Gutten som ville bli verdens beste
Drømmer kan bli virkelig, bare du jobber hardt nok.
Tenk tilbake til da du var 12 år gammel. Den store drømmen din var å bli best i verden i idretten du drev med. Du så stjernene på tv og prøvde å kopiere det de gjorde på neste trening. I dine øyne var denne drømmen oppnåelig. Faktisk var det ganske store sjanser for at det ville bli sånn.
Men det gjorde ikke det. Det er ikke mange som klarer å oppfylle drømmen om å bli best i verden. I hvert fall ikke i lille Norge. Så fremt det ikke er med ski på beina.
Verdens 50 beste håndballspillere
For det er ikke nok at talentet ditt gjorde deg til skolens beste. Du må også legge ned en stor porsjon innsats. Du må ofre mye for å bli best i landet. Og du må ofre uendelig mye mer for å bli best i verden.
Ingen blir best i verden kun på talent. Du må også trene best. Og så må du trene enda litt bedre enn det igjen. Du blir ikke best i komfortsonen.
I Trondheim gikk det rundt en liten tass og sa han skulle bli verdens beste håndballspiller på begynnelsen av 2000-tallet. Han var ikke blant de største. Han var kanskje ikke den aller beste på alderstrinnet sitt en gang. Men han hadde den indre motivasjonen. Og han hadde foreldre som visste hva som skulle til for å nå målet. Som lot ham tro at drømmen kunne bli sann.
Derfor har også Sander Sagosen klart det ingen andre har klart før ham. Han er den første norske herrespiller i håndball som har fått betegnelsen verdens beste. Harald Tyrdal, Ole Gustav Gjekstad og Glenn Solberg ble alle tatt ut på verdenslaget, men ingen av dem fikk merkelappen «verdens beste».
La «The Silent Killer» få avslutte med gull
Sagosen turte å utfordre janteloven og sa rett ut at han ville bli verdens beste. Det gjorde ham neppe til den mest populære guttungen i Trondheim. De som stikker hodet frem og er kjepphøye har en tendens til å bli mislikt i enkelte kretser. I gamle, gode Norge er det viktig at ingen tror de er noe. Men det brydde ikke Sagosen seg om.
Jo flere ganger en forteller seg selv at en skal bli verdens beste, jo mer begynner en å tro på det. Når en i tillegg vet at en legger ned jobben som skal til, så kommer selvtilliten. Og om tro kanskje ikke kan flytte fjell, så kan den i hvert fall banke en håndball i nettet en gang eller ti.
Det har vært ganger Sagosen har tatt av seg treningstøyet og oppført seg som en vanlig gutt. Og de gangene det kanskje ble litt lite trening og litt mye annet, så minnet pappa Erlend ham om hvilket mål han hadde satt seg.
Sagosen har selv flere ganger fortalt historien om da det ble i overkant mye spilling på PlayStation en jul. Etter en liten påminning fra far valgte Sander å knekke spillet og i stedet gå ut for å løpe. Det forteller om en dedikasjon og offervilje få tenåringer har.
Og bak enhver suksessfull mann, så står det en kvinne og organiserer. Så også i familien Sagosen. Der har mamma Monica sørget for strukturen.
Vi hører ofte om overambisiøse foreldre, som presser sine håpefulle. Sander forteller derimot om foreldre som alltid har støttet ham og lagt til rette. Men som har vært tøffe og minnet ham om målet han har satt seg når det har vært behov for det. For målet var det han som satte, ikke foreldrene.
«Noen viser først hvor viktige de er når de ikke er der»
Det er nok ikke tilfeldig at det skulle bli Sagosen som tok steget helt opp. Som en rekke andre av våre beste toppidrettsutøvere, så kommer han fra et hjem der det ble bedrevet toppidrett allerede før han selv ble født.
Pappa Erlend har selv landskamper i håndball og har gått opp løypen før.
Han har visst hva som skal til, og har alltid minnet Sander om hva han må ofre. Han trente junior til han ble 17 år. Faktisk har de to spilt sammen for Kolstad i 1. divisjon. Men skulle Sander bli best i verden, så måtte han ut av Trondheim. Som 18-åring kuttet han navlestrengen og flyttet til Bærum.
Etter en sesong under Tom-Eirik Skarpsnos vinger i Haslum, gikk turen videre til danske Aalborg. Så har det gått steg for steg. Først Paris Saint-Germain og nå barndomsdrømmen THW Kiel.
Som 18-åring fikk han sin landslagsdebut og han spilte sitt første mesterskap noen måneder senere. Men han var fortsatt ikke verdens beste.
Selv ikke etter at han kom til PSG slo han seg til ro og var fornøyd. Han har fortsatt å jobbe knallhardt. Lagt ned ekstra trening utover det han har trent med laget.
Ser du på bilder av ham fra EM i 2014 og i dag, så ser du en markant forskjell. Han har lagt på seg rundt 20 kg med muskler fra han var 18 til i dag. En gutt er blitt til mann. En stor mann. Sagosen har planer om å være verdens beste i noen år. Han vil fortsatt bli bedre og jobber hver dag med å forbedre seg.
Håndballens utskjelte «farao»
Jeg satt i juryen da Handball Planet kåret Sagosen til årets unge spiller i verden i 2015. Da jeg fortalte ham om utmerkelsen, så var svaret at da skulle han vinne prisen året etter også. Det gjorde han. Og han vant i 2017 også. Han er den eneste som har fått utmerkelsen mer enn en gang.
2018 var første året han var for gammel til å bli kåret til årets unge spiller, så da stemte vi ham frem som årets spiller i stedet.
I sommer ble nok en drøm virkelig for ham. Da kom han til THW Kiel. Klubben han drømte om å spille for da han var liten. Den største klubben i den største ligaen. Å få spille i Ostseehalle (Eller Sparkassen-Arena, som den heter etter at de solgte sjelen sin) foran 11 000 tilskuere i hver hjemmekamp. I Kiel må de holde av billetter til hver kamp for at bortelaget skal få inn noen tilskuere. Klubben kunne solgt samtlige seter som sesongkort, og de ville vært borte på noen timer.
I sin første sesong i klubben fikk han også oppleve å vinne Champions League.
Den neste milepælen er å vinne mesterskap med Norge.
Sander Sagosen er gutten som ikke vokste fra drømmen om å bli verdens beste. Han er gutten som våget å si høyt hva han drømte om. Og som til slutt gjorde drømmen virkelig.
