Eddie Murphy Raw 680 (Foto: TV 2)
Eddie Murphy Raw 680 (Foto: TV 2)

Min største tabbe!

La oss snakke om det: Dine største brølere.

I hine hårde dager fantes det en spalte i et herværende ungdomsblad som hadde tittelen "Min største tabbe". Her delte ukebladets svært unge lesere sine flaueste øyeblikk med andre lesere. Svært ofte handlet det om øyeblikk hvor man hadde tabbet seg ut ovenfor en gutt man hadde et godt øye til, og veldig ofte avsluttet artikkelen med "....daaa var jeg flau da".

Men tabber kan være morsommere enn som så. Vi har vært litt rundt hos venner og bekjente, samt luket litt rundt i våre egne mørke øyeblikk, og funnet noen gode historier vi aller helst skulle glemt. Men det er morsommere for alle om vi står frem med det. Vi vil gjerne ta imot dine øyeblikk også. De 5 beste blir premiert. Vi tenkte først å dele ut 5 stk MacGyver Overlevelsespakke, 1 stk binders, men konkluderte med at det nok var litt snaut. Derfor deler vi ut rause dvd-pakker til de 5 beste i stedet. Send oss en mail tli@tv2.no

Her er noen historier som stiller utenfor konkurransen.

Mann 32:

Jeg hadde vært på en heidundrende guttetur på Hovden. Utpå søndagen var det på tide å kjøre tilbake til Oslo. Etter 4 dager med råfyll og usunn mat hadde jeg en skikkelig rockemage. Gassutviklingen var et Mongstad verdig, og en trussel for den globale oppvarmingen. Luktene som fulgte var av den typen som kunne fjerne tannemalje, og ta livet av små husdyr. Men siden jeg var alene i bilen så jeg ingenting galt i å la gassen sive fritt. Men selv for meg som produsent av gassen ble det snart ganske uutholdelig innei i kupeen, så jeg kjørte tidvis med alle vinduer åpne. Utenfor var det imidlertid nesten 20 kalde, og etter hvert hadde jeg valget mellom å fryse, eller leve med lukta. Jeg valgte det siste. Kjøreturen gikk tregt, mens magen ikke gjorde det. Det er pussig med det, men etter en stund kan man leve med det meste, og etter hvert ble ikke lukta like påtrengende for meg.

Ved Hønefoss var det teknisk kontroll og jeg ble vinket til siden. I det jeg ser kontrolløren nærme seg bilen slår det meg at den odøren som fyller bilen nok vil være langt mer påtrengende for andre enn for meg som hadde levd med den i noen timer. Jeg blir grepet av panikk, og redselen for at en ukjent kontrollør skulle sniffe inn lukten av 4 dagers moro. Jeg skrur vifteanlegget i bilen på fullt, vel vitende om at det neppe hjelper. Kontrolløren banker på ruta, mens jeg later som om jeg ser etter noe, i håp om at lukta skal forsvinne fortere enn naturlovene tilsier. Kontrolløren banker igjen, men jeg prøver å overse ham. Så lener han seg fram og stikker ansiktet inntil ruta mi. På blikket hans kan jeg se at jeg nå enten må åpne vinduet eller bli dratt med utenfor og skutt. Så mens han presser nesa mot vinuet åpner jeg. Jeg kan formelig høre hvordan fisstanken dras ut av bilen som lufta i en vakumpakket kaffepose. Sjeldent har jeg sett en mann kjempe så hardt mot kvalme og ubehag, samtidig som han prøvde å late som ingenting. Samtalen som fulgte husker jeg lite av, annet enn at den var kort. Men jeg er overbevist om at det var i alle fall en kontrollør som vurderte et karriereskifte den kvelden.

Kvinne, 45:

Jeg er ikke spesielt bereist. Men for noen år tilbake fikk jeg gjennom jobben en luksustur til Los Angeles. Vi bodde på et av byens flotteste hoteller. Første morgen skulle jeg ta heisen ned til resepsjonen. I denne heisen slapp man å trykke på knappene selv, men overlot det til en heisfører. Jeg ga beskjed om at jeg ville ned i resepsjonen og vi begynte å kjøre i stillhet. Etter to etasjer stopper vi og tar på to høyst merkelige mørke menn. Den ene er over to meter høy, like bred og har på seg skinnjakke og solbriller. Den andre er mindre, men også han med skinnjakke og solbriller. Jeg kjente at utseendet på de to gjorde meg nervøs, så idet den største av dem bryskt bjeffer "Down!", kaster jeg meg ned på gulvet i den tro at jeg er i ferd med å bli ranet. Etter noen lange sekunder uten at noe skjer går det imidlertid opp for meg at den store mannen antagelig ikke har ment annet enn at de vil ned med heisen. Jeg reiser meg sakte, og i ren flauhet stiller jeg meg med ansiktet mot veggen. Vel nede stormer jeg ut, fast bestemt på å glemme episoden så fort som mulig.

Etter fire dager i Los Angeles er det på tide å reise hjem. Idet jeg skal gjøre opp hotellrommet mitt får jeg beskjed om at alt er betalt. Jeg skjønner ingenting før resepsjonisten gir meg en lapp hvor det står: "You really made my day! Eddie Murphy."

Gi oss dine beste historier.

Mer Moro? Klikk her!