Artikkelforfatteren Ole Martin Lundefaret til høyre, lillebror Per Kristian
Artikkelforfatteren Ole Martin Lundefaret til høyre, lillebror Per Kristian "Pekka" Lundefaret lengst inn. Begge fanget i øyeblikket. (Foto: Terje Lundefaret)

Kræsja fatterns bil – i en alder av fem år

- Hvorfor lot han meg kjøre?!

Broom-skribent Ole-Martin Lundefaret deler noen Broom-minner fra sin motoriserte oppvekst:

Brak!

Jeg snudde meg lynkjapt og så på fatter´n. Utrykket hans var fanget et sted mellom overraskelse, skuffelse, og sinne. Seinere har jeg vel tenkt at han nok egentlig var mest sint - på seg selv...!

Allerede i et par år hadde jeg sitti i baksetet og mast om å få kjøre bilen. Fra observasjonspossisjonen på andre rad hadde jeg greid ut om perfekt turtall ved girskift, jeg hadde lyttet til fatterns lærdom om kutting av svinger, spedd på med litt egne observasjoner, og formet mine egne teorier.

Jeg følte også at jeg hadde et og annet å komme med når det gjaldt å gi fatteren råd om den perfekte brekksladd. Nå mente jeg det var på tide at jeg fikk prøve å kjøre selv. På høy tid.

Les den vanvittige historien om sossegutten og Porscha!

Splitter ny Fiat!

Med 44.000 kroner i årslønn var vel ikke den trygdekontoransatte Terje Lundefarets lommebøker en av de tjukkeste. Nå som muttern hadde slutta i banken og heller begynt å jobbe kveldsskift på Kodak - slik at vi to smågutta ikke skulle være aleine om dagen - så spedde ikke hun på noe særlig mer enn til egen kost og losji.

Allikevel hadde familiefaren klinket til når det gjaldt bilkjøp: Han hadde handlet inn en splitter ny Fiat!

Italieneren var en firedørs sedan med toliters motor, to overliggende kamaksler og sportslige ambisjoner. Fargen var sølvgrå metallik, interiøret var i blå velur, Pirelli-gummien strakk seg rundt fire italienske lettmetallfelger, og lånet rakte hele veien fra starten på støtfangeren foran - til det vakre emblemet på koffertlokket bak med inskripsjonen: ”Supermirafiori.”

Krasjet i gjerde

Det var denne bilen som nå stod parkert halvveis inn i et hvitt stakittgjerde i villaområdet nedenfor blokka der vi bodde.

Det var derfor jeg snudde meg lynkjapt og så på fattern. Og det var av denne grunnen at fatterns ansiktsutrykk nå så ut som en blanding av en som har svelget sin egen tunge, og en som nettopp har kjørt over et ekorn.

For første gang hadde jeg fått lov til å kjøre bil. Eller rettere sagt; for første gang hadde jeg fått lov til å STYRE bil (beina var jo så korte at jeg ikke rakk ned til pedalene.)

Jeg satt på fanget til fattern, og hadde belønnet han for den enorme tilliten med å krasje den sølvmetallikfargede øyenstenen hans rett inn i et gjerde.

Hvorfor lot han meg kjøre?!

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke hvorfor fatteren ga meg lov til å styre. Det må ha vært et øyeblikk med total blackout.

For å være helt ærlig, vet jeg heller ikke hvorfor han ikke tok over da det begynte å skjære seg.

Kanskje det var for å gi meg en lærepenge? Kanskje han så hva som var i utvikling - og ville stoppe det tidlig?

Jeg vet ikke. Jeg var tross alt bare fem år.

Les om den gjerrige svensken som virkelig gikk på en kjempesmell!

Har du lignende opplevelser, eller andre kommentarer til saken - skriv i kommentarfeltet under!