Mening

Vi kan ikke legge oss flate for alle som blir krenka

TV 2-programleder Linn Wiik om krenkesamfunnet.

På den ene siden tåler vi mer enn noen gang, og på den andre siden har vi aldri tålt så lite. Og aldri før har vi lagt oss så flate.

Jeg husker da Rodney og Anette hadde sex i Big Brother-huset. Det var det villeste vi noen gang hadde sett på TV, og de gikk inn i historiebøkene som de første som gjorde noe sånt. I dag er det helt vanlig. Det er rett og slett det vi forventer i første episode av en Paradise hotel-sesong.

Men en episode med Espen Eckbo som mørkhudet nisse blir for drøyt.

Da blir vi krenket.

I løpet av den siste uka har det skjedd underlig mye i krenkelsens tegn. Une Bastholm har lagt seg flat etter at hun brukte uttrykket «fulle sjømenn», «Nissene over skog og hei» tas av skjermen og Diplom-Is sin Eksimonika forsvinner.

Jeg er usikker på hvilken av de tre jeg skjønner minst av.

Juleserien «Nissene over skog og hei» fra 2011 ble beskyldt for rasisme og blackface av folkene bak Instagram-kontoen rasisme.i norge. Torsdag fjernet Dplay hele serien. Samtidig sa de at det er «viktig å understreke at det ikke er noe rasisme i Nissene over skog og hei». Så hvorfor fjernet de den da?

Men sjømenn-saken er muligens enda mer absurd.

Une Bastholm var provosert over regjeringens pengebruk i statsbudsjettet, og sa «Regjeringen bruker jo milliardene som fulle sjømenn».

Da ble Norsk sjøoffiserforbund krenket.

De mente det var «tungt å lese» og at det uttrykte en «nedlatenhet ovenfor en yrkesgruppe som akkurat nå gjør hva de kan for å holde hjulene i samfunnet i gang under en verdensomspennende pandemi».

Det siste kan man vel si om de fleste yrkesgrupper. De fleste mennesker, igrunn.

Selv Sylvi Listhaug ble krenket av «Fulle sjømenn»-begrepet. Samme dame som i fjor tok et oppgjør med “krenkelseshysteriet” i Norge.

Ærlig talt.

Men Bastholm la seg helt flat. Beklaget. Og sa «Det der kommer jeg ikke til å si igjen».

En person skrev til Une Bastholm på Twitter: «Hvorfor sa du ikke bare at det der får dere faen meg tåle?». Jeg tror ikke han har fått noe svar.

For det har nærmest blitt en refleks å legge seg flat. Så fort en får kritikk fra noen som føler seg krenket. Man rekker nesten ikke å si ferdig ordet krenket engang, før noen har lagt seg flat. Og ikke bare flat. Heeelt flat.

Kommunikasjonsstrategisk og politisk sett, kan det selvfølgelig være lurt å legge seg så flat som mulig, så fort som mulig. Men for samfunnsdebatten kan det være et stort tap.

Ved å bli krenket sparte Listhaug seg for en debatt om at budsjettforliket hun var med på, svekker budsjettbalansen med 14,6 milliarder, i en tid hvor de fleste er enige om at offentlige utgifter må ned på sikt. Bastholm hadde jo mer enn nok med å ringe rundt til de krenkede og be om unnskyldning.

For det er mye som kunne vært verdt en bitteliten diskusjon.

I høst fjernet en bind- og tampong-produsent begrepet «for kvinner» på produktene sine fordi det kunne fremstå diskriminerende for personer som er i prosessen med å skifte kjønn.

På den nye strømmetjenesten Disney+ kommer filmen Lady og landstrykeren med advarsel om at den «kan inneholde kulturelt utdaterte fremstillinger» fordi to slemme siamesiske katter kan være med på å forsterke fordommer om mennesker fra Asia.

En benk i botanisk hage blir forsøkt fjernet fordi en fyr fra 1700-tallet mente ting vi ikke mener i dag.

Julesangen «Fairytale of New York» sensureres fordi ordene “faggot” og “slut” blir brukt. Hadde jeg vært bekymret for bruken av det siste, ville jeg nok heller begynt å klistre en advarsel om «kulturelt utdaterte fremstillinger» på Paradise Hotel.

Dette er jo bare mine meninger. Jeg er ikke så fan av å lese fortiden med vår tids briller. Og det er ikke sikkert jeg har rett.

Men det er ikke sikkert at de krenkede har rett heller.

Det er gode grunner til å ta hensyn folks følelser. Men ikke alltid. Følelser er ikke nødvendigvis en fasit på hvor vi som samfunn skal legge oss. For hvis man får definisjonsmakten bare fordi man er litt krenket, blir det for lett å parkere en sunn debatt. Men det har vi diskutert i mange år.

Nå er det på tide å legge noe av ansvaret over på de som legger seg flate. Heelt flate.

For det er ikke de krenkede som parkerer debatten. Det er de som legger seg flate som gjør.

Antall krenkede er nok utømmelig. Så noen ganger må både politikere, kommunikasjonsdirektører og andre tørre å si at de krenkede tar feil. Og at de ikke vil legge seg flate.

Folk må tenke gjennom hva de sier før de sier det. Men når noe er sagt, bør flere ha meningers mot til å stå for det.

Med fare for å krenke noen, må jeg vise til Winston Churchill.

«You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life.»

NRK gikk denne uken ut og sa de ikke fjerner Robert Stoltenbergs «Borettslaget» med karakteren «Ali» fra sitt arkiv, fordi de «har tro på at publikum forstår at innholdet som finnes i arkivet ikke er ment rasistisk eller nedsettende på det tidspunktet innholdet ble produsert».

Eller sagt på en annen måte: «Dette får dere faen meg tåle».

Relatert