Winner Erik Valnes of Norway celebrates, with Johannes Hoesflot Klaebo of Norway, left, and Emil Iversen of Norway, right, after winning the men's final Sprint Cross Country skiing FIS World Cup Ruka Nordic event in Kuusamo, Finland, on Friday Nov. 27, 2020. (Emmi Korhonen/Lehtikuva via AP)
Winner Erik Valnes of Norway celebrates, with Johannes Hoesflot Klaebo of Norway, left, and Emil Iversen of Norway, right, after winning the men's final Sprint Cross Country skiing FIS World Cup Ruka Nordic event in Kuusamo, Finland, on Friday Nov. 27, 2020. (Emmi Korhonen/Lehtikuva via AP) Foto: Emmi Korhonen
Kommentar

«Sett utenfra framstår nordmenn som egoistiske dobbeltmoralister»

Norge er i ferd med å bli den brysomme vennen ingen vil ha i internasjonal idrett.

Du har kanskje én av de i vennekretsen selv?

Han som er med på alt, men alltid går hjem rett før det er hans tur til å ta runden på puben. Eller hun som alltid kommer på middag, spiser og drikker mest av alle, men som aldri inviterer noen hjem til seg selv. For ikke å snakke om det sære venneparet som ikke gidder å være med på noe moro med mindre de kan bestemme tid, sted og opplegg selv.

En sånn type «venn » er Norge i ferd med å bli i den internasjonale idrettsfamilien.

Alt takket være vår kronglete tilnærming til Covid 19-spøkelset.

Tilliten til Norges helsemyndigheter er stor blant folk flest. Forståelig nok.

Men nå har man kommet til et punkt der det er legitimt å stille noen kritiske spørsmål til hvordan norske myndigheter behandler norsk idrett – og hvordan idretten selv manøvrerer i et svært utfordrende koronafarvann.

For å starte med det siste.

At Norge har droppet Tour de Ski faller de få utlendingene som faktisk bryr seg om langrenn EKSTREMT tungt for brystet.

Norges posisjon i langrenn er stor og viktig. Å late sine arrangørvenner i stikken på denne måten vekker oppsikt internasjonalt. Norge får det ikke på sin måte, så da dropper vi å delta.

Også norske Vegard Ulvang, som leder langrennskomiteen i det internasjonale Skiforbundet (FIS), er svært kritisk. Han kjøper ikke smittevernsargumentene Norge skyver foran seg. Og avslører de åpenbare svakhetene i den norske retorikken.

– Resten av verden skjønner ikke hvordan vi tenker, sier Ulvang til TV 2.

Og det har han nok helt rett i. Det er i alle fall svært vanskelig å forstå.

Selvsagt er dette nyansert. Og isolert sett er det vanskelig å kritisere noen for å ta ekstra hensyn til helsa til idrettsutøvere.

Men i det øyeblikket langrennssjef Espen Bjervik innrømmer at de hadde stilt til start om det var VM – og ikke Tour de Ski – så avslører han jo at avgjørelsen ikke handler om smittevern.

Det handler om at Tour de Ski ikke er viktig nok for Norge.

Det er noe helt annet.

Og for de som bryr seg om langrenn, er dette alvorlig. Svært alvorlig.

Vegard Ulvang er ikke alene om å mene at det er ekstremt respektløst overfor den internasjonale langrennsfamilien som gjør alt de kan for å holde liv i et produkt som det snart bare er nordmenn og svensker som bryr seg om.

Så kan man spørre seg hvorfor det skjer?

Det grunnleggende problemet er at norske politikere ikke er tydelige nok på hva idretten skal være under koronapandemien.

Bent Høie og Erna Solberg har riktig nok vært klare på at idretten ikke skal ha flere unntak enn de allerede har. Resten blir i stor grad overlatt til lokale helsemyndigheter – som igjen er basert på skjønn fra kommunelege til kommunelege.

Men hvordan idretten skal forholde seg til internasjonale forpliktelser har ikke regjeringen sagt noe om.

Det fører til at man tolker reglene ulikt fra dag til dag – avhengig av hvilken idrett man driver med. Og hvilke arrangementer man skal delta på.

At de ulike grenene innenfor Skiforbundet vurderer situasjonen så ulikt er jo det beste beviset på det. Hopperne fyker verden rundt og føler seg trygge. Det samme gjør alpinistene.

Mens langrennsløperne er engstelige og blir hjemme.

Men det stopper ikke der. For ser man idretten i et internasjonalt perspektiv, så er det ingen tvil om at Norge stikker fra ansvaret sitt i mange saker.

I november avlyste vi håndball-EM på hjemmebane. Vi fikk høre at det ikke lot seg gjennomføre med de strenge smitteverntiltakene vi hadde i Norge. Og det var ikke snakk om å lempe på disse for å tilpasse oss de internasjonale protokollene.

Igjen.

Isolert sett er det lite å si på det. Man følger jo de lovene og reglene som gjelder i landet sitt.

Men så overtar Danmark hele mesterskapet. Og da skal vi selvsagt være med. Til tross for at danskene har mye mer smitte enn oss, både hos mennesker og dyr.

De norske håndballjentene spiller for øyeblikket EM i Danmark etter at mesterskapet ikke kunne arrangeres i Norge.
De norske håndballjentene spiller for øyeblikket EM i Danmark etter at mesterskapet ikke kunne arrangeres i Norge. Foto: Vidar Ruud

Hvor er logikken? Er alt plutselig greit bare fordi det skjer i Danmark?

Det Norge i praksis har gjort er å lukke øynene for alt vi er så opptatt av på hjemmebane, og bare la det stå til. I Danmark. Det blir som å ta danskebåten, der moralen kastes over bord i det øyeblikket man passerer Drøbaksundet.

Etter at mesterskapet ble kastet i gang, så har man jo sett at Norge definitivt er en del av et europeisk forbund (EHF) som ikke tar dette så veldig alvorlig. Det gjør det nesten enda mer absurd at vi er med.

Omtrent samtidig som håndballavlysningen ble verdenscupen i langrenn og hopp på Lillehammer «utsatt». Nok en gang ble smittevern oppgitt som grunn.

Det hindret likevel ikke Norge å sende rubbel og bit av løpere til Finland noen uker senere.

Da kan man jo igjen spørre seg.

Hvor er logikken? Er alt plutselig greit fordi det skjer i Finland?

Og bare for å toppe det hele.

Samme helga som det skulle ha vært verdenscup på Lillehammer, så inntok like mange norske skiløpere byen for å gå Norgescup. Det var heller ikke like strenge protokoller for smittevern som det ville ha vært om man hadde stått ved forpliktelsene og arrangert verdenscup. Både løpere og journalister kunne møte opp uten å ha avlagt negativ Covid 19-test.

En tysk kollega sendte meg en melding da hun skjønte at det ble konkurrert på Lillehammer den helgen verdenscupen ble avlyst.

– Hva er driver dere med i Norge?? Trodde dere var opptatt av smittevern, men det er kanskje bare tyskere og polakker dere er redde for i løypene;))

For i vår iver etter å holde smitten nede i Norge virker det som om vi helt har glemt at idretten i Norge er en del av noe større.

Forskjellene er enorme på hvordan idrett blir verdsatt av statsledere rundt omkring i Europa.

I Østerrike sliter de med langt høyere smittetall enn i Norge. Landet har vært nedstengt siden nødlandslaget vårt gjestet Wien.

Likevel har landets politiske ledelse gitt klare unntak for idretten. De har definert idretten som viktig å holde i gang, fordi den er en trøst og oppmuntring på TV for folk som må sitte hjemme i en bekmørk tid. De vurderer at idretten ikke bidrar til å øke smitten.

Norge har valgt det motsatte.

Her sier statsministeren, helseministeren, og kulturministeren at idretten ikke er viktig nok til å få slike unntak som de for eksempel får i Østerrike eller Danmark.

Og igjen. Det er greit. I utgangspunktet. Så lenge man lar liv og lære henge sammen.

Problemet oppstår først når vi i neste omgang likevel skal være med på alt som skjer – så lenge vi slipper unna den ubehagelige jobben med å arrangere selv.

Og man skal ikke lenger enn øst for Svinesundbrua før folk reagerer på dette.

Sett utenfra framstår vi nordmenn som egoistiske dobbeltmoralister slik vi driver på nå.

Det er en dyster erkjennelse for alle våre atleter som står i det og konkurrerer internasjonalt. Mange blir nesten flaue over å være norsk.

Kanskje er det på tide å se seg selv i speilet og spørre om det er slik vi ønsker å framstå overfor andre?

Kan vi virkelig leve med å bli sett på som dobbeltmoralister?

Ønsker vi virkelig å være den kjipe vennen i vennekretsen?

Eller skal vi stå opp for det internasjonale felleskapet i en tid som krever det lille ekstra av oss alle?

Å se seg selv i speilet er enkelt. Det går an å begynne der. Om ikke annet for å stille seg noen av disse spørsmålene.

Det er i alle fall en god start.

Så får svarene heller bli som de blir.

Relatert