Mening

«Med ønske om en helt grei jul, som jeg mener kan være mer enn bra nok»

Julen er tiden hvor det føles ut som om noen setter på en tørketrommel med alle dårlige minner og går i et tempo som selv støydempende headset ikke kan roe ned.

Vi bruker å ønske hverandre god jul, men hva er egentlig en god jul? For mange er det å ha mange store pakker under treet, ligge i sofaen og se på Tre nøtter til Askepott og endelig komme hjem til familien igjen, eller nyte tid på hytta.

Men spør du meg, så er det nok bare en liten brøkdel som opplever en slik jul.

Juletida er nok også den vanskeligste tiden for mange.

I år som i fjor er det færre stoler ved julebordet. Kanskje du mistet noen til kreft, Covid-19 eller selvmord. Det er sistnevnte jeg vil at vi skal klare å bryte ned terskelen for å snakke mer åpent om. Selv om det har vært enda et år med mer åpenhet i sosiale medier og riksdekkende media, så har vi en lang vei å gå.

For noen er julen og tiden før en sterk påminner om hva man har og ikke har, og hvor alene man kan føle seg med tunge tanker.

For noen er denne tiden så vanskelig at de heller finner fred i å ende livet sitt. Det er ikke sånn at alle som tar livet sitt nødvendigvis ønsker å dø, men de trenger en pause og fred fra en indre kamp.

I fjor sommer ønsket jeg å ta livet mitt. Selv om jeg har og hadde alle forutsetningene for å klare meg - med familie og venner jeg kunne snakke om alt med. Jeg kom til et punkt hvor jeg ble så sliten. Jeg ble sliten av å tvile på meg selv og sliten av søvnløse netter. Jeg følte meg fortapt.

Det øyeblikket, hvor jeg var bestemt på at jeg bare ville ha fred i hodet, er et øyeblikk som virker så fjernt i dag. Selv om jeg er åpen om egen psykisk helse, skammer jeg meg over at jeg ville avslutte det fine livet kan by på.

EVENTYRER: 25 år gamle Mats Grimsæth jobber som skipper, foredragsholder og fotograf.
EVENTYRER: 25 år gamle Mats Grimsæth jobber som skipper, foredragsholder og fotograf. Foto: Privat

Ofte kommer selvmord som et sjokk. Pårørende jeg har snakket med forteller om den blide og kjekke gutten deres som ikke orket mer, eller hun vakre kjæresten som forlot dem altfor tidlig. Noen av disse snakket åpent om hvor tøft de hadde det, men flesteparten av dem, spesielt oss gutta, sier ingenting før det er for sent.

Å dra hjem til jul vekker bare dårlige minner hos meg. Ikke det å komme hjem til familien, men der jeg kommer fra har jeg ingen tilknytning eller god relasjon.

Når alle andre gleder seg til å samles, så er jeg han, selv i voksen alder, som ikke blir invitert. Julen er tiden hvor det føles ut som om noen setter på en tørketrommel med alle dårlige minner og går i et tempo som selv støydempende headset ikke kan roe ned.

Jeg har lenge vært åpen om hvordan jeg har det, men først i sommer valgte jeg å si høyt at jeg ville ende livet. Det til tross for at jeg følte meg som en utakknemlig drittunge. Selv om jeg kjente på en skam, hjalp det å si det. Jeg fikk hjelp.

I år, som alle andre år, skal jeg hjem til jul. Jeg skal besøke familien og ligge på sofaen og spise godteri. Men julaften skal jeg tilbringe i bil fra Larvik til Ålesund, sånn at jeg kan gå på vakt innenfor Psykisk Helse 1. juledag for noen som trenger det.

Når jeg forteller at jeg skal tilbringe ni timer i bilen på julekvelden, så får jeg et blikk av medlidenhet. Og det er jo bare hyggelig at de bryr seg. Men jeg skal fortelle deg at dette er første julen på lenge jeg er ganske rolig og fornøyd med hvordan det blir.

Fordi selv om jeg har en trygg familie å komme hjem til – med god mat og drikke på bordet og pakker under treet, så er jeg ikke den som gleder seg til julefeiring. Jeg følte en stund skam over å si det. For har jeg rett til å klage? Det finnes tross alt barn som opplever vold og overgrep og mennesker som sulter på gata uten familie. Men hvis vi fortsetter denne tankegangen og sammenligner oss med andre, så tror jeg terskelen for å snakke hvordan vi har det, aldri kommer til å bli brutt ned. For all del, jeg sier ikke at vi ikke skal bry oss om andre, men hvorfor er vi nasjonen som skal være så fin utad og som ikke tørre å snakke om de dårlige dagene?

Selv om 2020 ikke ble sånn du så for deg, så kanskje det kan bli året hvor vi alle ble bedre medmennesker og vi snakket mer om psykisk helse?

Jeg tror nok aldri før at så mange vært i samme båt når det kommer til å føle seg alene, ha tunge tanker og usikkerhet i hverdagen. Selv om korona har fylt mediene med solskinnshistorier om bakgårdskonserter, naboer som handler og hverdagsheltene våre, så frykter jeg at det er langt flere som sliter psykisk nå.

Med å dele dette så ønsker jeg ikke å oppnå at du skal føle på mindre glede i julen, heller det motsatte. Men jeg ønsker å minne deg på at om du ikke liker julen noe særlig, eller om du elsker julen, så er det helt greit. Det å snakke om at du vurderer å ta livet ditt er også greit, selv om det er skummelt. Det er greit å le og gråte over vanskelige temaer og. Fordi det er definitivt ingen fasit på hvordan man skal ta opp et så vanskelig tema som selvmord. Men det som aldri vil hjelpe er å tie.

Aldri tenk at det blir bedre om du er borte, fordi det kan jeg love deg er helt feil.

Vi har alle bagasje og den må vi hjelpe hverandre med, sånn at flere velger livet.

Med ønske om en helt grei jul, som jeg mener kan være mer enn bra nok.

Hilsen Mats Grimsæth 25 år. Fotograf, skipper og foredragsholder. Men mest av alt medmenneske, sånn som deg.

Er du i krise eller har selvmordstanker?
Ikke gå alene med det.

Ring Mental Helse sin døgnåpne hjelpetelefon på 116 123 eller Kirkens SOS sin døgnåpne hjelpetelefon på 22 40 00 40

Relatert