jacob og rolf
jacob og rolf

Mistet sønnen Rolf Bae på K2

Jacob Bae snakker om tapet av sin eneste sønn som omkom i ulykken på K2.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Rolf er borte, sa Bjørn Sekkeseter til Jacob Bae over telefonen klokken fire om natten.

Rolf Bae hadde blitt tatt av et isskred under ekspedisjonen på K2, et av verdens farligste fjell.

Store deler av året og over lengre perioder var Rolf på tur, ofte i områder hvor de fleste mennesker aldri ferdes. Under hver eneste ekspedisjon, satt foreldrene Jacob og Sidsel Bae hjemme og ventet.

1. august 2008 skjedde det de fryktet aller mest.

Se hele intervjuet med Jacob Bae i videovinduet over artikkelen

Snakket om faren for ras

Den norske K2-ekspedisjonen besto av fire meget erfarne klatrere - Rolf Bae, kona Cecilie Skog, Lars Nessa og Øystein Stangeland. Bae og Skog samt Stangeland hadde gjort et forsøk på det fryktede fjellet allerede i 2005, men ble den gang nødt til å avbryte på grunn av dårlige værforhold.

I 2008 var de tilbake, og etter flere ukers forberedelser var de klare til å gjøre et forsøk på å nå toppen. Jacob Bae snakket med sønnen i telefonen før de la i vei.

– Han sa aldri «jeg skal nå toppen». Det var aldri poenget for Rolf. Kom han på toppen, så var det på grunn av at forholdene lå til rette for det, at formen var fin, og at alle andre var i fin form, sier Bae.

Under telefonsamtalen spurte Jacob sønnen om risikoen ved turen, og om det var noe de fryktet.

– Han fortalte at det var usikkerheten med været, og så var det rasproblematikken. Jeg spurte om det hadde gått noen ras der oppe. Han sa det virket veldig stabilt og at det ikke hadde gått ras i området de skulle gjennom på lenge, sier han.

Jacob Bae ønsket sønnen og de andre god tur og lykke til, ba dem ta vare på hverandre og minnet dem på at de måtte snu i tide.

Avtalen var at Rolf skulle ringe når han kom ned igjen.

rolf-bae_dunjakke
rolf-bae_dunjakke

– Ubehagelig følelse i magen

Jacob Bae forteller at for ham og kona var det veldig vanskelig å sitte hjemme mens sønnen og svigerdatteren skulle klatre på et av verdens farligste fjell.

– Natten til 1. august, under toppforsøket, sov ikke Sidsel og jeg. Vi snakket ikke så mye om det, men begge tenkte på det. Vi hadde den underlige, ubehagelige følelsen i magen, som vi har hatt mange ganger, sier han.

Gjennom flere år hadde de hatt den samme følelsen når Rolf var på en av sine mange ekspedisjoner. Jacob Bae ble aldri vant til denne følelsen.

– Sidsel og jeg snakket ikke mye den tiden. Da var det ikke mye samtale her i huset, da var vi stille og tenkte på vårt. Det er kanskje en beskyttelsesmekanisme man trekker frem. At vi ikke plaget hverandre med vonde tanker i en slik fase, sier han.

Katastrofen inntreffer

Klokken fire om natten ringte telefonen hjemme hos familien Bae. Umiddelbart skjønte de at noe var galt.

– Man ringer ikke klokka fire om natten for å si at man har kommet ned og er i god behold – det hadde vi ikke forventet. Da telefonen ringte, fryktet vi det verste. At et eller annet hadde skjedd med noen i ekspedisjonen.

Det var Bjørn Sekkeseter som ringte, en god kamerat av både Rolf og Cecilie, som fungerte som talsmann for K2-ekspedisjonen.

Sekkeseter spurte Jacob Bae om han hadde snakket med Cecilie. Det hadde ikke Jacob gjort.

– Da sier Bjørn med en gang at Rolf er borte.

Sekkeseter forklarte ham kort om samtalen han hadde hatt med Cecilie.

– Vi forsto da at det var skikkelig skikkelig alvorlig. Det er en bratt fjellside, det er høyt til værs, og når det går et ras så er utfallet gitt. Det var slik vi reagerte da vi la på telefonrøret - nå har vi mistet Rolf.

– Det var en katastrofe for oss selvfølgelig. Det vi hadde fryktet, det skjedde. I en sånn situasjon sier man ikke så mye. Man holder rundt hverandre og gråter. Vi ventet en stund, så ringte Cecilie da hun kom ned til Camp 4 der Øystein lå og ventet på dem.

Rolf Bae og Cecilie Skog på vei opp K2 under ekspedisjonen i
  2008. (Foto: Cecilie Skog)
Rolf Bae og Cecilie Skog på vei opp K2 under ekspedisjonen i 2008. (Foto: Cecilie Skog)

– Kom hjem til oss, nå trenger vi hverandre alle tre

Samtalen med svigerdatteren er vanskelig for Jacob Bae å beskrive. Hun var på fjellet med ektemannen og så ham blir tatt av isskredet. Deretter måtte hun og Lars Nessa rappellere ned til Camp 4 i mørket.

Der ringte hun foreldrene til Rolf.

– Det var en jente som nettopp hadde sett at ektemannen hadde forsvunnet nedover en fjellside. Hun hadde det forferdelig vondt. Det var nesten vanskelig å forstå hva hun sa. Opplevelsen Cecilie har hatt der oppe må ha vært aldeles forferdelig.

Cecilie Skog, Lars Nessa og Øystein Stangeland tilbrakte en natten i Camp 4, uten at noen av dem fikk sove. Fremdeles hadde de en enorm oppgave foran seg. Camp 4 ligger på rundt 8000 meters høyde, den såkalte «dødssonen». Her kan man ikke bli for lenge, og de tre måtte komme seg ned – uten Rolf.

– Vi prøvde å oppmuntre henne til å være forsiktig – «kom hjem til oss, nå trenger vi hverandre alle tre». Det var det som var budskapet til Cecilie fra oss, sier Bae.

– De to var ett

Både Rolf Bae og Cecilie Skog levde for opplevelser i uberørt natur. Og gjennom de seks årene de fikk sammen, dro de på flere turer og ekspedisjoner over hele verden. Blant annet gikk de to sammen på ski både til Sydpolen og Nordpolen.

Jacob Bae forteller at sønnen og Cecilie Skog hadde et helt spesielt forhold til hverandre.

– Det var to ungdommer som var ett på mange måter. De delte livet på en måte som var sjelden å oppleve. Det var mye som forsvant for Cecilie ned fjellsiden den natta, sier han.

Rolf Baes far, Jacob Bae, sier sønnen og Cecilie Skog delte
  livet på en måte som var sjelden å oppleve. (Foto: Cecilie Skog)
Rolf Baes far, Jacob Bae, sier sønnen og Cecilie Skog delte livet på en måte som var sjelden å oppleve. (Foto: Cecilie Skog)

Aldri sint

Jacob Bae og kona Sidsel mistet sin eneste sønn da Rolf omkom på K2. Gjennom sønnens utallige turer satt de hjemme og var bekymret.

Til tross for dette har de aldri forsøkt å stoppe sønnens ekspedisjoner.

– Blir du sint noen ganger? Fordi han måtte gå så galt. Kunne han ikke latt vær å dra på fjell, og heller blitt hjemme?

– Det er mange år siden vi var ferdig med den fasen, sier Jacob Bae. Vi ga jo i høyeste grad uttrykk for at vi ikke hadde sans for verken Trango eller K2, men aggresjon hadde vi ikke.

Jacob og Sidsel Bae visste at sønnen ville dra på turer uansett hva de mente om det. Derfor ville de heller være til stede for ham.

– Det dummeste vi kunne gjøre var å ekskludere oss selv fra hans liv. Det så vi ikke noe poeng i. Da ville vi heller være til stede å gjøre så godt vi kunne, sier han.

– Men etter at det verste skjedde. Var det ikke noe raseri da heller?

– Nei, det var ikke det.

– Får ikke oppleve det største

Et par dager etter ulykken på K2, skrev Anders Waage Nilsen på Fri Flyt sine nettsider at Rolf Bae hadde en ekstraordinær entusiasme for naturen i alle sine former, og at han hadde utviklet en evne til ikke bare overleve, men til å trives under de mest ekstreme former. Jacob Bae var innforstått med at sønnens spesielle forhold til naturen ikke alltid lot seg forklare.

– For deg og for meg og for de aller fleste, er det uforståelig at mennesker skal utsette seg selv for risiko. Du har et liv, og du har det en gang, sier han.

For Rolf Baes foreldre var sønnens liv noe han hadde valgt selv og som de måtte respektere. Like fullt synes de det er trist at sønnen ikke skulle få oppleve det største i livet.

– Det som gjør meg trist er at Rolf ikke får lov å oppleve det som er det største og det viktigste i livet. Det er når han nettopp hadde giftet seg og funnet sin kjære Cecilie, etter hvert kanskje fått barn og kommet i den fasen i livet, som jo er det største man kan oppleve. Noe som går langt utenfor både K2 og Everest og Nordpolen og Sydpolen til sammen. Det er veldig trist at Rolf ikke skulle få lov til å oppleve det. Men sint? Nei. Dette var Rolf sitt valg og sånn måtte det være.