GULLMEDALJENS PRIS: – Se på meg nå! var Lucas Braathens første tanke etter at han vant i Sölden. Veien dit har kostet mye.
GULLMEDALJENS PRIS: – Se på meg nå! var Lucas Braathens første tanke etter at han vant i Sölden. Veien dit har kostet mye. Foto: Elin Flaglien Borud/TV 2.

Fikk kjeft av lærerne for sitt ekstreme konkurranseinstinkt

Da alpinkometen Lucas Braathen gikk på barneskolen, ble faren oppringt av frustrerte lærere som ba sønnen om å roe seg ned.

Intervjuene i denne artikkelen ble gjort før Braathen skadet seg i Adelboden.

– De sa at «når de andre går ut for å spille enspretten, så går Lucas ut for å vinne enspretten, og det er litt slitsomt å forholde seg til». Så det har vært en utfordring, erkjenner faren Bjørn Braathen overfor TV 2.

Lucas selv husker perioden godt. Alt som vinnes kunne, skulle vinnes. Uansett hva det var.

– Lærere opp igjennom har bedt meg roe meg ned, ikke ha så høy selvtillit og komme meg ned på andres nivå. Det bryter så med min natur, forklarer 20-åringen.

Han trekker pusten, før han fortsetter.

– De ba meg om å ikke alltid jage etter den ballen. «La noen andre ta den», sa de. Det er klart jeg skjønner at den seieren ikke betyr noe, men likevel - for meg betydde den alt. Jeg vil alltid gi det beste jeg kan gi og utfylle mitt potensiale. Hver gang jeg ikke klarte det, gnagde det veldig. Jeg slet med å få sove.

Den jernviljen vil han få bruk for nå.

Under storslalåmrennet i Adelboden fredag falt han i målområdet og skadet kneet. Han må opereres og er ute i seks til ni måneder.

Ville ikke tøyle konkurranseinstinktet

For pappa Braathen var det aldri aktuelt å tøyle sønnens iver etter å vinne.

– Jeg har måttet være med å dyrke det konkurranseinstinktet. Han har jo hatt sitt mål, så jeg har ikke kunnet ta livet av det, sier faren med et smil.

Se mer av Lucas Braathen i Vinterskaller på TV 2 Sumo!

STORT ØYEBLIKK: Her har Lucas Braathen (12) vunnet gullhjelmen. Det var et av de første målene hans.
STORT ØYEBLIKK: Her har Lucas Braathen (12) vunnet gullhjelmen. Det var et av de første målene hans. Foto: Privat

Allerede da han var ti år satte Lucas seg et mål om å bli verdens beste alpinist. Da han fortalte om drømmen sin, prøvde faren å få sønnen sin til å forstå hva det faktisk ville koste.

– Jeg sa; «Ok, du vil bli verdens beste. Det er mye jobb, og hvis vi skal gå for det, så må du skjønne hvor mye arbeid det er.»

10 ÅR: Her er Lucas i starten av alpinkarrieren.
10 ÅR: Her er Lucas i starten av alpinkarrieren. Foto: Privat

Men sønnen var mer enn motivert nok. Sammen la de to en plan som skulle gi Lucas grunnlaget for å nå målet om verdenstoppen.

Jobben startet hjemme i Hokksund, ofte i Hoensmarka, bare et drøyt steinkast hjemmefra. På den tiden trente ti år gamle Lucas fire barmarksøkter i uka.

– Mye av det vi gjorde var lek, med fokus på mestring og kroppsbeherskelse, sier faren.

Sønnens noe uortodokse treningsmetoder og jag etter action på fritiden har vekket oppsikt.

– Jeg har veldig tro på at at alle mulige aktiviteter har en viss sammenheng med det å være skikjører, nettopp fordi det krever så mye allsidig trening. Det å være i Heminghallen for å «flippe» rundt på skateboard hjelper balansen i rotete rennsituasjoner, forklarer Lucas.

ALLSIDIG: Lucas begynte tidlig å trene mye, men det var viktig at treningen var variert og morsom.
ALLSIDIG: Lucas begynte tidlig å trene mye, men det var viktig at treningen var variert og morsom. Foto: Privat

– Hvorfor møter jeg deg på joggetur i pøsregn?

For det er ingen tvil om at tusenvis av treningstimer har formet utøveren Lucas Braathen, som brukte det meste av fritiden og ungdomstiden sin på å gjøre det som kreves for å bli best.

Det at flere tvilte på ham, gjorde lille Lucas enda mer motivert: Han skulle lykkes. Han skulle vise dem.

– Jeg er stolt av at gikk igjennom det å være så annerledes. Det er så mange personer som ikke skjønner at du gidder. De sa: «Du kommer aldri til å bli best, det er bare én som er best i verden, liksom», og «hvorfor møter jeg deg på joggetur i pøsregn i en alder av 12?». Det var ikke normalt, det var feil, minnes Lucas.

For far og sønn sto alltid fjellstøtt da utenforstående skulle ha en finger med i spillet.

– Meg og pappa har alltid vært skråsikre på at vi må gjøre det vi tror på, selv om den treneren, eller den læreren ikke trodde på oss. Det å gå sin egen vei er viktig, forklarer Lucas engasjert.

VILLE BLI BEST: Da Lucas var 14 år deltok han i Donald Duck-rennet i Hemsedal.
VILLE BLI BEST: Da Lucas var 14 år deltok han i Donald Duck-rennet i Hemsedal. Foto: Privat

Sammen evaluerte de treningen, og la en ny plan hver eneste sommer som skulle gjelde for det neste året. Da hadde Lucas muligheten til å velge om han ville forplikte seg ett år til, eller la være å satse videre.

– Døra var hele tiden vidåpen hvis han ville ut. Om vi gjorde de riktige tingene er vanskelig å si, men at han ville det og syntes det var gøy - det føler jeg meg trygg på, sier faren.

Faren hadde ett krav

Men Lucas vek aldri fra den altoppslukende planen. Da han skulle begynne på ungdomsskolen var neste skritt å velge NTG-U i Bærum. Han byttet også klubb - fra Kongsberg til talentfabrikken Bærum Skiklub.

Det innebar pendling fra Hokksund til Bærum, og mange timer på farten hver eneste dag.

– De dagene det var trening i Kirkerud så begynte han i Hokksund klokka sju, også hentet jeg ham i bakken om kvelden. Vi var hjemme først i 21-22-tiden, så det ble lange dager, minnes faren.

– Dette var hverdagen. Og det er klart: Hvorfor gjør man dette? Hvorfor gidder man? Man står helt alene, utdyper Lucas ettertenksomt.

I tillegg fortsatte treningsarbeidet hjemme i Hokksund. Faren var trofast sparringpartner.

FAR OG SØNN: En smilende Lucas etter at han vant gullhjelmen som 12-åring.
FAR OG SØNN: En smilende Lucas etter at han vant gullhjelmen som 12-åring. Foto: Privat

– Har dere vært venner oppigjennom, eller har dere buttet litt?

– Stort sett har vi vært ganske samstemte på hvor vi skal, men jeg tror han har tenkt noen ganger at jeg har vært for tøff. Så har vi pratet om det, og blitt enige om at det er en del av veien mot målet, sier faren.

Når Bjørn Braathen tenker tilbake er det kun én ting han føler han var streng og tydelig på.

– Hvis du ikke er fokusert når du er på trening, så er det to bortkastede timer. Hvis jeg så at han var på trening og bare tullet så kunne jeg si at vi bare skulle dra hjem, for da kaster vi bort tiden, sier Bjørn.

Den neste

Det siste året har Lucas Braathen begynt å få betalt for jobben. Da han tok en sensasjonell fjerdeplass i det prestisjetunge slalåmrennet i Kitzbühel i januar 2020 annonserte han seg selv som «den neste».

DEN TIDLIGERE OG DEN NESTE: Her får en 19 år gammel Lucas Braathen ros av den tidligere alpinstjerna, Felix Neureuther, etter den imponerende fjerdeplassen i Kitzbühel i januar.
DEN TIDLIGERE OG DEN NESTE: Her får en 19 år gammel Lucas Braathen ros av den tidligere alpinstjerna, Felix Neureuther, etter den imponerende fjerdeplassen i Kitzbühel i januar. Foto: Mathias Mandl / BILDBYRÅN

I storslalåmrennet under sesongåpningen i Sölden gikk drømmen i oppfyllelse - Lucas stod øverst på pallen for første gang.

– Der var seieren. I en alder av 20 år, liksom. Den store drømmen er faktisk nådd. Helt uvirkelig. Jeg tror det fortsatt ikke. Fy faen for en fet dag, sier Lucas om det definerende øyeblikket.

Da fikk italienske og østerrikske aviser virkelig vann på mølla. 20-åringen fra Hokksund ble blant annet omtalt som den neste Marcel Hirscher.

– Det var en stor del av gleden å vite at valgene jeg gjorde underveis var de rette for å ta meg dit jeg er kommet. Bare det faktum at jeg turte å stå imot andres meninger. At meg og min fars mening resulterte i seier, sier Lucas rørt.

At mange har oppfattet ham som unorsk i væremåten tar han bare positivt. For med brasiliansk mor og norsk far stemmer det jo, tross alt. Og janteloven? Den bruker han bare til sin fordel.

– Man skal ikke sette seg selv over andre, og ingen er noe mer verdt enn andre. Det er sånn det er, og det er viktig. Men samtidig har jeg visse målsettinger som jeg har ofret alt for at skal gå i oppfyllelse. Det gidder jeg ikke å skjule. Hvorfor skulle jeg vært på en World Cup-tour uten å.. Altså, jeg er der ikke for å delta - jeg er der for å ta over, fastslår Lucas.

– Og det er jo resten også. Hvem er der ikke for å gjøre det? spør han retorisk videre.

FØRSTE VERDENSCUPSEIER: Lucas Braathen for første gang på toppen av pallen. I Sölden hadde han Marco Odermatt (SUI), og Gino Caviezel ved sin side.
FØRSTE VERDENSCUPSEIER: Lucas Braathen for første gang på toppen av pallen. I Sölden hadde han Marco Odermatt (SUI), og Gino Caviezel ved sin side. Foto: Christian Walgram / BILDBYRÅN

Suksess den beste revansje

Hjemme i Norge er faren stolt over det sønnen har fått til, men det er noe annet som betyr mer.

– Det er fantastisk gøy å se at han lykkes, men det jeg syns er aller mest morsomt er å se hva slags type han er blitt.

De to har et nært forhold, og Lucas bor fortsatt hos faren når han er hjemme mellom de mange reisedøgnene.

– Vi har det veldig gøy sammen. De menneskelige egenskapene hans er det jeg syns er morsomst å se. Jeg syns han er blitt en veldig bra person, sier faren.

Og til tvilerne som ennå ikke er blitt omvendt til troende, har Lucas én siste beskjed.

– Det lærerne ikke skjønte den gangen, er at hver gang jeg fikk slike beskjeder, var det bare ti ganger mer motivasjon til å vise hvor mye bedre jeg egentlig kunne være enn den gangen jeg tok mye plass i gymmen eller under «enspretten». Det var noen av de første tankene jeg fikk etter seieren i Sölden - «se på meg nå!».

– Det er derfor jeg gir alt.

SELVSTENDIG: Lucas Braathen er stolt over måten han gikk sin egen vei på.
SELVSTENDIG: Lucas Braathen er stolt over måten han gikk sin egen vei på. Foto: Elin Flaglien Borud/TV 2.

Relatert