Forfatteren Gaute Heivoll i Finsland kirke (Foto: Christopher Fornebo)
Forfatteren Gaute Heivoll i Finsland kirke (Foto: Christopher Fornebo)
pyroman
pyroman

«Før jeg brenner ned»

Forfatteren Gaute Heivoll har internasjonal suksess med bok fra hjembygda.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Våren 1978 herjet en pyroman den lille bygda Finsland i Vest-Agder. I løpet av noen korte uker skapte han nærmest panikkartet frykt blant de 800 innbyggerne ved å stifte i alt 10 branner.

Samme dag som branntilfellene toppet seg, ble forfatteren Gaute Heivoll døpt i Finsland. Historien forteller han i sin delvis selvbiografiske roman, «Før jeg brenner ned».

– Satt vakt med gevær

– Ikke siden krigen hadde man opplevd noe tilsvarende. Denne frykten og redselen og panikken og uhyggen, forteller forfatteren Gaute Heivoll til Magasinet.

– Folk satt vakt med gevær ofte utenfor sine hus, og det ble også vakt satt utenfor kirken. For man sa det at, det aller verste som kunne skje var hvis kirken brant.

Finsland kirke i Vest-Agder (Foto: Christoper Fornebo)
Finsland kirke i Vest-Agder (Foto: Christoper Fornebo)

Skriver om egen barnedåp

Det hadde vært rolig noen dager, før det toppet seg søndag og mandag med i alt tre branner og et brannforsøk. Det var nær på at menneskeliv gikk tapt.

– Samtidig denne søndagen, den fjerde juni, så ble det døpt to barn i kriken her, og ett av de barna var meg selv.

Heivoll beskriver sin egen dåp i boka:

– Jeg lå i fanget til mamma mens alle sang. Det var måne og sol, skyer og vind. Hun torde ikke synge selv av frykt for at jeg skulle våkne. Mamma satt der og tenkte på brannene. De siste nettene hadde hun sovet dårlig. Hun hadde ligget i den trange senga som faren hennes hadde snekret og lurt på hva slags vanvittig verden hun hadde satt barnet sitt inn i.

Den siste brannen

Heivoll har brukt lang tid på å snakke med folk i hjembygda for å kartlegge hva som skjedde i 1978. Han har besøkt alle brannstedene, og viser Magasinet bevegelsene til pyromanen.

– Strekningen mellom brannstasjonen og opp til huset til Sløgedal har jeg beskrevet i romanen, sier Heivoll.

– Og det er da brannstifterens mor, som har en mistanke om at sønnen står bak, følger etter ham opp hit.

– Hun blir da vitne til at han setter fyr på låven som skulle vise seg å bli den siste brannen.

Heivoll har i boka gitt stemme til pyromanens mor:

«Det kom en høy syngende tone et sted inne fra låven. Hun hadde aldri hørt noe lignende. Det var en jamring som minnet om en sang, eller en sang som hørtes ut som jamring. Hun så at han smilte. Det var bare hun i denne verden som kunne ta imot dette smilet. Så snudde hun og gikk den korte veien hjem».

Gaute Heivoll på låvebrua som er det eneste som står igjen av låven som brant i 1978. (Foto: Christopher Fornebo)
Gaute Heivoll på låvebrua som er det eneste som står igjen av låven som brant i 1978. (Foto: Christopher Fornebo)

Brannmesterens sønn

Pyromanens foreldre klarte ikke selv å melde fra til politiet om hva de visste, men fikk en nabo til å si ifra. I romanen beskriver Heivoll hvor tungt foreldrene tok sannheten om sønnen.

– Han var brannmesterens eneste sønn. og han var en flink gutt og en snill gutt, og han var likt av alle, sier Heivoll.

– Han var oppfostret i kjærlighet, hadde på en måte livet og framtiden foran seg. Og så skjer dette! Det slår ned som en bombe!

– Jeg prøver å beskrive den følelsen som disse foreldrene satt med når de sakte, men sikkert forsto at det var faktisk deres egen sønn som sto bak dette. Og at de mistet på en måte sønnen mens han fremdeles levde.

Heivolls bok var blant de heteste på bokmessen i Frankfurt nå i høst. (Foto: Christopher Fornebo)
Heivolls bok var blant de heteste på bokmessen i Frankfurt nå i høst. (Foto: Christopher Fornebo)

Solgt over hele verden

Bare 32 år gammel står Gaute Heivoll foran et betydelig internasjonalt gjennombrudd, "Før jeg brenner ned" oversettes i første omgang til 13 språk, 15 andre oversettelser er på trappene. Boka trykkes nå i 3. opplag. Men, til tross for strålende kritikker, er det godkjennelsen fra sambygdingene som har betydd mest.

– Det handler om min kjærlighet til bygda, min kjærlighet til disse folkene jeg skriver om, understreker Heivoll.

– Jeg er ikke opptatt av å fordømme noen eller å henge noen ut. Jeg er opptatt av å vise det som skjedde, og på den måten gi det en verdighet. Hvis jeg har klart det, så er jeg veldig glad, avslutter Heivoll.