goomba
goomba

De dårliste filmene basert på spill.

Spill til film går omtrent like bra som alle spillene der ute basert på filmer. Ikke bra.

Super Mario Bros . Filmen baserer seg på et plattformspill om en rørlegger som skal redde en prinsesse. Er det bare jeg som ser at utgangspunktet for et plott er totalt fraværende? Produsentene gjorde hvert fall ikke det, og resultatet er en skamplett for både film- og spillbransjen.

Street Fighter ... Ja, hva skal man si om den filmen? Det meste som kan sies har blitt sagt, og det meste som har blitt sagt egner seg ikke på trykk. Det eneste riktige de gjorde var å caste Jean Claude Van Damme i hovedrollen, men utover det er det bare trist. En film som hadde gjort Uwe Boll stolt.

Double Dragon . Et spill hvor historien er omtrent like dyp som historien i Mario-serien. To gutter med karatekunnskaper må stoppe en slemming som har kidnappet en av guttenes kjæreste. Dette har skurken gjort for å få begge halvdeler av en medaljong som gir superkrefter. Kunne fungert om man fjernet karatedelen, gjorde figurene til syngende dyr og lot Disney ta jobben, men Double Dragon-filmen snublet i alle klisjer og fallgruver som finnes for filmer basert på spill. Strømtortur mot genitalene er morsommere enn å se denne filmen.

Alone in the Dark . Jeg prøvde å unngå det så lenge som mulig, men når det er snakk om elendige filmer basert på spill, troner denne over alle. Kongen av crap, sjefen av søppel eller rett og slett Uwe Boll. Når det er snakk om filmer fra Boll, diskuterer man ikke engang filmen, handlingen eller effektene. Man godtar at det er en Uwe Boll-film og prøver å rasjonalisere det for seg selv før man ser filmene hans. Dessverre er de like smertefulle å se hver eneste gang, (med Postal som hederlig unntak) og på smerteskalaen er Alone in the Dark et sted mellom nøtteknekker på kronjuvelene og syredrypp på iris.

House of the Dead . Uwe Boll. Om mulig enda verre enn Alone in the Dark. Nok sagt.

Wing Commander . Til tross for at regissøren av filmen var samme person som laget spillet, klarer filmen å gå milevis unna plottet fra spillene, ha dårligere effekter enn spillene og verre skuespill enn du finner i spillene. Fiaskoen endte med konkurs for selskapet, så heldigvis finnes det et fnugg av rettferdighet der ute, men slikt er sjelden vare.

Blood Rayne 2: Deliverance . Enda et glimrende eksempel på manglende rettferdighet. Dette er den tredje Uwe Boll-filmen på lista så langt, og dermed et ruvende monument som symboliserer at det er noe galt med verden når mannen får lage mer enn én film. Blood Rayne hadde faktisk en god skuespillerliste, men når det kommer til filmen kan det virke som om som Uwe står rett utenfor kamera og truer dem med en taser i hver eneste scene. For maken til nervøst overspill skal du lete lenge etter. Derfor er det så utrolig skremmende at det ikke er Blood Rayne som får denne plassen på lista, men Blood Rayne 2, en film som overgår den første på alle punkter. En vampyrfilm i en western-setting - og ja, det er enda dummere enn det høres ut. Ikke se denne filmen med mindre du ønsker å blø ut av alle kranieåpninger.

Mortal Kombat: Annihilation. Den første Mortal Kombat-filmen er en god popkornfilm. Plenty med god action, cheesy dialog og noe som minner om et plott. MKA er det totalt motsatte. Fjern alle med talent fra den første filmen, ødelegg alle spesialeffekter og gjør historien så banal at et ufødt foster ville gjennomskuet handlingen før den første kampen. Se den første, flytt ut i skogen og bo i en jordhule om det er det som må til for å unngå å se oppfølgeren.

Max Payne. Det første du må se bort fra når det gjelder denne filmen er at den faktisk har et greit budsjett og greie spesialeffekter. Når det er gjort, vil du se historien og skuespillet for hva det er -ræva! Historien låner elementer fra spillet, men klarer helt å ødelegge den flotte stemningen spillet gir. Alt av interesse vannes ut til en kvasi-overnaturlig actionsuppe. Alle skuespillerne ser ut som de går på autopilot og ikke ett fnugg av innlevelse kan spores, noe som er like greit med tanke på at selvmord er det eneste mulige utfallet av å leve seg inn i noe så redselsfullt elendig som denne filmatiseringen.

Dead or Alive. En film basert på et kampspill med enda tynnere story enn Street Fighter. DoA er kanskje mest kjent for de overdimensjonerte brystene til de kvinnelige karakterene som spretter rundt som om det ikke fantes tyngdekraft. Som spill er det ganske bra, selv om de kanskje prøver litt for hardt å selge det på sex, men filmen er en helt annen sak. Heldigvis prøvde de ikke å lage en seriøs film, men gjorde hele greia så ’over the top’ at det er umulig å ta filmen alvorlig. Problemet med å gjøre ting ’over the top’ er at det kreves stil for å få det til, og det har ikke Corey Yuen , som regisserte dette makkverket. Joda, filmen har noen morsomme scener og det er plenty av eyecandy for gutta, men det redder ikke denne katastrofen. Det skal sies at denne filmen er bedre enn det meste av Uwe Boll, men tre oppføringer fra den mannen fikk være nok, da han fint kan fylle hele lista alene.