Norway's bench celebrates a goal during the 2021 World Men's Handball Championship quarterfinal match between Spain and Norway at the New Capital Sports Hall in the Egyptian capital Cairo on January 27, 2021. (Photo by Petr David Josek / POOL / AFP)
Norway's bench celebrates a goal during the 2021 World Men's Handball Championship quarterfinal match between Spain and Norway at the New Capital Sports Hall in the Egyptian capital Cairo on January 27, 2021. (Photo by Petr David Josek / POOL / AFP) Foto: Petr David Josek
Mening

«Det er tid for endringer»

Det er ingen skandale å tape for Spania i VM, men det er på tide å tenke litt nytt.

«Hurra for Norge, 17. mai og olje, og alt det derre der …»

Det er typisk norsk å være god. Det er typisk norsk å være stolt av tradisjoner. Og det er typisk norsk å være tilbakeholden når noen utfordrer tradisjonene våre.

For hvem var det som kjempet hardt for å forby skøyting i langrennssporten? Og hvem var det som mente v-stilen ødela skihopping? Jo, det var det stolte folket fra nord.

Da Spania banket inn 21 mål på én omgang mot Norge, så rev jeg meg i håret jeg ikke har i frustrasjon over at Norge egentlig ikke har noe annet forsvar enn et nedgruppert 6:0 forsvar.

Nedgruppert forsvar, er håndballspråket for et forsvar som har utgangspunkt inne ved egen seksmeterslinje, og helst ikke beveger seg for mye frem.

Dette gjelder også det norske kvinnelandslaget. Et lag med mange små, hurtige spillere, som egentlig passer mye bedre i en offensiv forsvarsformasjon. Men de spiller utelukkende 6:0. Og fungerer ikke plan A, så er plan B å utføre plan A med andre spillere. Jeg skulle gjerne sett en så spilleintelligent spiller som Stine Bredal Oftedal i en fremskutt og ballorientert rolle. Det kunne vært veldig spennende.

I motsetning til kvinnene, så har forsvaret til herrene kanskje vært lagets styrke de siste årene. Men heller ikke Christian Berge har en godt innarbeidet plan B dersom plan A ikke fungerer.

Jeg lurer litt på hvorfor vi her på berget er så lite innovative. Hvorfor vi kvier oss sånn for endringer. De fleste lag i VM spiller en form for 6:0, men så godt som alle har utviklet den og står lengre fremme på motspillerne enn det Norge gjør.

Det slår meg også at de lagene som tør tenke litt ut av boksen i hjemlig serie, ofte har en tendens til å overprestere i forhold til spillermateriellet de har til rådighet. Lag som spiller utgruppert forsvar og får det til, gjør det ofte bedre enn forventet.

Jeg har alltid vært veldig glad i godt forsvarsspill. Det er kanskje en senskade etter et langt liv som målvakt. For når du står bakerst, så setter du stor pris på at de foran deg gjør en god jobb. Kanskje i enda større grad når du ikke er noen toppmålvakt og trenger all den hjelpen du kan få.

En av de første virkelig store forsvarsopplevelsene jeg husker var svenskenes gjennombrudd i 1990. Sverige spilte da et fantastisk 6:0-forsvar, mye etter de samme prinsippene Norge spiller nå.

Men den største opplevelsen jeg har hatt var Tyskland i EM 2016. De vant ganske overraskende mesterskapet i Polen. Først og fremst på grunn av strålende forsvarsspill. Det som fikk forsvarshjertet mitt til å slå ekstra fort, var hvordan trener Dagur Sigurdsson med få grep varierte forsvarsspillet fra helt nedgruppert til ultraoffensivt ved å gi tegn til spillerne. De kunne spille fire og fem forsvarsformasjoner i løpet av en omgang. Og det var et mareritt for motstanderne å spille mot.

Jeg trener selv et J16-lag, og den morsomste kampen jentene mine spilte forrige sesong var en der vi gjorde det samme. Vi spilte til vanlig 3:2:1, et utgruppert forsvar. Men denne kampen startet vi i et nedgruppert 6:0. Dette stresset motstanderen vår, som hadde forberedt seg mot 3:2:1. Da de tok timeout for å endre spillet sitt, så valgte vi å gå ut i et veldig offensivt 3:3-forsvar. Vi var også innom 3:2:1 og 5:1 i løpet av kampen. Det blir frustrerende for motstanderen for hver gang de tror de har funnet et motspill, så må de tenke nytt.

Det gir et stort fortrinn dersom en mestrer flere forsvar. Det gjør deg mye mer uforutsigbar for motstanderne.

Norges Håndballforbund oppfordrer alle yngre lag om å spille utgruppert forsvar. Fordi det er utviklende både å spille og å spille mot. Derfor blir det et paradoks at landslagene våre, som skal være forbildene, utelukkende spiller tradisjonelt 6:0.

Så hvorfor kan vi ikke være mer vågale med landslagene våre? Hvorfor skal vi holde oss til «det som alltid har fungert»? Vi har sett gang på gang at det faktisk ikke alltid fungerer. Noen ganger kan det være greit å ha en plan B som er ganske langt unna plan A. Verden går fremover. Også håndballverden. Det er tid for å tenke nytt.

Jeg registrerer at noen mener at VM har vært en fiasko for Norge, men det er på ingen måte noen krise at Norge taper for Spania. Siden 2011 har Spania vært minst i semifinale i åtte av ti EM og VM. Tre av mesterskapene har de dratt hjem fra med gull. Sammen med Frankrike og Danmark har de dominert herrehåndballen de siste ti årene.

Da jeg satte opp listen min med de 50 spillerne jeg mener er best i verden, så hadde jeg fire nordmenn med. Sander Sagosen toppet hele listen, mens Magnus Abelvik Rød var neste nordmann på 25. plass. Jeg fant også plass til Christian O’Sullivan og Gøran Sørgård Johannessen.

Norge dro til Egypt uten Abelvik Rød, og i de to kampene man har tapt i VM, så har man vært uten O’Sullivan mot Frankrike og uten Sagosen i nesten 40 minutter mot Spania. Det tåler ikke Norge. Legg til at forsvarssjef, og kanskje Norges beste linjespiller i øyeblikket, Magnus Gullerud sitter nyoperert i tyske Magdeburg. Da blir det tøft når det er et stykke ned nivåmessig til erstatterne. Vi har ikke den samme bredden i toppen som Spania, Danmark og Frankrike. Vi er avhengige av de få stjernene vi har.

Dette VM har også vist at noen av de gamle traverne har passert «best før»-stemplingen. Det betyr ikke at de ikke er gode etter, men de er ikke lenger der de var.

Og da kommer vi tilbake til dette å ta sjansen på å prøve noe nytt. Christian Berge har Norges klokeste håndballhode. Derfor undrer det meg at han ikke rullerte mer på mannskapet sitt. Lot sine beste spillere få hvile mer mot lag som Sveits, Østerrike og Algerie.

For da Sagosen måtte gi seg mot Spania, så ble det for tunge skift for Johannessen og O’Sullivan. De hadde rett og slett ikke krefter igjen til å prestere på det nivået vi vet de kan. Berge er glad i å få trygghet og spille de sentrale spillerne gode, men i et intenst og langt VM, så spørs det om ikke han kunne med hell latt dem hvile litt mer.

VM er over for Norge, men selv om man var sjanseløse mot Spania, så vil jeg ikke være med på at det var tull å utrope Norge som en gullkandidat før mesterskapet. Det er små marginer i toppidrett. Uten sykdom på O’Sullivan i åpningskampen, så kunne Norge slått Frankrike. Da ville man fått en mye enklere vei mot en finale, og da kunne alt skjedd. Skal en ta gull, så må en ikke bare ha et av de beste mannskapene, en må også ha fru Fortuna på sin side. Flaks er en svært undervurdert faktor i alle idretter. Du skal ha marginene med deg, i tillegg til at en skal prestere.

Nå handler det om å få alle mann friske. Få Sagosen, Rød og Gullerud tilbake på banen, og få noen overraskende triks i flosshatten til Berge, så er det slett ikke umulig at det likevel blir gullmedaljer på Norge i år, men da i OL i Tokyo.

Relatert