201122 Players of Bodø/Glimt celebrate after becoming Norwegian champions after the Eliteserien football match between Strømsgodset and Bodø/Glimt on November 22, 2020 in Drammen.
Photo: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN / kod VG / VG0078
201122 Players of Bodø/Glimt celebrate after becoming Norwegian champions after the Eliteserien football match between Strømsgodset and Bodø/Glimt on November 22, 2020 in Drammen. Photo: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN / kod VG / VG0078 Foto: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN
Kommentar

«Det føles andektig å skrive de ordene jeg aldri hadde trodd jeg skulle få skrive»

Jeg må starte med å beklage. Dette er ingen objektiv kommentar.

Å sitte her som nordlending å se klubben jeg har fulgt tett i snart 40 år ta sitt første seriegull, ja, det føles ekstremt spesielt.

Derfor føler jeg at jeg skylder alle andre som IKKE er fra Nord-Norge å forklare hvorfor det betyr mer for folk nordpå enn det gjør for andre.

Historisk sett er det gode grunner for at nordlendinger elsker å slå «søringan» i fotball. Det ligger banket inn i folkesjela nordpå gjennom generasjoner at man er i opposisjon til eliten på vest og østlandet.

Nordlendinger bor langt fra makta og får dermed en distanse til de som bestemmer i landet som preger hvordan de definerer virkeligheten der de bor. Det har alltid definert livsstilen, humoren, og kulturen nord for polarsirkelen.

Og det er ikke så rart at det er sånn. Nordlendinger er Norges outsidere, og har alltid vært det.

Da Norge fikk sin grunnlov den 17. mai i 1814, så var ikke Nord-Norge representert. Søringene tok seg ikke bryet med å vente på de nordnorske utsendingene som var værfast over Dovre.

Og enda verre var det i fotballen.

Fram til 1972, hadde ikke lag fra Nord-Norge anledning til å kvalifisere seg til det som i dag er Eliteserien. De ble ikke ansett som gode nok, eller viktige nok.

Bodø/Glimt var det første laget som slo seg gjennom den meningsløse geografiske muren etter først å ha tatt med seg et cupgull i 1975 på veien.

I 1977 spilte de sin første sesong på det øverste nivået i det norske seriesystemet. Anført av Harald Berg tok Glimt sølv i debuten, en bragd som knapt står tilbake for årets suverene gull.

Men aller viktigst. Gjennom suksessen til Glimt på 70-tallet bragte klubben en kollektiv selvtillit tilbake til landsdelen som var sårt tiltrengt.

Å snakke nordnorsk dialekt var ikke ansett som stuerent i Oslo på 50/60/70-tallet. Boligannonsene i Aftenposten var merket med «bill.merk ikke nordlendinger». Noe som førte til at de måtte bygge et eget hybelhus til nordnorske studenter – på folkemunne bare kalt Hotel Torsken – som ligger en langpasning fra Ullevaal stadion.

I dette kulturelle klimaet ble Glimt en felles stolthet som har gjort klubben til noe langt mer enn et fotball-lag for hele Nord-Norge.

Og selv om laget etter gjennombruddet ble et heislag som har vandret mellom nivå én og tre i norsk fotball, så har Glimt alltid hatt en spesiell plass i hjertene til nordlendinger.

De har vært symbolet på suksess, på annerledeshet, optimisme, og glede.

Glimt har gitt hundretusenvis av nordlendinger enormt mye å være stolte av. Både på og utenfor banen.

Kjetil Knutsen sitt mesterstykke er at han har greid å forene det beste fra fortiden, og utviklet det i en framtidsrettet profesjonell retning som alle i Glimt har hatt godt av.

Ansattlista i klubben er en unik blanding av gamle fotballhelter og sylskarp fotballkompetanse fra hele Europa.

Hvis jeg bare skal trekke fram én ting som har vært viktig, så er det Knutsens visjon om at det skal ligge en rød fotballfaglig tråd gjennom alt som gjøres, og alt som bestemmes i Bodø/Glimt.

Dette gjør likheten mellom Eggens Rosenborg på 90-tallet og dagens Glimt-utgave slående lik. Fotballen kommer først. Så kommer alt annet etterpå.

Uansett.

Jeg er overbevist om at det er derfor klubben og spillerne har greid å holde fokus på prestasjon gjennom hele sesongen, og ikke latt seg rive med av eksperter og supportere som delte ut gullet mens det fortsatt var tosifret plussgrader på graderstokken i Bodø.

Midt i den sinnsyke gleden man føler er det likevel en merkelig tomhet. En slags uvirkelighet.

Er dette virkelig sant? Eller er det bare en av disse deilige drømmene man en sjelden gang har, og der man etterhvert våkner bare fordi man gruer seg til at drømmen er over.

Men det er ingen drøm.

Rundt meg på tribunen hører jeg Bodø/Glimts sponsorer som har inntatt setene foran pressetribunen planlegge fest «i skjul» med medbragt gulløl på hotellrommene på Gardermoen.

Det er virkelig sant.

Dette var året ingenting stoppet heltene fra nord. Rosenborg, Molde, VIF, Brann – hele røkla. De var aldri i nærheten.

Selv pandemien måtte gi tapt.

Og i månelyset over Marienlyst føles det nærmest andektig å skrive de ordene jeg aldri hadde trodd jeg skulle skrive.

Seriegullet er Glimt sitt.

Førr evig.