Emil, Anders og Simen sin hobby vekker oppsikt: – Vi lurer døden

Ekstremsporten «dødsing» har skutt fart i Norge. Emil Lybekk, Anders Roxrud Friberg og Simen Mathisen har tatt sporten til nye høyder.

De siste årene har dødsing blitt populært i inn- og utland, og i 2020 ble Emil Lybekk fra Holmsbu verdensmester for andre gang i amatørsporten.

– Dødsing er å hoppe ut og late som at du tar et mageplask. Rett før du lander, så lurer du døden og kryper deg sammen, forklarer han.

De aller fleste her til lands foretrekker å bade når det er varmegrader i lufta. Men ettersom sommeren i Norge er kort, bestemte Emil og vennene hans for å ta i bruk vinteren for å dyrke deres store lidenskap.

– For cirka to år siden hadde vi en idé om å prøve og hoppe i januar. Vi fant fort ut at det var overkommelig og noe vi måtte fortsette med, for det var dritgøy.

Se da God morgen Norge ble med gjengen på dødsing øverst i saken!

Fokuserer på sikkerhet

To år og utallige hopp senere, har verdensmesteren blitt en dreven vinterdødser. Det har også kompisene Simen Mathisen og Anders Roxrud Friberg, bedre kjent som «Simenfisk» og «Rox».

– Det er veldig kaldt der og da, men etterpå får du en veldig deilig, euforisk følelse og en mestringsfølelse, sier Anders.

– Jeg synes det er spennende og ikke noe alle gjør. Også er det den balansen om det er farlig eller om det er forsvarlig, fortsetter Simen.

For det er ingen tvil om at sikkerheten er i høysetet når disse gutta er i aksjon. Da God morgen Norge fikk være med gutta på jakt etter steder å hoppe i januar, ble både isen og vannet sjekket nøye.

SIKKERHET FØRST: Både dybden i vannet og isen på overflaten blir undersøkt før gutta skal hoppe.
SIKKERHET FØRST: Både dybden i vannet og isen på overflaten blir undersøkt før gutta skal hoppe. Foto: Malin Saue Johansen/ God morgen Norge

– Vi prøver å gjøre alt så gjennomtenkt som mulig. Folk ser klippene våre og det er mange som tenker: «Hva er galt med han fyren her?», men man ser ikke prosessen bak; at vi tenker ut alle utfall og planlegger, forteller Emil.

– Jeg har konstant en frykt når vi er ute på et eller annet, men vi prøver å luke ut alle farene vi kan, med å sjekke dybde, avstand og ikke prøve på ting du ikke har peiling på, sier Anders og fortsetter:

– Samtidig er frykten det som driver meg med dødsinga. Jeg synes det er gøy å komme til en «spot», prøve på det trikset du har lyst til å ta, fokusere på oppgaven – også klarer du det og overvinner frykten. Den følelsen du får etterpå, er litt av det som driver meg videre.

Kona ble gravid - begynte å dødse

Men selv om Anders i dag gledelig kaster seg utfor en klippe, har det ikke alltid vært tilfellet.

– Jeg var ekstremt feig og turte aldri å gjøre noe som barn. Jeg så alltid opp til de store gutta som var på timeteren og turte å gjøre tingene som jeg aldri gjorde.

Det var først da kona ble gravid, at denne mentaliteten skulle snu.

– Da min kone ble gravid med vårt første barn, fikk jeg panikkfølelse hvor tenkte: «Nå vil jeg aldri få tid til de tingene jeg skulle ønske jeg hadde tid til». Så da hun var gravid begynte jeg med alle de tingene jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg pushet mine egne grenser og gjorde de tingene jeg var redd for. Også eskalerte det derfra.

– Så du hoppet fra en klippe for første gang mens kona di var gravid?

– Ja, da dødset jeg fra timeteren, forteller han lattermildt.

Skal bade hele året

Emil og Anders har siden sommeren dødset flere ganger i uken. Emil derimot, har satt seg et mål om å bade hver dag i ett år. Nå har han bikket 160 dager på rad.

– Det startet 18. august, på bursdagen min. Jeg lå i vannet og tenkte: «Jeg skulle ikke bare ha badet hver dag i ett år?». Også begynte jeg å filme hver dag og nå har jeg dratt det så langt, så nå er det ingen vei tilbake. Nå må jeg gjøre det.

– Blir dere noen gang vant til det kalde vannet?

– Det er verst når du kommer opp etterpå. Det er da man kjenner lufta, vinden og hvor kaldt det egentlig er, sier Emil.

– I begynnelsen var det som at noen stakk nåler i kroppen idet jeg traff vannet. Jeg fikk pustebesvær og måtte panikksvømme, men nå har vi blitt vant til det og det føles ikke så ekstremt lenger.

Relatert