BEKYMRET: John Stiles frykter at flere vil lide samme skjebne som sin far Nobby dersom det ikke tas grep.
BEKYMRET: John Stiles frykter at flere vil lide samme skjebne som sin far Nobby dersom det ikke tas grep. Foto: Olof Andersson

United-legendens sønn slår alarm: - Vi så ham forsvinne foran øynene våre

Nobby Stiles ble udødelig da han vant VM med England i 1966, men det hadde sin pris. Nå slår sønnen John Stiles alarm i håp om at andre kan unngå farens skjebne.

30. juli 1966 vil for alltid stå skrevet med gullskrift i den engelske fotballhistorien. Det var det året da fotballen for alvor «kom hjem». Det var det året England vant VM for første, og hittil siste, gang.

På det laget som ble udødelig den sommerdagen i 66 spilte Nobby Stiles. Midtbanekrigeren som gikk under kallenavnet «den tannløse tigeren». 28 kamper for landet han elsket og nesten 400 kamper for sitt kjære Manchester United. 30. oktober sovnet han stille inn med sine kjære rundt seg, 78 år gammel. England mistet en verdensmester. Manchester United mistet en legende. John Stiles mistet sin far. For andre gang.

– Vi så han forsvinne foran øynene våre. Å se noen man elsker, spesielt noen som var så full av liv som min far, forsvinne foran deg, er en virkelig smertefull opplevelse, sier John Stiles til TV 2, mens han kjemper mot tårene.

Han var bare to år gammel da hans far ble VM-helt sammen med resten av spillerne som spilte for England i 1966, men når han møter TV 2 i et gammelt, slitent nabolag i Manchester denne ettermiddagen, er det ikke for å mimre. Det er for å fortelle historien om medaljens bakside for verdensmesterne fra 66. Historien Nobby Stiles var et av de største symbolene på.

– Han begynte å miste hukommelsen rundt 2003. Vi visste at det var et problem, men vi ville egentlig ikke akseptere det. Ettersom tiden gikk ble det verre og verre, forklarer Stiles, mens han tørker en tåre i den kalde høstlufta i Manchester.

Nobby Stiles, Martin Peters, Ray Wilson, Jack Charlton og Sir Bobby Charlton. Alle var de i elleveren da England slo Vest-Tyskland 4-2 i VM-finalen foran 96.000 på Wembley i 66. Alle fikk de påvist demens etter karrieren.

– Når våre foreldre får demens forsvinner de foran øynene på en og så kommer det til et punkt der de ikke skjønner situasjonen lenger. På det punktet er det familiene som lider mest. Det er en forferdelig opplevelse, sier Stiles

Det mørke bakteppe

Nobby Stiles merket de første tegnene på tap av hukommelse i 2003. Han ble gradvis dårligere og dårligere før det smalt i 2013. Da ble han rammet av kreft.

– Det ble skikkelig ille. Vi fikk han egentlig aldri hjem igjen etter det. Om han hadde sett seg selv vet jeg ikke hva han ville gjort, forteller Stiles.

Men kampen var ikke over. For det å spille fotball for 60 år siden var nemlig ingen gullgruve, noe familiens Stiles for alvor fikk kjenne på kroppen. I 2010 ble Nobby, som flere andre av verdensmesterne fra 66, tvunget til å selge sin gullmedalje.

Den ble kjøpt av Manchester United for 200.000 pund, eller vel 2,3 millioner norske kroner etter dagens kurs. Bortsett fra det var den økonomiske støtten til en av engelsk fotballs aller største nærmest fraværende, ifølge sønnen.

TRIST SKJEBNE: Nobby Stiles levde med demens de siste 17 årene av sitt liv.
TRIST SKJEBNE: Nobby Stiles levde med demens de siste 17 årene av sitt liv. Foto: Jason Cairnduff

– Den var ikke-eksisterende. I 2017 var det en stor kampanje for spillerne fra 66 og at de ikke ble ivaretatt. Da fikk vi noen små bidrag, eller nærmere bestemt seks prosent av hans pleiekostnader. Det var det, og det fikk vi bare siden han var en del av laget som vant VM i 66, forklarer Stiles, som er overbevist om at det til slutt var fotballen som frarøvet han sin far.

– Det har jeg vært lenge. Dawn Astle forklarte meg for noen år siden hvor vanlig det var. På min fars alder skulle det vært én av 44, men det er mellom 40-50 prosent av de som spilte, og det er ikke ett tilfelle. Flere hundre familier står nå fram og ber om hjelp, sier han.

– Klar sammenheng

Og det var nettopp Dawn Astle som for alvor satte fokuset på demens blant fotballspillere. Tilbake i 2002 mistet hun sin far og tidligere West Bromwich-spiller, Jeff Astle. Han led av demens og døde som følge av progressiv hjerneskade.

– I 2002 sa en obdusent at det å heade ballen drepte Jeff Astle. Det var en yrkesskade. Siden da har det vært lovnader om studier som aldri har blitt gjort. Det var ikke før i 2019 at Willie Stewart gjorde en grundig studie, der bevisene er overveldende, forklarer Stiles.

I 2015 grunnla Astle «The Jeff Astle Foundation» til ære for sin far, en organisasjon som jobber med å øke bevisstheten rundt hjerneskader knyttet til fotball. Omtrent parallelt med henne arbeid gjorde the University of Glasgow en studie med nesten 8000 fotballspillere, under ledelse av Dr. William Stewart. Resultatene var skremmende.

– Det er en klar sammenheng mellom fotball og demens. Undersøkelsen forteller oss at sannsynligheten for at en fotballspiller utvikler demens er 3,5 ganger så høy som hos normale folk, sier Dr. Stewart til TV 2 og fortsetter:

– Vi så på alle proffspillerne i Skottland fra 1976 helt tilbake til 1900-tallet, altså de som var 40 år eller eldre. Vi sammenliknet dem med mennesker som var helt som dem, bortsett fra at de ikke hadde spilt fotball. Vi endte opp med nesten 8000 spillere og 23000 vanlige mennesker. Vi sammenliknet dødsårsakene og vi fant ut at fotballspillere lever litt lenger og at de har mindre hjertesykdommer og kreft, men de hadde 3,5 halv gang så stor sjanse for å dø av hjerneskader. Det er historien vi fortalte med den undersøkelsen. Det er faktisk et problem med demens i fotball, slår han fast.

Dr. Stewart, som er konsulent og nevropatolog ved Queen Elizabeth University Hospital i Glasgow, har forsket på sammenhengen mellom fotball og hodeskader i nesten 20 år. Han er klar på at de to henger sammen, men sier samtidig at de ikke kan peke på én avgjørende faktor.

– Det undersøkelsen ikke forteller oss er hvorfor. Det kan være alt innenfor fotball som skaper det problemet, ikke nødvendigvis en bestemt handling. Men ta headinger for eksempel, der er det gjort en del undersøkelser. Om vi sparker ballen mot deg 20 ganger og deretter tester deg i et laboratorium, finner vi ut at hukommelsen din og signalene fra hjernen ikke er like god som før du headet ballen. Så vi kan vise at hjernens funksjoner endrer seg etter en sesjon med headinger. Så vi tror at dette, gjennom en hel karriere, kan lede til skader som er irreversible, forklarer Stewart.

Krever tiltak

Debatten rundt hodeskader og demens er noe som har blitt diskutert heftig på balløya de siste månedene, og flere Premier League-managere har uttalt de ønsker mer forskning på temaet.

– Jeg kan ikke si at jeg er noen ekspert på temaet, men vi har sett dette skje med Nobby Stiles og Sir Bobby Charlton. Det er et seriøst problem. Det som er bra er at vi nå har bevissthet rundt det. Jeg må selv lære mer om det, slik at vi i fotballen kan hjelpe og ha en diskusjon om det. Debatten holder på og det er bra. Nå er vi nødt til å gjøre fremskritt, sier Ole Gunnar Solskjær, og får støtte av manager-kollega i Sheffield United, Chris Wilder:

– Det er noe fotballen må ta seriøst og etterforske. Det har egentlig ikke vært noen endring i treningsmetodene siden jeg begynte som trener for over 20 år siden, sier Wilder.

Debatten blåste nok en gang opp da Wolverhampton-spiss Raul Jiménez måtte opereres for kraniebrudd etter en voldsom hodeduell med David Luiz i oppgjøret mot Arsenal i november. Stewart mener denne situasjonen er et bevis på manglende kunnskap.

KRITISK: Dr. Willam Stewart mener håndteringen av sammenstøtet mellom David Luiz og Raul Jiménez er under enhver kritikk.
KRITISK: Dr. Willam Stewart mener håndteringen av sammenstøtet mellom David Luiz og Raul Jiménez er under enhver kritikk. Foto: John Walton

– Spillerne lå livløse på banen, det kunne vi se fra kameraene. Legen på indre bane får ikke den oversikten, så når han kommer på banen kan spilleren allerede ha kommet til hektene. De får ikke tid til å se hva som har skjedd og vurdere helheten. Det er et godt eksempel på hvor dårlig fotballen er til å håndtere hodeskader, og det er ikke legene sin skyld, det er systemet. Systemet fotballen bruker for dette er en katastrofe, raser Stewart.

Store mørketall

En som også har gjort flere undersøkelser på området er Truls Straume Næsheim. Han er spesialist i ortopedisk kirurgi, og i han var blant annet heltidsansatt som stipendiat ved Senter for idrettsskadeforskning fra februar 2004 til april 2007. Han jobbet da med et prosjekt der han undersøkte konsekvensene av hodeskader hos fotballspillere i Tippeligaen.

– Når det gjaldt de nevropsykologiske testene vi gjorde på de fotballspillerne som var aktive, så var samtlige der innenfor normalen. Vi så heller ingen effekt av nikking på de testene vi gjorde. Det var da på aktive spillere i ung alder, sier Næsheim til TV 2.

Han mener det ikke er en klar sammenheng mellom fotball og utvikling av hjerneskader.

– Siden du stiller spørsmålet om det er en klar sammenheng, så er svaret på det nei. For det har man ikke sett sikkert på. Men det er en økende mengde data som tyder på at dette med å ha flere hodeskader gjennom en idrettskarriere, i typiske kollisjonssporter eller knockout-sporter, har vist en sammenheng mellom kognitiv svikt og tidlig demens.

– Er det grunn til bekymring?

– Når man tenker på nikking generelt, så er det relativt lite nikking blant de yngre generasjonene, så jeg tror ikke det er noen stor bekymring som sådan. Det som er litt bekymringsverdig er når man treffer andre spillere på banen i en hodeduell eller kolliderer på andre måter, da kan man fort få en hjernerystelse, sier han og fortsetter:

– Det er store mørketall på at alle disse hjernerystelsene ikke blir kjent. At man fortsetter å spille selv om man er litt groggy og svimmel, og det må vi kanskje ha litt mer fokus på. Det å gjenkjenne en hjernerystelse når den skjer og ta det på alvor når det skjer.

Frykter for framtiden

Men tilbake i det lille nabolaget i Manchester hersker det liten tvil om hva John Stiles mener i debatten. Selv om høsten har lagt farger på den ellers gråe asfalten, er det et alvor som preger Stiles. Etter en liten pustepause og et par tårer, forteller han om frykten for det som venter.

– Jeg er bekymret, jeg er veldig bekymret. Gjennomsnittsalderen for en fotballspiller til å utvikle demens er 63 år, ifølge en studie gjort av et universitet i London. Jeg er 56. Jeg er bekymret både for meg selv og mine barnebarn. Et av mine barnebarn er seks år og har startet å spille fotball, jeg er bekymret for ham. Jeg oppfordrer han til å ikke heade ballen i det hele tatt, sier han.

Som sin far spilte også John fotball på toppnivå, for blant andre Leeds United og Doncaster Rovers, noe som gjør frykten for å lide samme skjebne som sin enda større. Ifølge Dr. Stewart er bekymringen berettiget.

– Ja. Fordi jeg har ikke sett noe de siste 50 årene som har endret risikoen. Jeg er virkelig bekymret for dagens fotballspillere, for ingenting har endret seg. Dessverre er det sånn at demens ikke utvikles før lenge etter karrieren, så dagens Premier League-spillere har allerede en skade på hjernen som vi ikke kan ta tilbake. Skaden er gjort og vi kommer til å se spillere om 30 år som har demens, fordi fotballen ikke har tatt grep, forklarer han.

– Hva er det som bør gjøres?

– Det er ikke vanskelig. Uansett om man spiller fotball, driver med rugby eller boksing, er en hjerneskade en hjerneskade, så håndteringen burde ikke vært forskjellig. Rugby har satt standeren med at du tar spilleren av, erstatter han med noen andre og bruker tid på å vurdere situasjonen skikkelig. Det er det minste fotballen kan gjøre. Det er et minimum for hvordan slike skader skal håndteres, sier han, før han legger til:

– Om det ikke gjøres svikter de både spillerne og legene, og tillater et mulig alvorlig problem i framtiden. Fotballen gjør ingenting.

Stiles håper nå at fotballfamilien tar til fornuft.

– Jeg håper folk om 10-15 år kan se tilbake på denne tiden å tenke at det var galskap sånn som vi holdt på. Jeg håper at familiene får støtte og at studiene gir oss en vekker, og at vi innser at det var håpløst at vi ikke gjorde noe. Jeg håper at spillerne beskyttes og at familiene får hjelp, avslutter 56-åringen.

Relatert