i ny generasjon. Nå skulle Charade også komme i turbo-utgave! Året var 1983 og jeg husker spenningen når jeg leste meg gjennom artikkelen på jakt etter effekttallet. Ingenting var gøyere enn hestekrefter og jeg minnes at det ene øyenbrynet mitt løftet seg høyere enn det andre da jeg så tallet: Den skulle få 68 hester!

(artikkelen fortsetter under bildet)

Det begynner å bli noen år siden denne var nybil - og spesielt
  skarpt kan vel bildet av Charade heller ikke bedkyldes for å være.
Det begynner å bli noen år siden denne var nybil - og spesielt skarpt kan vel bildet av Charade heller ikke bedkyldes for å være.

"Kruttønne" og "kvikkas" var karakteristikker den lette bilen fikk i motorpressen. Jeg hadde ingen anledning til å prøve den så jeg fantaserte om akselerasjonen i den vesle, fortsatt tresylindrede bilen.

- Du hører ikke gravemaskinen

Tyve år senere fortalte en bekjent meg at han skulle bruke sommerferien til å grave vekk gammel drensmasse rundt huset sitt. Ja, han skulle kjøre gravemaskinen selv, og gledet seg storlig:

- Det er en heimesnekra gravemaskin - naboen har bygget den selv. Den har en tresylindret motor og går så stille at du ikke hører den før du kommer rundt hushjørnet og ser den i aksjon.

Stillegående og tresylindret - hjernen min scannet raskt:

- Jasså, han har bygget gravemaskinen rundt en gammel Daihatsumotor? spurte jeg.

- Ja, hvordan visste du det?

Les hva Broom skriver om Daihatsu Sirion i den store bruktbildatabasen:

Husker du Gran Move?

På nittitallet skjøt det fart en navnemote hvor bilprodusentene puttet et "Grand" før modellnavnet for liksom for å understreke at dette var noe "ekstra".

(artikkelen fortsetter under bildet)

Kjøpte du en slik kunne du frakte familien med
Kjøpte du en slik kunne du frakte familien med

Det kunne enten bety at bilen var en mer eksklusiv modell slik som Jeep Grand Cherokee var i forhold til vanlig Cherokee, eller det kunne bety at det var en lengre utgave, gjerne av en flerbruksbil som Chrysler Grand Voyager i forhold til standard Voyager. Det kunne også bety ingen verdens ting.

Hva da med Daihatsu Gran Move?

Bilen var et supernøkternt pakkesel av en flerbruks-lignende familiebil. Jeg mener å minnes at den bare kom med en 1,5-liters bensinmotor med noe sånt som 90 hestekrefter.

Jeg husker en kamerat av fatter'n vurderte Gran Move i tofarget lakk. Han likte den svært godt. Fyren hadde frem til da kjørt Lada 2107.

Hva var det egentlig med Gran Move? Var det noe som helst?

Jeg vet ikke, jeg bare husker den godt. Kanskje var det noe med fasongen på den. Muligens var det bare at den manglet en "d" i navnet. Kanskje var det bare at den i summen av alt var en subtilt rar bil som jeg ikke skjønte meg helt på?

BILEN MIN: Kim Andre kjører en Suzuki Ignis Sport

Husker du Terios?

Vi kjørte en gang bak den vesle firehjulstrekkeren Daihatsu Terios på vei til sommerferie. Jeg husker hvordan sjåføren rattet den på svingete veier i Hardanger.

Bilen var så smal og høy at jeg fryktet den kunne velte i omtrent hver eneste kurve innover langs fjorden. Her gjaldt det å holde avstand!

(artikkelen fortsetter under bildet)

Mindre en 1,5 meter bred. Terios var en av de mest nøkterne
  terrengbilene du kunne kjøpe.
Mindre en 1,5 meter bred. Terios var en av de mest nøkterne terrengbilene du kunne kjøpe.

Bare japanere kunne vel finne på å lage en slik bil. Hvorfor i alle dager er den så smal? Bilen har alltid minnet meg om en lang utgave av Suzuki SJ410. Men Terios mangler lavgir og har ikke i nærheten av Suzukiens terrengegenskaper.

Hvem kan egentlig ha lyst til å kjøpe en slik bil?

Jeg, faktisk!

Merkelig nok - jeg kjente lysten hugge tak i meg for noen år siden. Det var da den nye versjonen som kom i 2006. Selv om den ble nesten 20 centimeter bredere er bilen fortsatt høy, smal og bittelitt rar. Men nå ser den absolutt ikke verst ut og har fortsatt med seg Daihatsus sjarme.

Anders fra Vikersund har Norges eldste Subaru

Husker du Cuore?

Høy og smal denne også - og blitteliten. Likevel truet Daihatsu fem dører på det stakkars karosseriet.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Noen som vet hvor jeg kan parkere mopeden min? Cuore var en
  liiiten bil.
Noen som vet hvor jeg kan parkere mopeden min? Cuore var en liiiten bil.

Dette var en riktig billigbil i Norge på slutten av nittitallet. Prisen var under hundre tusen og Cuore solgte i ganske bra antall til gamle damer og familier som egentlig først hadde sett på brukt nummer-to-bil.

En kompis av meg kjørte en slik en i studietiden. Han hadde overtatt den av sin mor. Han omtalte den konsekvent som "mopeden min".

Jeg mener han sa den hadde under 40 hestekrefter...

Se - en lekker Subaru::

Husker du Copen?

Denne Donald Duck-bilen sjarmerte Jan Erik i senk da han testet den på TV for noen år tilbake.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Daihatsu Copen er det nærmeste du kommer tegneserie-bil i Norge.
Daihatsu Copen er det nærmeste du kommer tegneserie-bil i Norge.

- Copen er den søteste bilen jeg noen gang har kjørt! gliste han. Og vi andre gliste med i sofakroken.

Jan Erik mente denne bilen burde lånes bort på blå resept til de som trengte en oppmuntring i hverdagen. Plutselig en dag så jeg en på en parkeringsplass i Bergen selv, og bare synet av den ekstremt lille bilen var nok: Humøret var sikret den dagen.

Den var Daihatsu-smal og kort og Donald-rar på en gang. Også under skallet: 660 kubikk og 68 hestekrefter. Det dugde visst bra i mikrobilen. Jeg fikk lyst til å ta den under armen og gå.

Hva er det med japanerne? Underlige biler og ufikse løsninger? Eller?

Tid for avskjed

Nå er det altså over. Daihatsu forlater oss og jeg kjenner at det er litt vemodig. Hvorfor føler jeg det?

Nei, Daihatsu kan neppe kalles et gromt bilmerke. Og symaskin-motorene har sannsynligvis ikke fått så mange bilentusiaster til å få gåsehud på ryggen. Heller ikke designet kan sies å ha vært noen head-turner.

Hva er det da med dette bilmerket?

Daihatsu er litt sånn som den rare gutten i klassen: Einstøingen som vokste opp og viste seg å ha substans. Han ble aldri lik resten av gjengen, men fortsatte hele livet å være alternativ. Så; med alderen ble han en spennende personlighet. Nettopp fordi han var ulik de andre.

Tenk hvor kjedelig det skulle bli om alle produsentene laget biler over samme lest. Forestill deg hvor spennende det ville blitt om alle ønsket de samme kjøreegenskapene og det samme utseendet. Ville bilglede hatt et navn om hele Norge kjørte Passat?

Daihatsu har bidradd til mangfold i bilverdenen med sin snåle stil. Det har vært forfriskende, kuriøst og morsomt. Og jeg håper at de en dag vender tilbake. For Daihatsu er ikke død. De blir bare borte fra Europa.

Del med vennene dine på Facebook

Japaneren som drømte om å være en BMW

Helt til slutt: Ble du charmert av denne?

Ikke jeg heller. Daihatsu Charmant var alt for alminnelig ordinær,
  nesten som en vanlig Mazda eller Toyota dengang på 80-tallet.
Ikke jeg heller. Daihatsu Charmant var alt for alminnelig ordinær, nesten som en vanlig Mazda eller Toyota dengang på 80-tallet.