Det er fare for at flere står for tur. Hvem blir neste?

Allikevel, med all støy og snakk i det internasjonale skiskyttermiljøet de siste årene, er det ingen stor overraskelse. Rapporten har også flere likhetstrekk og momenter fra andre store rapporter som er tidligere kjent.

Anders Besseberg har styrt det internasjonale skiskytterforbundet siden 1992. Inntrykket fra skandalerapporten er at Besseberg også har latt seg styre.

Rapporten som beskriver Russland som den store bjørnen med et jerngrep på IBU-ledelsen. Forholdet til Russland har skapt harme i deler av det internasjonale skiskyttermiljøet lenge. Særlig antidopingarbeidet har vært gjenstand for frustrasjon og kritikk.

Når det er ropt etter en tøffere linje overfor Russland har Besseberg konsekvent avfeid kritikken og ofte vist til overordnede internasjonale regler som årsak til manglende handlekraft. Frustrasjonen blant utøvere har vært så stor at flere nasjoner boikottet verdenscupavslutningen i Tjumen for et par år siden.

Martin Fourcade er blant utøverne som har stått fremst i rekken av kritikere sammen med Sebastian Samuelsen. Den svenske skiskytteren har blant annet uttalt at IBU trenger et nytt lederskap.

Også norske utøvere har uttrykt frustrasjon. Vår egen Henrik L’Abee Lund uttalte at vi ikke kan ha et lederskap vi ikke kan stole på. Også den ellers sindige og tilbakeholdne skiskytterlegenden Ole Einar Bjørndalen var med på utøveroppgjøret i forbindelse med Tjumen i 2018.

Men IBU rapporten er ikke unik hva gjelder anklager mot internasjonale idrettsledere. Listen over mistanker og beskyldninger om korrupsjon i internasjonal idrett begynner å bli så lang at de fleste har mistet interessen.

Om den ferske IBU-rapporten stemmer viser det at historien gjentar seg i internasjonal idrett. Vi husker dopingskandalene og avsløringene i internasjonal sykkelsport fra slutten 1990- tallet.

Sykkelsporten ble fordømt og truet med utestengelse fra blant annet OL. Sponsorer trakk seg og flere medier sluttet å kringkaste Tour de France. Sykkel ble tvunget til å dra hodet opp av sanden og startet en lang prosess som etter hvert fikk anerkjennelse.

Allikevel må dagens generasjon fremdeles leve med sykkelsportens mørke historie og til stadighet konfronteres med fortiden. Det tar lang tid å bygge opp et nytt omdømme når troverdigheten er revet ned.

Oppgjøret i IBU blir sannsynligvis mindre smertefullt. Den nye ledelsen virker allerede godt i gang med reformer. Med publiseringen av den kontroversielle rapporter vises en åpenhet som gir troverdighet i oppgjøret med en tidligere u- kultur.

Vi har opplevd store og pinlige avsløringer i blant annet internasjonal fotball, friidrett og vektløfting som viser hvor dårlig internasjonale idrettssærforbund er ledet i forhold til gjeldende standarder for godt styresett.

Likhetstrekk mellom skandalene er mange, blant dem en manglende vilje til et oppgjør med doping og korrupsjon. Når noen blir for store til å avsløres føres idretten inn i en negativt spiral av løgner og ulovligheter.

Forventningen om at idrett er styrt av idealisme og amatørskap er for lengst en naiv illusjon. Idretten lider av voksesmerter i prosessen med absorbere store pengesummer og krav til standarder for styring av internasjonale organisasjoner.

Internasjonal idrett må ta innover seg at det nå er en forventing om at også de tilstreber beste praksis hva gjelder organisasjonsutvikling gjennom blant annet mer åpenhet, uavhengighet og mangfold. Gode standarder stiller krav til revisjon, kontroll og unisone regler på tvers av landegrenser. Uten dette er det fare for at flere særforbund står for tur hva gjelder avsløringer og skandaler.

IBU rapporten er nok et eksempel på at internasjonal idrett henger etter hva gjelder god verdibasert ledelse og godt styresett. Vi kan igjen være vitne til at idrettsledere undergraver idrettens regler og verdisett. Hvilke særforbund blir det neste?