Slik er det å kjøre millionbilen til hverdags
Her får mange seg en overraskelse. Les testen:
Erkjennelsen slår meg omtrent midt på veien opp til Norefjell. Utenfor er det tåke tykk som grøt, foran meg er veien dekket av slush, snø, is og strøgrus. Jeg har allerede møtt på én bil, som har kastet inn håndkleet og er på vei nedover igjen. Forståelig nok. Føret er alt annet enn optimalt.
Men bilen jeg har på test, jobber ufortrødent videre. Når det blir for ille, må vi senke tempoet og heve snuten for å krabbe videre. Men den gir seg ikke.
Jeg sitter og hører på spillelisten jeg ha valgt å kalle "Juuuuul, for pokker", som av en eller annen grunn føles helt riktig. Hvilepulsen er inntatt, varmen i de ypperlige sportssetene omfavner meg, mens jeg ser på kaosværet utenfor.
Omtrent akkurat her, i det "White Christmas" løftes til nye høyder av en kombinasjon av stormesteren Bing Crosby og bilens Burmester-anlegg, tenker jeg: Dette er rett og slett den beste og mest allsidige superbilen jeg har kjørt.
Ikke at jeg har kjørt alle superbiler i verden. Men av de jeg har kjørt, rangerer jeg denne høyest.
Superbil
Som du skjønner, jeg synes ikke bare 911 Turbo S er en super bil – den er på alle mulig måter, kanskje med ett bittelite unntak, en fullverdig superbil. Og ja, jeg har tenkt å komme tilbake til hva dette ene punktet er, litt senere.
Du må imidlertid ikke tro at åpenbaringen skyldes bilens framkommelighet på en vanskelig vintervei. Ei heller at stereoanlegget i en bil til 3,3 millioner kroner er bra.
Neida, dette er mye mer sammensatt, enn som så. Det er basert både på kjøring på bane – og ikke minst, en uke på norske vinterveier.
Porsche på bane: – Endelig, denne gangen skal ikke Covid-19 stoppe meg
Men først ...
Men aller først, litt om det enhver 911 Turbo S-eier burde gjøre minst én gang om dagen. Det handler ikke om noe som kan minne om fornuft, bare om adrenalin, moro og rå kraft. Nemlig Launch Control.
Hvordan i huleste, heiteste er det mulig å få en bil til å akselerere med en slik brutalitet? Jeg er ikke redd for å innrømme det: I forbruker-journalistikkens navn tester jeg akkurat dette utallige ganger – for å se om jeg kan finne ut av mysteriet. Oppskriften er enkel nok:
Høyre fot på gassen, så langt inn den går. Venstre fot på bremsen. Turtelleren står og dirrer hissig rundt 4.000 omdreininger. Bilen vibrerer. Jeg skjelver. Så flytter jeg venstrefoten fra bremsepedalen. I nøyaktig samme øyeblikk slippes 650 hester løs. Gudbevaremegvel! Du kommer aldri til å venne deg til det som skjer etterpå.
Glad i Porsche 911? Les både tester og bruktbil-guide her
Viljestyrke
Akselerasjonen er som om bilen blir påkjørt bakfra av et tog. Snuten løfter seg – og bilen rett og slett hives framover. Hjulene spinner. Alle fire. Girskift. Nytt smell i ryggen.
Men før jeg aner ordet av det må jeg tilbake til virkeligheten. Jeg må hente fram viljestyrken jeg ikke visste at jeg hadde. For det å gå av gassen er mindre fristende enn å gnage av seg høyrearmen og sette fyr på håret. Men det må til. I Norge har vi nemlig noe som heter Veitrafikkloven – og fartsgrenser.
Det er følgelig svært begrenset hvor mange steder du kan ta en launch control i en Porsche 911 Turbo S, uten at noen veldig raskt konkluderer med at du ikke er skikket til å ha et førerkort, lenger. Og selv ikke launch control er verdt å miste lappen for. Jeg snakker av erfaring ...
Beklager, men jeg er ikke ferdig
Jeg kan ikke slippe helt taket i launch control, enda. Jeg lar både ung og gammel dele denne halsbrekkende opplevelse. Såpass føler jeg at jeg som privilegert biljournalist er forpliktet til å gjøre.
Responsen fra passasjerene er helt identisk, uavhengig av alder og kjønn: Først helt stille, hender som klamrer seg fast og munnen åpen, med et hyl sittende fast et sted nedi magen. Men så kommer hylet endelig til overflaten – omtrent ved girskiftet. Redsel? Glede? Vanskelig å si – men det er mye innlevelse.
Så kommer en slags hysterisk latter, etterfulgt av skjelven. Å ja, skjelven. Hender som rister mer enn en astmasyk pensjonist som venter på svaret på Covid-19-testen. Øyne som står på stilk i en blanding av sjokk og beundring. Nå lurer de også på hvordan en slik fartsøkning er mulig.
Les mer om nye Porsche 911 Turbo S her
Porsche tar feil
Den fullstendig uforklarlige evnen denne bilen har til å skyte fart, forblir et mysterium.
Kanskje har ikke en gang Porsche skjønte det? For de sier at den skal klare 0-100 km/t på 2,7 sekunder. Det er rett og slett feil! Den er målt til 2,5 sekunder av en rekke motorjournalister. Det er heeeeelt i hælene på "verdens raskeste bil", Bugatti Chiron. Den koster, som kjent, noen kroner mer, og har 1.500 hk ...
Og ikke kom trekkende med at en eller annen elbil, klarer øvelsen like raskt. For da har du ikke skjønt poenget. Opplevelsen av launch control med en bensinmotor, blir noe helt annet. Særlig en slik boxermotor som står i denne bilen, med sin karakter, lyd og koblet mot en nydelig girkasse.
Porsches egen elbil, Taycan Turbo S, klarer øvelsen like raskt, på papiret. Men det føles mye mer dramatisk, mer engasjerende og mer sjokkerende i 911-en.
Sånn, nå har jeg tømt meg for det jeg ville formidle om launch control. Og mens vi er inne på prestasjoner: Hvordan vi opplevde 911 Turbo S på bane, kan du lese mer om her.
Låvefunn: Du gjetter neppe hvordan den ser ut nå!
Hverdagen
Men jeg har altså lovet at denne testen skal handle om litt andre ting, enn de "faste postene" man er innom, når man kjører 911 Turbo S. Og en av dem er altså å kjøre den på skikkelig, norsk vinterføre.
Blant entusiastene er meningene delte, om hva som er riktig å gjøre. Noen sverger til at bilen skal stå innelåst hele vinteren. Jeg er helt uenig. En slik bil skal brukes. Porsches svært godt betalte og tydeligvis svært kunnskapsrike ingeniører har lagt mye innsats i at 911 skal kunne kjøres hele året, og brukes til omtrent alle formål.
Vinterføre er ikke en utfordring, for denne bilen. Det er en lek. Firehjulsdriften vektlegger i utgangspunktet bakhjulene, men involverer forhjulene når det trengs.
Du kan velge om du vil ligge sidelengs, mens snøføyken står rundt deg, eller om du vil krabbe forsiktig fram. Uansett kommer du fram, så lenge snøen ikke blir for dyp.
Langtur
Langtur er heller ikke noe problem. Her snakker vi rett og slett om en ypperlig GT-bil.
Understellet er selvsagt sportslig, styringen presis og engasjerende, men komforten er likevel godt ivaretatt. Du kan fint legge ut på langtur, uten at det blir for mye risting og smell.
Litt dekkstøy er uunngåelig, naturligvis. Vi snakker tross alt om 305 mm brede dekk bak, i 21".
Løsningen er enten å skru opp volumet på stereoanlegget – eller gi litt gass, slik at motorlyden får slippe til, i stedet. Det siste anbefales.
Da Broom-Vegard kjøpte seg Porsche 911
Plass nok
Den økte størrelsen, gjør også at den blir mer praktisk. Nå kan faktisk baksetene brukes – selv av mennesker utstyrt med bein! Beinplassen er godkjent, for en superbil. Takhøyden er ikke veldig mye å skryte av. Men hvilken tenåring kommer til å takke nei til å sitte der, likevel? Ingen av dem vi møtte, i alle fall.
Og bagasjerommet foran er også romslig, relativt sett, selvsagt. Mye større og dypere, enn mange nok forestiller seg. 264 liter rommer en hel del, viser det seg.
I tillegg kan du ha 75 kg på taket. Og finnes det egentlig noe kulere enn en Porsche 911 med skistativ? Enda en grunn til å la denne bilen se dagslys, også mens det er surt og kaldt ute.
Joda, heftig sportsbil kan funke året rundt
Smidig
Du tenker kanskje at det kan være litt slitsomt å kjøre en slik bil i trange bygater og parkeringshus. Da tar du feil. 911 er smidig og lettkjørt.
Med firehjulsstyring, er det også overraskende liten svingradius. Parkeringshus er derfor en lek! Bare husk at hekken fortsatt er bred. 190 cm krever sitt.
Du kan også heve nesa, hvis du skulle få utfordringer med bakkeklaringen. Akkurat det kan komme godt med.
Og tidligere i artikkelen nevnte jeg viljestyrke. For å ytterligere understreke hvor mye av dette jeg har, gjør jeg noe jeg håper og tror en 911 Turbo S-eier aldri vil trenge å prøve selv ...
Lavt forbruk
Skjønt, strengt tatt varte det ikke så lenge, forsøket mitt på å se hvor lavt forbruk det er mulig å få i en 911 Turbo S. Offisielt tall er 1,17 l/mil. I seg selv et imponerende tall, ytelsene tatt i betraktning. Dette er altså basert på den nye og strengere WLTP-målemetoden.
Lamborghini Huracan EVO, med sine 640 hk, har for eksempel et oppgitt forbruk på 1,3 l/mil. Mercedes-AMG GT R, 585 hk, er på sin side oppført med 1,25 l/mil. Begge disse er utstyrt med bare to seter – og ingen av dem holder følge med 911 Turbo S til 100 km/t ...
Min egen forbrukstest avslører at det går an å komme under literen på mila i 911 Turbo S. I en samfulle 30 minutter, var jeg ekstremt nøysom med bruken av høyrefoten. Og da gikk det fint å klokke inn 0,99 l/mil. Du kan sikkert kjøre langtur under literen på mila.
Topp 5: Slik unngår du fotoboks-boten
Verdens beste
Du skjønner kanskje etterhvert hvor dette bærer hen? Finnes det en mer komplett superbil, der ute? Jeg mener nei. Den er raskere enn det aller meste (både rett fram og i svingene), den har plass til opptil fire personer, bra bagasjerom, kan (og bør!) brukes hele året – og er like hjemme på alt fra Autobahn til trange parkeringshus.
Den er kort sagt den beste og mest komplette 911 Turbo-modellen i historien. Den beste og mest komplette superbilen jeg har kjørt. En påminnelse om at bensinmotoren fortsatt lever – og et gryende håp om at den skal få leve med oss en god stund til.
Her er politiets nye supervåpen
Til slutt
Nå holdt jeg nesten på å glemme punktet jeg skulle komme tilbake til. Det eneste uttaket som gjør at noen kanskje nøler med å klistre superbil-betegnelsen på 911 Turbo S: Design.
Noen vil hevde at en superbil skal ha et svært utagerende utseende. Som Lamborghini, McLaren eller Ferrari. 911 er alt annet enn brautende, der den viser seg fram med de samme linjene som den alltid har hatt. Onde tunger vil ha det til at designavdelingen til 911-modellene har hatt rolige dager på jobb, helt siden første generasjon så dagens lys.
Men den har en tidløs stil, som mange liker. De roper kanskje ikke WOW!, når du kjører forbi. Men de aller fleste smiler – omtrent som når de ser en gammel venn.
Dessuten er den såpass respektert, at folk oftere ser på eieren som en bilentusiast, enn en posør. Du kan følgelig fint dukke opp på dugnaden til fotballaget, uten at alle rister på hodet. Minst én vil helt garantert smile pekende, og spørre "Er ikke det en Porsche 911?".
Han vil ikke nødvendigvis vite om den er ny eller gammel, og i alle fall ikke om det er innstegsmodellen er toppmodellen. Eller for den del hva som er toppmodellen. Men det er det samme. Det er en 911.
Det er magi.
Porsche 911 Turbo S
Motor: 3,7-liter, 6 syl., twin turbo Effekt: 650 hk / 800 Nm 0-100 km/t: 2,7 sek. Toppfart: 330 km/t Forbruk: 1,17 l/mil Bagasjerom: 264 liter Taklast: 75 kg Vekt: 1.640 kg Lengde x bredde x høyde: 453 x 190 x 130 cm Pris: fra 3.068.000 kroner Pris testbil: 3.350.000 kroner
Video: 5 ting du bør vite om den nye generasjonen av Porsche 911: