Da krisen traff gårdshotellet: – Det var som et jordskjelv

Da koronakrisen traff, rant avbestillingene inn på hotellet ekteparet Bjørn og Tone Vike har brukt syv år på å bygge opp. De var redde for å miste alt, men så bestemte de seg for å tenke nytt.

Det startet som en drøm. Høsten 2012 bestemte ekteparet seg. De skulle ta med seg barna og flytte fra bylivet i Bergen og tilbake til slektsgården til Bjørn Vike i Aurland.

TILBAKE TIL RØTTENE: Høsten 2012 tok Tone og Bjørn med seg barna og flyttet til Aurland. De flyttet til slektsgården til Bjørn og det som har vært moren hans sitt barndomshjem.
TILBAKE TIL RØTTENE: Høsten 2012 tok Tone og Bjørn med seg barna og flyttet til Aurland. De flyttet til slektsgården til Bjørn og det som har vært moren hans sitt barndomshjem. Foto: 29|2 Aurland

De skulle bygge opp et historisk gårdshotell, blant de storslåtte vestlandske omgivelser, og tiltrekke seg utenlandske turister som ville ha en bit av vakre Norge.

– Det var på en måte en enveisbillett. Vi forlot Bergen og solgte huset vårt der. Det å investere så tungt i en gård – de pengene får du ikke igjen. Det er en gårdstakst, så det var vi klar over. Men vi pakket, tok med oss ungene våre og reiste til Aurland, sier Bjørn Vike til God morgen Norge.

Bjørn og familien er en del av TV 2-serien «Norge i krise». Du kan se intervjuet med Bjørn og kona Tone i videovinduet øverst.

Et familieprosjekt

Ekteparet investerer mye penger for å bygge opp hotellet, og ikke minst legger de ned ekstremt mange arbeidstimer. Det blir et familieprosjekt, hvor alle er involvert. De bygger opp hotellet Aurland 29|2 på slektsgården til Bjørn.

Tidlig i år trodde de endelig at de tøffeste årene som gründere var over. De hadde aldri før solgt så mange gjestedøgn som før sommeren i år.

Alt så lyst ut. Så kommer krisen. De utenlandske turistene får ikke komme til Aurland.

VAKRE OMGIVELSER: Ekteparet har brukt mange år på å bygge opp bedriften og hotellet som ligger i Aurland.
VAKRE OMGIVELSER: Ekteparet har brukt mange år på å bygge opp bedriften og hotellet som ligger i Aurland. Foto: Falkeblikk

– De fleste gründere ryker i løpet av de første årene. Vi hadde klart oss og var på vei opp. Så kom dette her. Da Tone begynte å lese opp alle avbestillingene, det bare raste inn, da var det som om beina ble slått under en. Det var som et jordskjelv. Vi bor under høye fjell, det var omtrent som å få hele fjellet over hodet på oss, forteller han.

Han syns det var ekstra tøft å tenke på alle timene som var brukt for å bygge opp bedriften.

– Jeg så for meg at dette bare raste sammen. Det har vært en belastningen for familien med all denne jobbinga.

Tøft å være borte

De frykter framtida, men bestemmer seg for å gjøre det de kan for å redde hotellet og hverdagen for sin egen familie.

Bjørn, som er byggmester, har jobbet masse borte fra familien før. Nå hadde han bestemt seg for å prioritere tid sammen med barna og familien. Sånn ble det ikke og erkjennelsen av det var tøff.

– Vi må jo ha inntekt i denne familien. Jeg liker å jobbe altså, men jeg har ikke lyst til å være så mye vekk på jobb. Jeg tenker på ungene, at jeg ikke har tid til å være sammen med de nå. Jeg tror jeg kommer til å angre på det. Vi har brukt så mye tid på å bygge dette opp, så skal vi med knekt rygg gjøre det en gang til, sier han i serien, mens han bryter sammen i tårer og holder hendene til kona.

FAMILIEN: Hele familien er involvert i gårdshotellet i Aurland.
FAMILIEN: Hele familien er involvert i gårdshotellet i Aurland. Foto: Knut Bry

Han følger opp i God morgen Norge-studioet, og forteller at tida sammen med barna er ekstra viktig for han.

– Jeg mistet en sønn, Ståle for seks år siden, og en av de tingene jeg tenkte etter det var: «Nå vil jeg bruke tid på ungene mine». Vi fikk Ensi etter at vi flyttet til Aurland, og jeg vil ikke bruke resten av livet mitt på å springe og jobbe og ikke ha tid sammen med ungene. Vi bor i Aurland, de må til Sogndal og Voss når de skal på gymnas. Så om to-tre år så er Tuva og Silas ute av huset. Og da dette kom ramlende over oss så tenkte jeg at jeg orker ikke å bygge opp dette en gang til, forteller han.

Det siste året har Bjørn jobbet som byggmester i Oslo og på Østlandet i ukedagene. Tone har jobbet hjemme for å redde hotellet, og en periode i vår hadde hun også hjemmeskole for barna samtidig.

– Det har vært hverdagen siden dette startet i mars. Så det har vært en utfordrende tid, sier kona Tone Rønning Vike på Skype hjemme fra Aurland.

Gir seg ikke

Heldigvis ble ikke sommeren så ille som fryktet. De bestemte seg for å snu om og satse på norske turister i stedet. Men med norske turister må man tenke annerledes.

– Alle snakker om at vi skal tilbake til normalen, men det tror ikke jeg kommer til å skje. Vi må innstille oss på en ny normal. For kloden sin del så er jo dette bra på sett og vis. Vi har prøvd å lage det grønne hjertet i fjord-Norge lenge, men vi ser jo at når vi mistet 98 prosent av gjestene våre, som er de utenlandske turistene, så var vi nødt til å gjøre alt for å få norske gjester hit. Og det klarte vi delvis, forteller Tone til God morgen Norge.

Men de norske turistene vil ikke betale for fjord– og fjellturer.

– Det var veldig hyggelig å se så mange glade nordmenn i sommer, men nordmenn vil ikke betale for en fossetur eller en tur i Aurlandsdalen eller på fjelltur. Så vi har måttet legge om drifta våres rett og slett.

De ble tvunget til å tenke nytt og satser enda mer på det nære og kortreiste, både når det kommer til mat og turister. De har også fått omstillingspenger fra Innovasjon Norge.

HØNS PÅ GÅRDEN: Familien fikk høns tidligere i år. Nå venter de på tre hester. Planen er også økt grønnsaksproduksjon.
HØNS PÅ GÅRDEN: Familien fikk høns tidligere i år. Nå venter de på tre hester. Planen er også økt grønnsaksproduksjon. Foto: Knut Bry

De har fått høns og skal få hester. De skal også tilby turer med smaken av Aurland.

– Jeg tenker at vi er plassert midt i indrefilet av norsk natur, Aurlandsdalen, vi har Flåmsbanen, vi har Nærøyfjorden. Vi har det vestlandske landskapet. Vi er en småskalabedrift som driver økologisk. Vi har begynt å dyrke våre egne grønnsaker og vi skal bli mer bønder, så jeg tenker at hvis ikke dette kan overleve i framtida så dør alt. Vi skal klare oss.

Relatert